Klar for historiens søppeldynge

Av: Hans Thorsen

Publisert:

Utgave: 1/2008

Del: 

Søppel er en lettlest bok. Den har et bra driv i handlingen, og noen morsomme episoder. Jeg pløyde derfor ganske kjapt gjennom boka, og lo godt enkelte steder på veien. Underveis ble jeg forøvrig også grepet av en trist følelse.

Ikke fordi handlingen i seg selv er trist, men fordi det er deprimerende å tenke på at enkelte sikkert kommer til å ta Tommy Sørbø på alvor, og med det lider kunsten.
Hovedpersonen i boka er kunsthistoriker og museumslektor Sivert Årø. Han jobber på Riksmuseet i en tid med store omstillinger, og henger ikke helt med i svingene for å si det sånn. Ved en feiltagelse kaster han et kunstverk i containeren, og resten av boka handler om at Sivert forsøker å fikse den kinkige situasjonen han har satt seg selv i. For å redde sitt eget skinn utfører han en rekke performancer, som gjør ham til den nye store helten i kunstmiljøet, som forøvrig fremstilles som en gjeng med idioter som ukritisk tar til seg alt som er merkelig og rart. Egentlig, når jeg tenker over det, er alle personene, hovedpersonen inkludert, rimelig stusselige. Patetiske og overflatiske nisser som driver med noe som er skikkelig teit. Hadde man ikke visst bedre, kunne man blitt fristet til å tro at boka var skrevet av noen som godt kunne tenke seg å avskaffe hele kunstbegrepet, men da hadde jo forfatteren blitt arbeidsledig, så noe slikt kan da umulig være tilfelle.
Satire kan være et kraftfullt virkemiddel, vel og merke hvis satiren representerer verden på en troverdig måte. Den setter verden på spissen for å vekke leseren eller tilhøreren, og den gjør det med humor. Men når satiren bommer på virkeligheten, mister språket og meningsformidlingen sin kraft. Her ligger Søppel sitt store problem, fordi den støtter seg på leserens antagelse om ikke å ligge så langt fra virkeligheten, samtidig som den leverer en feilaktig tolkning av kunstbransjens mekanismer og selvforståelse. Feltet presenteres som et enighetstyranni, hvor de kunstneriske uttrykkene er totalt underordnet en higen etter spekulativt sensasjonsjag.
I virkeligheten er kunstmiljøet både selvkritisk og selvhøytidelig, og forguder absolutt ikke alle rare påfunn som noen måtte finne på. Og selv om enkelte deler av samtidskunsten er opptatt av å være vågal og crazy, så er nå egentlig de fleste kunstnere, kuratorer, direktører og samlere ganske trauste og trygge.
Man kan si at boka henvender seg fundamentalt forskjellig til to respektive lesergrupper. De som i utgangspunktet liker kunst, vil i beste fall finne boka å være underholdende men tøvete vås uten noen form for faglig relevans. Det tristeste med Søppel er uansett ikke hva den kunstinteresserte leser måtte mene om boka. Nei, det virkelig deprimerende er at de som i utgangspunktet synes samtidskunst er noe verdiløst, får alle sine bange anelser bekreftet. Disse leserne vil sikkert like boka godt, først og fremst fordi den bekrefter en lang rekke usanne fordommer om kunsten og kunstmiljøet. Det trenger vi ikke kunsthistorikere til. Det holder lenge med tabloidpresse og fremskrittspartipolitikere.