Langt, langt borte

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 7/2007

Del: 

Og så havnet jeg da i fengsel, selv om det ikke var første gang. Sikkert ikke siste heller.

Omstendighetene her er såpass spesielle at jeg ennå ikke er helt klar over hvor... eh, la meg prøve å si det slik; jeg vet, eller tror jeg vet, hvor de utstilte arbeidene begynner og slutter i forhold til lokalet – men den drastiske forskyvningen ut av den hvite kuben og inn i fengsel – dessuten et fengsel som ligger rimelig utilgjengelig til – gjør at man nesten sanser kunstens selve vesen her. Alt blir liksom integrert i en mye større sammenheng. Og man kan nesten se den kreative impulsen rase gjennom de 1500 kvadratmetrene som et forstyrret gjenferd. For av alle sære utgangspunkt jeg har vært borti må jeg si dette scorer ganske høyt, altså. Hvis jeg ikke hadde blitt kjørt fra Åsane i retning Indre Arna hadde jeg garantert fortsatt virret rundt i lokaltrafikkens ytterste marginer. Og det er en kald dag når dette skjer, det snør i Bergen og det er som alle vet sjelden. Og når du er der må vakten åpne grinden, for det er tross alt et ordentlig fengsel, dette, med fanger og greier. Situasjonen er med andre ord forunderlig nok allerede før man har sett noe som helst. Spørsmålet blir jo da om dette prosjektet er heroisk, helt håpløst eller begge deler, for du skal virkelig ha lyst å se denne utstillingen for å få sett den. Dette er definitivt ikke noe man stikker innom spontant på veien hjem fra noe annet. Men jeg har sansen for det, jeg syns generelt det meste ligger altfor nært i denne opplevelsesorienterte verden, og det skader saktens ikke å legge ned litt jobb for å få sett den.
Det sier seg selv at mye her blir stedsspesifikt, det er ikke til å unngå med det enorme, røffe lokalet strippet ned til et minimum. Temperaturen er den samme som ute, dvs forbannet kaldt. Akkurat det er et problem denne merkelige dagen, for der jeg står i øvre etasje foran en dobbel videoprojeksjon må jeg til slutt gi opp fordi jeg ikke orker å hoppe opp og ned lenger. Og det er litt trist, for arbeidet går i et helt annet tempo, og har en radikalt annerledes temperatur – det er den typen video som rører seg sakte, nesten truende, med en viskende kvinnestemme på lydsporet, med en flytende interaktivitet mellom de to projeksjonene. Poetisk i anslaget, selv om jeg ikke får med meg hva som egentlig blir sagt, balanserer den over en avgrunn av potensielle klisjeer, men bærer i seg et såpass sterkt visuelt statement at jeg fryser litt lengre enn jeg vanligvis er beredt til (Hey, en sann kritiker lider for arbeidet sitt). I samme etasje lurer enda en videoprojeksjon som effektivt føkker opp perspektivet for en når man kommer inn i rommet ved å være plassert i slutten av en absurd lang tunnel du først innbiller deg må være en del av projeksjonen, og i det ellers beksvarte rommet er det nok for at man mister balansen. Forsiktig som en fyllik på vei opp trappen hjem vugger jeg nærmere hva jeg tror er en vegg bare for å finne meg helt desorientert i forhold til resten av verden. Disse to arbeidene, som altså befinner seg i en egen etasje, over resten, kunne egentlig vært plassert i hvilken som helst kunsthall, men resten av utstillingen må nesten sees i forhold til tid og sted. Det handler om forholdsvis små inngrep i det som står igjen av dette skallet av en bygning. Ord og begreper hakket inn i veggen, skrevet i møkka på gulvet, eller det skjulte, uimotståelige «nei», skåret ut i isopor og plassert i et lite mørkt kott. Og lengst bort, to rom som er blitt til et stort maleri som strekker seg fra gulv til tak, komplett med fremmede materialer som gitt struktur under fargeflatene.
Og jeg prøver å forestille meg denne utstillingen i den hvite kuben, i sentrum, i en eller annen storby, som et nødvendig tankeeksperiment siden allerede omstendighetene rundt dette automatisk gjør meg sympatisk innstilt. Spørsmålet blir om jeg ville likt det i den vanlige konteksten, og svaret er: Ja, dette er gode ting, fullførte prosjekter med sin egen problematikk – fengslet forblir sekundært. Men dette er tenkt i retrospekt, der jeg går i minusgradene bak murene er det dønn umulig å se bort fra hvor dette foregår. Jeg er langt hjemmefra og det er kaldt, og bare det å etablere denne situasjonen må anses som en kunstnerisk motivert manøver i seg selv. En utforsking av den geografiske og sosiale periferien som nesten må gi spesifikke erfaringer i forhold til hvordan man velger å formidle kunst.
Men klaustrofobien er ikke overveldende, de slipper oss jo ut igjen. Når solen bryter igjennom likner det egentlig mer på en folkehøyskole enn et fengsel. Og sikkerhetskontrollen er fortsatt strengere på Munch-museet. Mye strengere. Her går det sannsynligvis an å rømme, men det ville du aldri klart der.