• I sin russiskbygde militærvogn bor Ingar Aasen året rundt. Vognen er innredet barokt, men med få møbler. De andre vognene i Artranger-leiren fungerer som henholdsvis hønsehus, grisebinge og rom for installasjoner.

En ekte kåbbåj fra Fredrikstad

Av: Ståle Sørensen

Publisert:

Utgave: 5/2002

Del: 

Mange billedkunstnere har kanskje ikke hørt om Ingar Aasen, eller Artranger som han også kalles. Hvis man derimot nevner oppslag i VG og TV2, NRK samt Fredrikstad Blad, om store russiske militærfartøyer på vei opp stortingstrappen eller de samme farkoster i full kolonne på vei mot slottet i Oslo, ringer det kanskje en bjelle for noen. Ingar Aasen lever litt annerledes enn de fleste andre kunstnere.

Ingar Aasen har, med sine stunts, gjort seg verdenskjent i Fredrikstad – og til en evig plage for politiet og makten forøvrig. I et fuglereservat utenfor hjembyen har han sitt personlige fristed, her har han satt opp en leir hvor store, russiske militærfartøy omkranser en leirbålplass. I en av de militærgrønne vognene bor Aasen selv, en annen fungerer som hønsehus. Mellom vognene går en stor feit gris. Ingar Aasen forklarer at han tidligere har hatt noen store kalkuner gående her ute, men at reven tok dem i fjor. Billedkunst møter Ingar Aasen i ferd med å koke kaffe over åpen flamme.
Hva mener du med navnet Artranger, er det deg selv, eller en slags cowboyfigur som du spiller?
– Jeg vokste opp i et miljø med mye rus og problemer, på et personlig nivå kulminerte dette med at jeg ble jeg slått ned her i Fredrikstad. Dette forandret mye for meg. Jeg fant meg sittende på en benk, gråtende. Jeg innså at jeg hadde en liten gutt inni meg som måtte beskyttes, han het Ingar Aasen. Det var da begrepet ArtRanger oppsto. Jeg tar vare på beskytter meg selv mot det som er utenfor og truende, og som har vært truende gjennom hele mitt liv. Ordet ART – det å skape, og RANGER – det å passe på. Jeg vokter over mitt liv, jeg er min egen politimann og soldat.
Overalt i festningen til Aasen finner vi ArtRanger-logoen. På den nyinnkjøpte, amerikanske firhjulstrekkeren av amerikansk type synes logoen på begge dørene, noe som gir assosiasjoner til sheriffer i det ville vesten.
– Jeg kjører jo rundt i bilen min helt ulovlig og uten førerkort, og det har jeg gjort i mange år, jeg mistet førerkortet for mange år siden
Lar politiet deg bare gjøre det?
– Nei, nå er det absolutt stopp. Jeg er blitt tatt omtrent førti ganger uten førerkort. For tjue ganger siden ga dommeren meg et ultimatum om stopp for virksomheten – jeg har vel overskredet grensen nå. Jeg anser meg som en habil sjåfør, så det irriterer meg voldsomt at jeg ikke får kjøre mer.
Du har en sterk interesse for politi, og jeg hører du har mange bøter som du nekter å betale. Hvilken rolle spiller din opposisjon til systemet i kunsten din?
– Når jeg snakker om til prosjektene mine hvor jeg kjører avgårde til Oslo med en kolonne av disse enorme kjøretøyene mine og fyller dem med installasjoner, så forteller jeg også om følelsene mine. Politiet kommer gjerne inn i bildet, og deres interaksjon er noe som belyser utstillingen ytterligere, de forteller om den med sin interaksjon. Det er slik jeg vil ha det . Det er en klar idé, finansiert med svarte penger, dette er viktig for meg, at det er et helt fritt utrykk. Jeg ba kultursjefen i Fredrikstad kommune om å gi meg 3000 kroner svart på bordet når jeg ba om det. Han nektet jo selvfølgelig – og det er det jeg vil høre! Hadde han sagt ja, ville det vært noe galt med systemet, det er det som er poenget – systemet er ikke for meg, men jeg får det til å fungere allikevel. Med svarte penger og uten førerkort.
Er du en form for politisk kunstner, er det politisk systemkritikk du driver med?
– Politikk er helt feil. For meg handler det om å leve og utrykke sine følelser. Å sette tingene mine inn i slike kategorier blir veldig feil for meg. På F15 var det en glad direktør som mente at jeg var en veldig politisk kunstner – men det er hans verden, ikke min.
Man kan jo si at alle samfunnstrukturer er politikk?
– Det blir veldig rart å kalle det politikk, du vet, bin Laden gjorde et bra strøk. Men han passer ikke overalt. Han har malt et større strøk enn de fleste andre, et større utrykk enn andre. Om dette er feil eller ikke, er helt uinteressant i denne sammenhengen. Det er ærlighet i et slikt utrykk, selv om det er mye blod og vold. Jeg skiller ikke dette utrykket fra orkaner som farer over jorden og dreper mange mennesker uten å be om unnskyldning for sin opptreden. Mitt utrykk, derimot, handler ikke om slike negative ting, det er mye mer positivt. Jeg gjør jo ikke en katt fortred. Jeg bor her ute og har gjort det i seks år og nekter å betale skatten min, det er mitt liv og min kunst. Her er det på en måte mitt og jeg kan stikke av når jeg vil uten å stå i skyld til noen.
Kan dette anlegget her ute bli en slags Vigelandspark for Fredrikstad etter din død?
– Det her er bare en liten greie som handler om ting jeg har opplevd i forhold til byen min, vanskeligheter under min oppvekst her i byen, vi kjenner hverandre ut og inn, Fredrikstad og jeg.
Så det handler om Fredrikstad?
– Jeg er veldig glad i denne byen her, men vi samarbeider ikke. De er veldig usikre på meg, men samtidig må de akseptere meg. Dette er et fuglereservat, men siden jeg har vært her så lenge, har jeg blitt en del av det hele ...
Jeg tenker litt på Kardemomme by når jeg ser deg her og når jeg leser oppslagene i Fredrikstad Blad om deg. «Grisen til Aasen angrepet av hund» og så videre. Jeg hører du også har besøk av skoleklasser her ute. Er alt bare idyll og alle egentlig venner? Er du rett og slett byens klovn?
– Det er ikke ok hvis jeg er i ferd med å bli det. Det som er tragisk er at man blir en narr for samfunnet for å unngå å bli skutt. Det er det som det går på. Da jeg kjørte opp stortingstrappa med de døde kalkunene i lasterommet var det et utrolig viktig arbeid for meg, jeg skader jo ingen. Hadde jeg skutt en rakett inn i Stortinget, ville det vært noe annet, et helt annet utrykk. Slikt holder jeg meg borte fra. Den grensen er vel litt vanskelig å forstå for noen. Samtidig er jeg er jeg redd det skal bli for mye ren underholdning ut av det. Har vært inne i Oslo fire ganger med vognene mine, men de siste gangene har det bare blitt kaffeprat med gutta på Sentrum politistasjon, de skjønner jeg er en grei kar. Det hele har vel mistet litt av kraften sin.
Hva er sammenhengen mellom hvordan du bor og dine arbeider?
– Det er ikke så vanskelig å se en sammenheng hvis man ønsker det, hvis man jobber på min måte med masse følelser så er vel dette et utrykk for den friheten jeg etterstreber i mine arbeider.
Bildene dine kan beskrives som en form for abstrakt ekspresjonisme med sterke farger, hva er sammenhengen mellom bildene du skaper og prosjektene dine, er bildene kun salgsvarer for utøvelse av prosjektene dine?
– På en måte er de det, nå blir det slik. Når jeg gjør mine militærstunts, er dette ting som foregår inne i mitt hode, rimelig intuitive ting med følelser og et veldig umiddelbart utrykk. På samme måte jobber jeg med fargene i bildene mine – mye kraft og glede, men på mange måter har vel bildene et helt motsatt utrykk. Det henger allikevel sammen på et vis ...
I hvor stor grad er prosjektene dine planlagt på forhånd?
– De er ikke nøye planlagt over lang tid, for det er jeg ikke noe flink til, jeg etterstreber et direkte intuitivt utrykk. Hvis det blir for mye papir og ligninger, tillatelser og slikt, orker jeg ikke. Staten er for meg fienden. Sinnet mot Staten gir meg olje til motoren. Får jeg et surt brev fra Staten setter jeg igang med å olje opp bilene – bilene er krefter, en forlengelse av meg – det hele blir en større måte å utrykke seg på.
Du sier du liker mye krefter og store maskiner, hva ville vært det ultimate kjøretøy for et nytt kunstprosjekt?
– Jeg jobber med å skaffe en M.A.N. fra Tyskland, en åttehjulsdrift av en rakettdrager. Den hadde det vært artig å dra inn til Oslo med for å lage litt baluba med. Bare for gøy. Jeg ønsker vel innerst inne å realisere noe fra før, fra da jeg var liten, som jeg drømte om...
Billedkunsts utsendte tar farvel med Ingar Aasen i sommervarmen og takker for kake, kaffe og brus og kjører hjem til Oslo med en deilig følelse av å ha møtt en ekte cowboy fra Fredrikstad