• Fra Louder

    Asle Nilsen

Et sted i verden

Av: Camilla Eeg

Publisert:

Utgave: 7/2007

Del: 

«Kompleks high tech-oppsetning» skrev Aftenposten i sin forhåndsomtale av Verdensteatrets nyeste forestilling Louder. Denne overskriften kan gi assosiasjoner til en fremlegging av næringslivets seneste innvesteringer i olje og gass, eller til en presentasjon av Bang og Olufsens siste minimalistiske design. Verdensteatrets fremføring av Louder er nærmest det motsatte.

Det som kjennetegner kompaniet er at de får high tech til å se ut som low tech. Ved hjelp av avansert teknologi løfter Verdensteatret frem det som ikke er ferdig designet, det som er blitt igjen, restene og sporene etter levd liv, drivgods – eller som de selv sier: «alt som kommer rekende på en fjøl». Resultatet er en poetisk refleksjon over opplevelser de har hatt på sine reiser, inntrykk som har blitt registrert og så oversatt til Verdensteatrets eget romlige vokabular.
$preview.end$ Verdensteatret er veteraner i norsk kunstsammenheng. I mer enn tyve år har de eksperimentert med ulike sceniske uttrykk i et tverrfaglig samarbeid. Som ingen andre norske kompanier har Verdensteatret gått i dybden når de har undersøkt de sceniske muligheter som ligger potent i performance, bevegelse, bilde, tekst og lyd. Gjennom en rekke forestillinger har de undersøkt alt fra det såkalte visuelle performance-teateret, via tekst og dramatikk til lyd og bruken av avansert teknologi, hvor deres tverrfaglige og kollektive samarbeidsstruktur slår ut i blomst. Verdensteatret har, slik jeg ser det, alltid utviklet seg og overrasket sitt publikum. Når de nå definerer sin forestilling Louder som en konsert-installasjon, står verket i dialog med en utvikling de startet med forestillingen Règla i 2000, som var resultatet av en reise til Cuba. Siden har de vært i Odessa, på Grønland og nå sist i Vietnam. Felles for alle disse forestillingene er fokuset på lyd og bilde som fungerer som ekko og spor fra reisene.
Det er mulig å kritisere Verdensteatret for å konsumere steder på kartet. En velkjent kritikk, som har rammet mye av den stedspesifikke kunsten, er hvordan bevegelsen fra det ene (eksotiske) stedet til det andre foregår uten at noen form for dialog oppstår. Problemet er at samme metode og innfallsvinkel til produksjon av verk brukes uavhengig av sted. Verdensteatret kan imidlertid ikke sies å være stedsspesifikt i klassisk forstand. Forskjellen er at deres forestillinger og installasjoner ikke har som intensjon å representere steder eller å gå i dialog med et lokalt publikum. Verdensteatrets forestillinger representerer ingen andre enn dem selv og de inntrykk de sitter igjen med. De bringer forholdsvis ukritisk bilder tilbake til et vestlig publikum. Etter den fjerde forestillingen i rekken av reisebrev, velger Verdensteatret fortsatt å overse den postkoloniale diskursen. De inntar troskyldig rollen som Espen Askeladden som bruker det han finner på veien. Uskyldig, men ikke uproblematisk i en globalisert samtid.
Forestillingen Louder, vist på Black Box Teater, er altså resultatet fra en reise til Vietnam og Mekongelven. Det er blitt en visuell konsert hvor en rekke megafoner dominerer rommet sammen med en stor edderkopplignende Louise Bourgeois-aktig skulptur i langsom bevegelse. I tillegg projiseres svære tankskip i tåken, et vietnamesisk vannteater og andre bilder på bakveggen. Videoen minner i stor grad om de bildene vi så i den forrige produksjonen Konsert for Grønland, uten forkleinelse for noen av dem. Bildene har det samme flytende, kontemplative preget i begge forestillingene.
Det er grunn til å trekke frem Konsert for Grønland, som Verdensteatret vant den Amerikanske Bessie Award med. Fortellerorkesteret, som er å se på Kunstnernes Hus, har så og si vokst ut av denne forestillingen. Fortellerorkesteret er et vellykket møtepunkt mellom scenekunst og billedkunst. Eller for å være mer presis, mellom animasjonsteater og installasjon. Den har den samme poetiske dimensjonen som preget Konsert for Grønland, og et like åpent rom for medskaping. De små figurene og objektene som mekanisk beveger seg frem og tilbake, og de finurlige effektene som videoprojeksjonen gir når lyset treffer dette drivgodset, skaper store rom og landskaper som er befriende udefinerte. I løpet av den 50 minutter lange loopen som verket utgjør, oppstår et dramaturgisk forløp som stadig skaper nye verdener. Som installasjon går verket i dialog ikke bare med publikums meddiktende evne, men også med rommet det står plassert i. Overlyssalen på Kunstnernes Hus settes også i bevegelse og åpner seg mot nattehimmelen og andre virkeligheter.
Den andre installasjonen på Kunstnernes Hus, Uten tittel, som stammer fra forestillingen Louder, står ikke like godt på egne ben. Rommet inneholder megafonene og edderkoppen vi så i forestillingen, samt de små figurene som trekkes frem og tilbake på tråder i rommet, noe som skaper et slags skyggeteater i slekt med Christian Boltanskis kjente installasjoner. Uten tittel har visuelle og romlige kvaliteter som er stemningsskapende, men det er vanskelig å få forestillingen, eller konserten, ut av hodet når man ser den. Til forskjell fra Fortellerorkesteret, bærer ikke denne installasjonen en egen dramaturgi og forteller lite utover å vise til noe annet som har hendt et annet sted.
Jeg undrer meg over om svakheten ligger i at Louder som scenisk konsept også har en svakere dramaturgi enn det Konsert for Grønland hadde? Konsert for Grønland var et svært vellykket prosjekt hvor scenisk tilstedeværelse, bilde og lyd balanserte finstemt.
I Louder mistet rommet noe av sin dybde, og utøverne fungerte mer som manipulatører i et lydunivers enn som sentrale aktører i et dramaturgisk forløp. Dette er synd fordi nettopp Verdensteatrets nitide undersøkelser og forståelse av live-situasjonen har vist at de mestrer et møte mellom teater, installasjon og konsert. Louder virker i så måte ikke helt forløst. Utøvernes deltagelse og de fragmenterte, men likevel narrative, strukturer har til en viss grad måttet vike for konsertformatets krav til abstraksjon.
Verdensteatret er et kunstnerisk samarbeid det står stor respekt av i norsk sammenheng. Det skal bli spennende å se hvor de reiser neste gang, eller om de igjen skifter spor og strategi for å skape sitt sted i verden.