• Ina Blom

Samtidskunstens posisjon ved universitetene

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 5/2002

Del: 

Det er mange faktorer som påvirker samtidskunstens posisjon i kulturlivet. Kunsthistoriefagets prioriteringer er en av disse.

Universitetene utdanner fremtidige kuratorer, formidlere, kunstskribenter og kulturbyråkrater. Det er derfor av avgjørende betydning hvordan kunsthistoriefaget forholder seg til samtidskunsten. Skaper undervisningen forståelse for samtidskunstens problemstillinger? Og hvilke kriterier ligger til grunn for den undervisning og forskning som finnes? I et forsøk på å klargjøre samtidskunstens teoretiske vilkår, tok vi en samtale med de ansvarlige for samtidskunstundervisningen ved instituttene i Oslo og Bergen.

Samtidskunstens definisjoner
«Samtidskunst» er i utgangspunktet et uklart begrep, og har ingen leksikalsk definisjon. Like fullt benyttes ordet daglig, både i media og ved de ulike kunstinstitusjonene. Eksempelvis har Museet for samtidskunst valgt å bruke betegnelsen om kunstproduksjon fra perioden etter 1945. Museet forholder seg altså til et samtidsbegrep som favner flere kunstnergenerasjoner.
Ina Blom er førsteamanuensis ved kunsthistorisk institutt i Oslo, og har samtidskunst som et av sine spesialområder. Vi ber henne gi en definisjon av begrepet.
– Jeg regner ikke samtidskunst som et faglig begrep. Museet for samtidskunst trenger en definisjon for å legitimere og avgrense sine aktiviteter. Som utdanningsinstitusjon behøver vi ingen slike definisjoner, og benytter derfor begreper med større presisjon. Betegnelsen samtidskunst blir likevel brukt også hos oss, men bare for å fastslå at det dreier seg om kunst i vår egen tid. Altså som en tidsangivelse, og ikke som en kunsthistorisk periode.
– Personlig mener jeg at den kunsten som produseres i dag bør sorteres under modernismebegrepet. De postmoderne retninger inngår jo også i det moderne prosjekt – baserer seg på de samme idéer. Jeg foretrekker derfor stort sett å kalle all kunst fra det forrige århundre for modernisme, og bare det.
Hvis vi likevel lar begrepet omhandle den samtidige kunsten, eller kunsten de siste ti år: I hvilken grad vil du si at denne perioden vektlegges i undervisningen?
– Vi foreleser ikke over tiår for tiår, men konsentrerer oss om tematikk fremfor kronologi. Et eksempel er våre ulike kurs i modernismens kunstteori, som tilbys alle studentene fra grunn- til hovedfagsnivå. Her behandler vi sentrale tema og problemstillinger som knytter seg til modernismens kunst; feminisme, kontekstualisme, konseptkunst etc. Gjennom denne tilnærmingen vil jeg hevde at samtidskunstens problemstillinger er godt representert.
Den samtidige kunsten skilles altså ikke ut som et eget tema ved instituttet i Oslo. Likevel viser oppslutningen om forelesningene at studentene er svært opptatt av dagens kunstproduksjon. Ser man på hovedfagsoppgaver som nå er under arbeid, viser en rask beregning at et av åtte prosjekter omhandler billedkunstnere som er virksomme i dag. Har du noen kommentarer til dette?
– Nå kjenner ikke jeg til denne utregningen, men det er etter min oppfatning for mange som skriver om samtidskunst. Én innvending jeg har, er at det lett blir mye fokus på enkeltkunstnere. Det er viktig å ikke bare konsentrere seg om kunstverk og kunstnerskap, men i like stor grad belyse problemstillinger som ligger til grunn for arbeidene. Det er også viktig å ikke isolere samtidskunstens tematikk, men alltid vurdere den i sammenheng med kunsthistorien for øvrig.

Kunst versus historie
Både ved instituttet i Oslo og Bergen strekkes undervisningen helt frem til vår egen tid. I Bergen undervises det blant annet i emner som det globale perspektiv, ismenes oppløsning og grensen mellom kunst og teori. Ansvarlig for denne undervisningen er stipendiat Jørgen Lund.
– Hvis vi skal vurderes etter vårt fokus på samtidskunst, synes jeg vi kommer ganske godt ut. Ved universitetet i Bergen har det skjedd store endringer i fagstrukturene det siste året. Vi har gått over til et modulsystem, og det gamle grunnfaget settes nå sammen av fire separate moduler. Denne omstrukturering har kommet samtidskunsten til gode ved at kunsten etter 1960 er blitt en egen modul. En fjerdedel av grunnfaget omhandler dermed nyere kunst. Det samme er faktisk tilfelle med forskningen. Av i dag fire stipendiatstillinger, er én forbeholdt samtidskunst.
Men kunsthistorie er jo i utgangspunktet et historisk fag. Medfører ikke denne historiske tilnærmingen at kunsthistorikere vegrer seg mot å forske på samtid?
– Både ja og nei. Det gir generelt høy status å kunne påberope seg historisk kunnskap. Vitenskapen i faget knyttes jo til at man er historiker og kildekritiker. Dette absolutte krav til historisk metode har vi likevel nå forlatt her på huset, og en vesentlig del av forskningen konsentreres om samtidskunsten.
Å forske på samtid gir andre metodiske utfordringer. Et eksempel er endringer i forskningens presentasjonsformer. I dag er det akseptert å skrive skjønnlitterært om ny kunst, noe vi ser i katalogforord og lignende. Man svarer altså på kunst med en annen kunstform. Kunst kommenterer kunst. Slik kan samtidskunsten så å si hvile i sin egen retorikk.
Du sier at samtidskunsten stiller dere overfor nye metodiske og faglige utfordringer. Vil du samtidig hevde at kunsthistoriefaget gir et godt utgangspunkt for å arbeide med denne type nye problemstillinger - f.eks. som kurator?
– Dette er et vanskelig og samtidig omfattende spørsmål. La meg si det slik: Jeg stiller meg i utgangspunktet tvilende til at det finnes noe slikt som et godt grunnlag for slikt arbeid. Man kan aldri skaffe seg en vanntett kompetanse. Derimot kan man tilegne seg gode forutsetninger gjennom faglig dybde og selvstendig arbeid. Hvem som fungerer best eller hvem som er mest kreativ i sin kuratering? Jeg tror ikke det er avgjørende for en kunsthistorikers kvalifikasjoner hvilken periode vedkommende konsentrerte seg om i studiene. Det viktigste er at man har tilegnet seg evnen til fordypning. Det gir kompetanse å gå i dybden.

Fag i endring?
Som vi har sett, har de to instituttene valgt en noe forskjellig innfallsvinkel til undervisningen i samtidskunst. Ved instituttet i Oslo inngår den samtidige kunsten i et større, modernistisk perspektiv. Den utgjør ikke et eget, avgrenset felt. I Bergen blir samtidskunsten i større grad utskilt som et selvstendig tema og arbeidsområde. Uavhengig av tilnærming har vi ved begge instituttene – i de siste årene – sett en klar orientering i retning flere undervisningstimer og seminarer innenfor emner som moderne og samtidig kunst. Dette er oppnådd gjennom faglige omstruktureringer og nyansettelser på fagområdene. Det er derfor å vente at samtidskunsten på ulike måter integreres ytterligere i kunsthistoriefaget de nærmeste årene.