En hyllest i form og farge

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 5/2002

Del: 

Det er med glede vi registrerer at en bok om Irma Salo Jægers kunstnerskap nå er tilgjengelig. For Irma Salo Jæger har siden tidlig på 60-tallet vært en markert skikkelse i norsk kunstliv.

Først og fremst gjennom egen produksjon, men også som en sentral person i ulike kulturpolitiske råd og utvalg. Tar man hennes posisjon i betraktning, er det altså med undring vi konstaterer at utgivelsen kommer først nå.
Det er Forlaget Press som står bak utgivelsen, og det unge forlaget har på kort tid rukket å bli blant de beste i klassen når det gjelder kunstutgivelser. Og boken om Salo Jæger føyer seg inn i rekken av slike kvalitetverker: Den er gjennomillustrert, verksutvalget er gjennomtenkt, og gjengivelsene svært gode. En billedmessig gjennomført utgivelse.
En bok om et sentralt kunstnerskap stiller også store krav også til teksten. Forfatteren, Erik Dæhlin, er magister i kunsthistorie og har flere kunstfaglige utgivelser bak seg. Dæhlin og Salo Jæger tilhører samme generasjon, og har dermed fra hvert sitt ståsted vært virksomme den samme periode av norsk kunstliv. Teksten bærer tydelig preg av forfatterens nærhet til perioden og dens problemstillinger. Boken blir dermed – gjennom Salo Jægers kunstnerskap – en god introduksjon til de siste 40 års norske kunsthistorie. Dæhlin diskuterer senmodernismens formale utfordringer, som beveget seg fra abstrahering til ren nonfigurasjon. Salo Jæger ble en klar representant for denne retningen, og hun har gjennom sitt kunstnerskap konsentrert seg stadig sterkere om maleriets grunnkomponenter: flate, form og farge.
Dæhlin skisserer også deler av det kunstpolitiske landskap i Norge på 1970 tallet, der Salo Jæger fikk en sentral posisjon. Hun var blant annet med på å etablere bevegelsen Park, som ble en sterk pådriver under parolen om å bringe kunsten ut til folket – kunsten skulle bli en integrert del av folks omgivelser og miljø. Som en konsekvens av dette ble Salo Jæger en aktiv deltaker i – og ofte vinner av – konkurranser om offentlige utsmykningsoppdrag. Slik har Salo Jæger kommet til å bli en av landets mer «synlige» kunstnere.
Gjennom sine arbeider og sitt faglige engasjement har Salo Jæger vært en viktig inspirasjonskilde både i utøvende og i kunstpolitisk sammenheng. Hun har også ytt faglig innflytelse på senere kunstnergenerasjoner. Fra 1986-92 var hun ansatt som professor i maleri ved Statens Kunstakademi i Oslo. Også i dette virket la hun vekt på utforskingen av farge- og formelementene.
Erik Dæhlins bidrag føyer seg altså fint inn i rekken av norske kunstmonografier. Han presenterer en kunstners produksjon og utvikling, sett gjennom en markert periode i norsk kunstliv. Han har valgt å ta utgangspunkt i en biografisk vinkling til personen Salo Jæger, og via dette presentere hennes kunstneriske prosjekt. Boken fungerer slik som en god introduksjon til hennes kunstnerskap, men byr i liten grad på fristilte analyser av hennes verk. Verkene inngår så å si i biografien. Dermed fyller ikke boken sitt potensial, og reduserer samtidig verkenes autoritet. Salo Jæger presenterer oss for en epokeskapende og utfordrende billedverden, verk som fortjener en videre kritisk analyse.
Denne boken er dessverre ikke noe unntak i så måte, men representerer en standard innenfor sin sjanger. Det er derfor med et lite hjertesukk vi konstaterer at også Forlaget Press faller for fristelsen til å nå et bredest mulig publikum, og derfor unngår å utfordre leseren ved en grundig og kritisk gjennomgang av materialet. Er det så sikkert at disse to ikke lar seg kombinere?