• Solveig C. Øvstebø, Bergen, nestleder i Bergen Kunsthall.

Kommentarer fra de uteksaminerte

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 5/2002

Del: 

Hva mener så de uteksaminerte kunsthistorikerne om samtidskunstens plass i faget? Billedkunst har snakket med to relativt nybakte kunsthistorikere – én fra Oslo og én fra Bergen. De har begge skrevet hovedoppgaver om samtidskunst, og har nå fått jobber i sentrale institusjoner for formidling av samtidskunst.

Solveig C. Øvstebø tok sin hovedfagseksamen våren 2001. Hun skrev hovedoppgave om den nye kunstscenen i Norge, med utgangspunkt i det nå nedlagte galleriet Otto Plonk i Bergen.
Var det lett å få gjennomslag for en såpass aktuell oppgave?
– Ja, det var helt uproblematisk. Jeg valgte selv problemstillingen, og det var ingen innsigelser mot å få det godkjent.
Hadde instituttet mye å bidra med når det gjaldt oppgavens problematikk?
– Nå skrev jeg en veldig empirisk oppgave, noe som jo med nødvendighet forskyver noe av veiledningsansvaret fra instituttet og over til aktører i kunstlivet. Dette opplevde jeg som svært positivt. Jeg vil likevel fremheve at jeg hadde god faglig kontakt med instituttet, og var svært fornøyd med veiledningen der.
Hva med instituttets undervisning i samtidskunst? Var du fornøyd med den?
– Nei, det kan jeg ikke si. Med få unntak var instituttets undervisning i samtidskunst mangelfull, det er udiskutabelt. Jeg skulle nok ønske at instituttet hadde bidratt med undervisning og seminarer som kunne gitt meg mer ballast til å arbeide med samtidskunstens problemstillinger.
Noen forlag til endringer?
– Instituttene burde legge opp et teoripensum som i større grad omfatter problemstillinger knyttet til samtidskunsten. Her er et stort materiale å hente fra. Skulle også ønske at undervisningen var mer empirisk orientert, f.eks. ved å trekke inn utstillinger og eksterne institusjoner. Det blir lett for stor avstand mellom universitetet og kunstscenen.
Høsten 2000 leverte Irene Ikdal inn sin hovedoppgave ved instituttet i Oslo. Denne omhandlet pionertiden i norsk videokunst.
Dette er vel et tema som i utgangspunktet er litt på sidelinjen av den etablerte kunsthistorien?
– Ja, derfor slet jeg også litt med å overbevise instituttet om prosjektet mitt i begynnelsen. Noe av problemet lå i den manglende kompetansen på huset.
Hva da med veiledningen?
– Jeg var likevel svært fornøyd med veiledningen jeg fikk. Selv om videokunst lå langt fra min veileders spesialområde, opplevde jeg stor interesse for mitt prosjekt. Men jeg kunne nok ha ønsket meg et større faglig miljø rundt samtidskunst på instituttet. Under arbeidet med hovedoppgaven ble det mye selvstudium, og lite faglig debatt. Dette var et savn.
Så du kunne ønske deg et mer ajourført kunsthistorisk institutt?
– Det er så mye som skjer så raskt på kunstfronten i dag, at man hele tiden trenger å holde seg oppdatert. Instituttet bør nok derfor i større grad vektlegge aktualitet i undervisningen. Samtidig ligger det et akademisk dilemma her. Mens en kunstkritiker er fri til å konsentrere seg om samtidskunsten isolert, er jo kunsthistorikeren bundet av en historisk tilnærming til feltet. I denne sammenheng gir tradisjonen et dilemma.