• Eline Mugaas: Green windows, 2007.

    Eline Mugaas

Some photos of which I don’t know what to make

Av: Erlend Hammer

Publisert:

Utgave: 7/2007

Del: 

Jeg kunne jo begynt med å si noe om det tilsynelatende upersonlige og subjektløse som finnes i disse bylandskapene. Om hvordan erfaringen av byen er den samme uavhengig av hvilken by det er snakk om, om byen som erfaringshorisont. Men det virker litt kjedelig. Litt for opplagt. For lett. Det må finnes mer her. Eller mindre.

Av og til tenker jeg at det nærmeste vi kommer noe slags kvalitetsbegrep er at god kunst inspirerer betrakteren til å si noe interessant. Og i så måte er dette ganske dårlig kunst. For svært få jeg traff i Bergen hadde noe særlig interessant å si om utstillingen. Noen mente den var kjedelig. Noen mente bildene var fine, men at prosjektet var kjedelig. Noen mente at det bare var en serie velkomponerte snapshots og at det ikke var mulig å spore noe reelt prosjekt i det hele tatt. Noen mente at Mugaas selv snakker veldig bra om arbeidene sine og at det er synd hun ikke snakker om dem oftere. Andre igjen var glad for ikke å skulle skrive om utstillingen fordi de hadde skrevet om Mugaas før og ikke kunne se at det skulle være noe særlig nytt å si denne gangen. Jeg tenkte litt at det kunne være en god kritikk å bare skrive av en annen, allerede publisert kritikk av utstillingen fordi det liksom bare er én ting å si om den uansett. («Byen, byen, byen.») Men det ville kanskje være både hakket for «konseptuelt» til akseptabel kunstkritikk å være, og så hadde det bare blitt masse leserbrev og bråk.
Jeg antar at Mugaas har hentet tittelen «Some Cities» fra Victor Burgins bok med samme navn. Her skriver Burgin korte, impresjonistiske anekdoter fra ulike byer han har besøkt. Boken er dessuten full av fotografier fra de samme reisene. Burgin og Mugaas har en del til felles. Først og fremst at bildene er ganske tomme utover det å representere personlig erfaring. Samtidig er det klart at Mugaas´ motiver både er mer gjennomkomponerte og mer estetiserende enn Burgins, som på sin side gjøres mer narrative gjennom sammenkoblingen med tekst. Jeg hørte en gang Burgin si at han foretrekker kunstnere som lager fullstendig dekorativ kunst og heller jobber politisk på andre områder fremfor kunstnere som lager «politisk» kunst uten å ta del i noe annet politisk arbeid. Kanskje Mugaas tilhører førstnevnte kategori, men jeg vet jo ikke om hun driver noe politisk arbeid.
Jeg burde sikkert ha noe mer å si om de formale forskjellene mellom Mugaas´ og Burgins arbeider, for jeg hadde jo sikkert noe pensumlitteratur om foto på kunsthistorie grunnfag en gang. Men det ble aldri lest. Så jeg har aldri lest noe teoretisk arbeid som spesifikt tematiserer fotografiet. Og jeg merker at det skal jeg nok aldri gjøre heller. Det virker så rart å være så opptatt av ett spesifikt medium at man vil konsentrere seg om dette alene, både for en kunstner og en betrakter. Jeg mener ikke å preke det utvidete felt for enhver pris, men dette er likevel noe jeg lurer på. For hva er det med «fotokunst» som gjør at enkelte primært er opptatt av nettopp det? Det virker som om de har så mange ord og uttrykk jeg ikke kan. Og så er de opptatt av formelle kvaliteter jeg ikke er trent til å se, og av medieinterne referanser jeg ikke kjenner. Men er egentlig den slags et interessant utgangspunkt for å snakke om kunst? Jeg liker denne utstillingen godt og liker å gå rundt og se på bildene som jeg syns er fine, og veldig godt montert. Men jeg liker verken å tenke på den eller å skrive om den noe særlig.
For litt siden fikk jeg en mail med det absurde subjektfeltet «Is photography really art?» Dette følger en drøy måned etter at jeg traff en åtte år gammel gutt som hardnakket mente at fotografi ikke var kunst. Hva skal det egentlig bety at det samme spørsmålet dukker opp hos en veslevoksen (og overraskende konservativ) guttunge som hos Los Angeles County Museum of Art? Det føles som om i hvert fall én av partene burde visst bedre. Spørsmålet som reiser seg i møte med Mugaas´ arbeider er ikke om fotografi er kunst, men om vi skal bry oss om at fotografiet er fotografi. Først etter å ha svart på det kan vi begynne å si noe mer interessant.