• Kåre Kivijärvi: Solon med torsk, 1965-1966.

Stor ståhei for ingenting

Av: Marius Wang

Publisert:

Utgave: 7/2007

Del: 

I forbindelse med lanseringen av boka Norske kunstfotografier 1970-2007 huser Stenersenmuseet en utstilling der sentrale arbeider fra det norske kunstfotografiets historie er samlet. «Moderne norsk kunstfotografi» er kuratert av kunsthistoriker Cecilie Malm Brundtland, som også er forfatter av det siste tilskuddet til bokføringen av norsk fotohistorie.

I sitt forsøk på å formulere kunstfotografiets status og praksis de siste 37 år har Brundtland i følge forordet skrevet og redigert en bok som først og fremst er ment som en innføring i kunstfotografi for den kunstinteresserte leser. Et såpass åpent rammeverk senker kanskje kravene til faglig dybde og innhold, men siden bøker om norsk kunstfotografi ikke er hverdagskost, og sett i lys av at boka også kommer i en engelsk utgave, skapes det visse forventninger til håndteringen og presentasjonen av materialet. Dessverre innfris ikke forventningene, og boka fremstår som en kortfattet og tidvis overfladisk personlig gjengivelse av en allerede fortalt historie. Tittelen tilsier også at boka vil gi en samlet oversikt over norske kunstfotografier fra 1970 og fram til i dag, men ethvert forsøk på å kartlegge de senere års kunstfotografi er utelatt.

Forvirrende forord
Det er ikke alltid like lett å følge Brundtland i hennes forsøk på å gjøre rede for utvalget av materialet og for intensjonen med boka. Hun har flere ønsker, ambisjoner og håp, men et hovedkriterium har vært å behandle kunstnere som skaper verk ment kun som fotografier. Således har hun ikke behandlet fotografier som utgjør en del av en installasjon, en collage eller der fotografi brukes som en del av en konseptuell strategi. I stedet for å utdype denne siste formuleringen trekkes Mari Slaattelid frem som en av de få personene i boka som ikke definerer seg som fotograf, men som benytter seg av fotografiet som uttrykksbærer i sin kunst. Slaattelid er derfor inkludert siden det ferdige verket presenteres som et fotografi. Denne typen utsagn virker forvirrende og selvmotsigende. Samtidig fokuseres utvalget med dette på person og virke, og ikke på selve fotografiene, noe en bok med tittelen Norske kunstfotografier 1970-2007 skulle tilsi.
Brundtland presiserer at hun verken er fotograf eller fotohistoriker og derfor har vektlagt en bruk av alminnelige kunsthistoriske begreper og referanser. Gitt at boka er tenkt for den kunstinteresserte leser er vel ikke dette noe problem, men jeg spør meg likevel hvor stor distanse en forfatter kan ha til materialet før det blir problematisk. Når Brundtland senere skriver at kunstfotografiet i bunn og grunn ikke skiller seg i nevneverdig grad fra andre kunstneriske uttrykk, begynner jeg derimot virkelig å lure. Det kan være at kampen for å få fotografi akseptert som kunstnerisk medium for lengst er forbi, men det betyr likevel ikke at det mediumsspesifikke opphører. Det virkelighetsnære i fotografiet og dets utstrakte bruk gjør det fremdeles, også for fremtiden, til et kunstnerisk verktøy med et unikt potensial.

Historiske uttrykk
Boka består av to hoveddeler. Den første er en historisk gjennomgang av den norske kunstfotografiscenen sett innenfor rammen av fire billeduttrykk; det subjektive, det ekspressive, det postmoderne og det realistiske bildet. Som en introduksjon til materialet presenterer Brundtland først noen utenlandske forbilder og tema som har vært å regne som inspirasjonskilder for de norske kunstfotografene. Billeduttrykkene blir så utgangspunkt for en skildring av ulike perioder i det norske kunstfotografiet, men historien som følger er kjent fra før. Både i Forbundet Frie Fotografers jubileumsbok fra 1999 og i boka Norsk fotohistorie av Peter Larsen og Sigrid Lien som kom ut tidligere i år, finner vi mange av de samme hendelsene, kunstnerne og utstillingene omtalt. Men det er kanskje ikke så rart da mye av materialet fra denne perioden allerede er kartlagt. Brundtlands håp er allikevel kun at hun innenfor bokens rammer i noen grad har lykkes med å gi det kunstinteresserte publikum et anvendelig bidrag til forståelsen av norsk kunstfotografi i perioden 1970-2007. Slik avslutter hun i hvert fall forordet, og i så måte gjenfortelles historien greit nok bortsett fra at den stopper før den er ferdig. Som siste ledd i historien har Brundtland valgt å bruke Gardar Eide Einarsson som eksempel på hvordan kunstnere etter årtusenskiftet benytter fotografiet fritt i sin produksjon. Fotografiet er ikke lenger tenkt som et estetisk og enkeltstående verk, men benyttes som et element i en større konseptuell strategi. Om dette er representativt for dagens kunstfotografi er vel tvilsomt, men her stopper historien om det norske kunstfotografiet i boka. I stedet får vi et kapittel der gallerier, institusjoner og fotografiets kommersielle gjennombrudd presenteres. Om dette er tenkt som en kompensasjon er usikkert, men hit strekker i hvert fall Brundtland seg for å omtale vår samtid.

Irrelevant inndeling
I del to av boken er det samlede billedmaterialet, bestående av over 100 fotografier fra 54 kunstnere, forsøkt redigert ut fra en gruppering av bildene etter motiver og kunstneriske intensjoner. Hensikten er i følge Brundtland å tydeliggjøre noen typiske temaer gjennom en presentasjon av verk fra ulike kunstnere. Spesielt interessant er det å se avbildninger og beskjæringer tenkt som temaer på lik linje med portretter, iscenesettelser, identitet, kropp, natur og byen. Disse to kategoriene er vel på grunn av mediets natur tilstede i ethvert fotografi, noe som får inndelingen til å virke noe meningsløs. I forsøket på å organisere de utvalgte fotografiene lyser forfatterens distanse til materialet fullstendig igjennom. Brundtlands innstendige fokus på motivet fremstår tidvis som totalt irrelevant, andre ganger irriterende og i noen tilfeller nesten komisk. Mange av fotografiene kan også lett plasseres i flere av kategoriene, noe som kanskje tilsier at inndelingen ikke er optimal. Hvorfor de fire billeduttrykkene ikke blir fulgt opp som kategorier kan man undres på, da hadde i hvert fall inndelingen hatt relevans i forhold til resten av boka.
På Stenersenmuseet er den samme inndelingen forsøkt opprettholdt, men heldigvis fungerer utstillingsrommet forskjellig fra bokformatet, så grupperingene oppløses i hverandre. Det er for så vidt fint å kunne se mange sentrale arbeider fra det norske kunstfotografiets historie samlet, men Brundtland avdekker ikke noe nytt, og det er skuffende. 35 kunstnere presenteres i utstillingen, blant dem selvfølgeligheter som Tom Sandberg, Dag Alveng, Fin Serck-Hanssen, Ole John Aandal, Vibeke Tandberg og Eline Mugaas. Utstillingen fremstår som en illustrasjon av boka siden flesteparten av de utstilte fotografiene er å finne der, men også andre verk er presentert på Stenersenmuseet.
Norske kunstfotografier 1970-2007 kan gi inntrykk av å være en duggfrisk og oppdatert historisk skildring, men som påpekt tidligere er ethvert forsøk på å kartlegge eller peke ut en retning innen dagens kunstfotografi utelatt. Men det er kanskje like greit. Behovet for en revidert og oppdatert historie om norsk samtidsfotografi vil sannsynligvis melde seg snart, og la oss da håpe at noen med større innsikt og faglig kompetanse tar initiativ til å lage et gjennomarbeidet oppslagsverk. Det er hva norsk kunstfotografi trenger og fortjener.