• Inghild Karlsen

Hard konflikt om Kunstnernes Hus

Av: Arve Rød

Publisert:

Utgave: 5/2002

Del: 

Konflikten rundt styringsstrukturen og utstillingsprofilen ved Kunstnernes Hus har denne sommeren rast i full offentlighet, etter at Lotte Sandberg rettet skarp kritikk mot institusjonen i en kommentar i Aftenposten i august.

Ifølge Sandberg representerer fjorårets overgang til «dilletantisk kunstnerstyre» at den kunstfaglige kompetansen er svekket, og at Kunstnernes Hus er i ferd med å forvitre som kunstinstitusjon. Sandberg refererte til Husets to foregående intendanter, Åsmund Thorkildsen og Per Gunnar Tverbakk, som hun framholder som rollemodeller for hva en kunstnerisk leder skal være.
Direksjonen med leder Inghild Karlsen i spissen mener Sandberg savner en «stor, sterk mann» i ledelsen for Kunstnernes Hus, og framhever åpenhet og mangfold som grunnlag for direksjonens virksomhet.
Sandberg sier til Billedkunst at hun har forståelse for at direksjonen kjemper for det de mener er rett, men at de nå er i ferd med å sage over greina de sitter på.
Kunstnerdrevne gallerier har blitt sett på som positivt, som f.eks den alternative scenen i Norge på 90-tallet, med gallerier som Struts, Otto Plonk og Herslebsgate 10. Hvorfor er dette en dårlig idé når det er snakk om en større institusjon?
– Forskjellen er nettopp at Kunstnernes Hus er for stort til å være kunstnerstyrt. Jeg er ikke udelt positiv til alt som skjedde på den alternative scenen heller, men med små gallerier har man en mulighet til å sette i gang spontane prosjekter. Dette er vanskelig under en stor institusjon. Men jeg har en prinsipiell holdning til kunstnerstyring. Det er en tro blant mange kunstnere på at jo mer makt de selv har, jo større verdi får kunsten. Dette er laugstenkning, og kan sammenlignes med norsk jordbruk; det er beskyttet og overlatt til bøndene. Resultatet er dyre og dårlige produkter. Kunsten vil få det bedre om den ikke er knyttet så nært opp til interessentene. Vi må ha et kunstliv som utsetter seg selv for konkurranse og kritikk.
Ser du noen problemer med kunsthall-modellen?
– Det er ingen tvil om at kuratorfunksjonen lett blir overvurdert. Men synet på formidling som noe som snylter på kunsten blir feil. Kunsten er til for alle, og må ha en differensiert offentlighet rundt seg.
Du trekker fram Åsmund Thorkildsens retrospektive, «oppdragende» virksomhet som eksempel på god styring. Er det en kunstinstitusjons fremste oppgave å være oppdragende?
– Nei, det har aldri vært poenget. Tiden var nok moden for utskifting etter Thorkildsen. Men i stedet for å få noe nytt, har vi fått noe gammelt. Vi har fått en naiv universialisme – troen på at alt er like bra, at man ukritisk kan dra inn herfra og derfra. Jeg foreslår en bedre legitimering av virksomheten. Et profesjonelt drevet sted vil få bedre legitimering. Jeg vil oppfordre direksjonen til å tenke mindre på eiendomsretten, og mer på hva som er det beste for norsk kunstliv, sier Sandberg.
Inghild Karlsen ble valgt til leder i direksjonen i september ’99, og uttalte da at det er direksjonens ansvar å stake ut kursen framover. Både direksjonen, tilsynsrådet, intendant og direksjonsformann ble byttet ut samtidig, noe som ifølge Karlsen ga stor frihet til å endre Kunstnernes Hus’ profil.
Sandberg etterlyser en tydelig profil. Hva slags profil mener du at Kunstnernes Hus har nå?
– Vi prøver å endre en profil som har vært lenge. Vi må se dette i forhold til den totale kunstsituasjonen i Oslo, der vi har fått flere museer i løpet av de siste ti-femten årene. På disse stedene har du kunsthistorikere ansatt på livstid, som knapt får mulighet til å røre seg. Vi vil være mer fleksible: ha fleksible åpningstider, ha større aktivitet og dele opp huset mer. Et eksempel er vårt intermediale rom, hvor vi inviterer kuratorer, kunstnere og grupper utenfra til hvert enkelt prosjekt, som så står ansvarlige for katalog og program for en måned. Det er en del av strategien at ikke alt skal være bestemt på forhånd, at ting skjer når det skjer. De som blir valgt til å gjøre prosjekter hos oss gis mye tillit.
Dere bruker positivt ladede begreper som «mangfold» og «åpen og inkluderende» i omtalen av virksomheten på Huset nå. Ser du et problem i at disse begrepene lett kan oppfattes som uforpliktende og tømte for innhold?
– En del av denne kritikken foregår slik at uansett hva vi gjør blir det feil. Det forundrer meg at Lotte Sandberg er så hard hver gang noen prøver å gjøre noe annet. Hun er ikke til drahjelp noe sted, hva enten det gjelder Kunstnernes Hus eller UKS-biennalen eller andre ting.
Tidene forandrer seg. For eksempel eksisterte ikke kuratorrollen som vi kjenner den i dag, hverken når Kunstnernes Hus ble grunnlagt, eller under 70-tallets kunstnerkamp. Bør ikke også ideen om kunstnerstyrt formidling tilpasse seg dette?
– Jo, men må en kurator være fast ansatt? Vi ønsker å stille dette mer åpent.
Men det er vel et problem i forhold til ansvarsfordeling at man planlegger virksomheten langt fram i tid, til lenge etter at man selv har gått av?
– Vi er veldig bevisste på å nettopp ikke planlegge over lang tid. Vi er ikke et museum, og har en helt annen måte å planlegge på. Det er også viktig å få fram at vi ikke har satt en styringsform som skal vare evig. Det er opp til neste direksjon å legge opp den styringsformen som passer. Det ville heller ikke vært riktig av oss å ansette ny intendant nå, siden vi bare har kort tid igjen som styre.
Ser du ikke at det er et problem for integriteten at de faglig ansvarlige er aktive kunstnere?
– Jobben min er så krevende at det ikke blir tid til så mye egenaktivitet disse årene uansett. Men jeg ser alle mellomleddene som et minst like stort problem. Det er en tendens til å beskrive kunstnerne som uten evne til å snakke for seg, eller se ting i sammenheng. Jeg blir lei av å hele tiden høre om disse dumme kunstnerne, for jeg ser ikke så mange av disse når jeg reiser rundt og snakker med folk. Det er nok bra for noen å komme i kontakt med en god kurator, men situasjonen for de aller fleste kunstnere er annerledes. Der burde debatten ligge i Norge. Om vi kan sette i gang noen slike tanker, er det positivt.
Ser du selv noen problemer med ideen om kunstnerstyrt formidling?
– Ja, men det gjør jeg også med et musealt system. Det burde være plass til ulike system, selv i et lite land som Norge. Vår struktur er ikke nødvendigvis den ideelle, men det er en lomme med muligheter. Det jeg imidlertid kan møte kritikken på, er at det er viktig å understøtte utstillingene med tekstbidrag. På 90-tallet har det vært vanlig med vektige tekster i utstillingskataloger, men vi har ikke hatt økonomiske rammer for dette, og det beklager jeg.
Hva var grunnen til at dere ansatte Per Gunnar Tverbakk i stillingen som intendant?
– Tverbakk søkte en stilling ut fra de statuttene som er for Kunstnernes Hus. Det var han klar over. Tverbakk hadde bestemt seg for å gå av allerede før gjenåpningen i april i fjor. Men jeg opplever ikke at dette var grunnet i en konflikt med direksjonen, hverken da eller nå, sier Karlsen.
Per Gunnar Tverbakk ble ansatt som intendant av den sittende direksjonen i januar 2000, men sa opp stillingen allerede etter halvannet år. Tverbakk hadde tidligere drevet Galleri Otto Plonk i Bergen, og vært utstillingsleder ved NIFCA, før han kom til Kunstnernes Hus. Som intendant rakk Tverbakk å være med på å sette sammen utstillingen Hot Pot, men trakk seg like etter åpningen.
Hva var grunnen til at du gikk av så kort tid etter at du ble ansatt?
– Jeg opplevde at jeg ikke fikk de rammene jeg anså som nødvendige for å finne interessante vinklinger på utstillingsprogrammet. Min posisjon fortonet seg etterhvert annerledes enn jeg hadde sett for meg. Når direksjonen ville ha så sterk styring, så jeg det som unødvendig å ha en kunstfaglig ansatt. Men dette er jo forsåvidt gitt i statuttene for Kunstnernes Hus, sier Tverbakk.
Kunstnernes Hus har helt fra starten i 1930 vært Norges viktigste kunstnerstyrte institusjon. Huset er en selveiende stiftelse som ledes av en direksjon på fem medlemmer. Fire av disse er kunstnere valgt av tilsynsrådet, og en er oppnevnt av Kulturdepartementet. Direksjonen møtes som regel en gang i måneden. Intendanten er i utgangspunktet administrasjonens daglige leder, men ulike direksjoner har definert rollen forskjellig. Ståle Vold, direksjonsformann fra 1993 til 99, sier at intendantrollen ble mer tydelig under Steinar Gjessings tid, i overgangen fra 80 til 90-tallet.
– Gjessing fikk være kurator, delvis sammen med formann. Fra Åsmund Thorkildsens tid ble det en intensjon at intendanten skulle være kurator og innta en tydelig rolle. Det er viktig at intendanten er diskursiv, og i stand til å gi institusjonen faglig tyngde. Dette må gå foran ideen om kunstnerdemokrati for enhver pris, sier Vold.
Uenighet omkring styringsstrukturen har preget Kunstnernes Hus i mange år, og Billedkunst har ved flere anledninger dekket denne (se bl.a. nyhetssak i BK 3/99, og leder BK 3/01). Den sittende direksjonen går av i 2003, og de nye direksjonsmedlemmene står da fritt til å definere styringsstrukturen på nytt.