• Thora Dolven Balke: OH GOD NO, 2006.

    Astrup Fearnely Museet

Selvbevisst mytologisering

Av: Kari J. Brandtzæg

Publisert:

Utgave: 1/2008

Del: 

Endelig! Det er tankevekkende at ingen i kunst-Norge har gjort dette tidligere. Vi må faktisk ti år tilbake i tid og til utstillingen «Fellessentralen» på Kunstnernes Hus for å finne en lignende mønstring med tilsvarende ambisjoner om å fremvise toneangivende norsk samtidskunst.

Kanskje ingen har turt å gjøre et slikt grep tidligere av frykt for å bli rammet av den lenge dominerende politisk korrekte og ofte enkle kritikken om at samtidskunsten er global og at utstillinger med ordet «norsk» er plumpt og dumt. Astrup Fearnley er i kraft av sin posisjon temmelig alene om å bryte med denne type engstelig korrekthet. De siste to årene har museet nærmest gjort det til en regel å presentere utstillinger kuratert utifra geografiske grenser, som «Uncertain States of America» og «China Power Station». Neste år står indisk samtidskunst på kalenderen.
I utstillingen «Lights on – norsk samtidskunst» har Astrup Fearnley museets lille, faglige stab, kuratorene Grete Årbu, Hanne Beate Ueland og direktør Gunnar Kvaran, valgt å konsentrere seg om 31 kunstnere født mot slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Som forsterkning av denne aldersfetisjismen er fire hippe og unge kunstnerdrevne gallerier, Bastard, Rekord, Blunk og Rakett, invitert til å presentere sine program i et eget rom i utstillingen. Det er altså den helt unge kunstscenen som sirkles inn, med det opplagte unntak av de etablerte størrelsene Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson. Sistnevnte er representert med et større arbeid fra museets egen samling som omhandler bombemannen Timothy McVeighs attentat i Oklahoma. Installasjonen har fått en sentral plassering i utstillingen, og lurer meg til å tro at kuratorene har fulgt opp Faldbakkens og Einarssons neo-konseptuelle og politiske vinklinger i utvalget av andre unge norske kunstnere. Men det viser seg ikke å være tilfellet.
I stedet kjennetegnes utstillingen av en dragning mot det romantiske, mytiske, og okkulte. Især er dette fremtredende hos kunstnerne Thora Dolven Balke, Ingvild Langgård og Eirin Støen, drivkreftene bak Rekord. I Dolven Balkes verk Oh God No trer vi inn i et mørkt rom. En lyskjegle faller på en oppredd, hvit seng hvor en liten, hvit, utstoppet røyskatt ligger henslengt. Det opplyste tablået omsluttes av et komplekst lydbilde, der harking, pusting, redselskrik, vannsildring og applaudering gir assosiasjoner til mareritt og vonde drømmer. Det underbevisste og arketypiske materialiserer seg på en enda sterkere måte i Langgårds installasjon The Beast. Installasjonen er bygget opp som en svart frittstående kube i utstillingsrommet. Inne i kuben er det stummende mørkt og klaustrofobisk. En veggprojeksjon gir oss raske glimt av ulike dyr. Også her benyttes det en effektiv surround-lydcollage med skriking, kloring, tygging og truende løvebrøl som sentrale ingredienser. Verket kan tolkes som en teatral iscenesettelse av kristendommens forståelser av det onde, helvete og dyret i Johannes åpenbaring, og kanskje også som en kommentar til samtidens grådighetskultur. Begge verkene fascinerer og berører, men vipper mot det overtydelige.
Referanser til det religiøse og mytiske er fremtredende også i Martin Skauens videoanimasjon Felix Culpa, A Handmade Massacre. Med tittelen Felix Culpa gir Skauen en lærd referanse til syndefallet og Adam og Evas tap av Edens hage. Kameraet som beveger seg over tegningen henter opp groteske og ekstreme, seksuelle og voldelige handlinger. Enden er tydeligvis nær. Det er den også i Hjørdis Kurås’ sirkulære skimrende verk Total Solar Eclipse hvor vi blir fanget inn av solformørkelsens hypnotiske kraft. Lydkulissen gjengir ulike menneskers møte med solformørkelser og redselen for «det evige mørke». En mørk og dystopisk undertone preger altså flere av utstillingens verker, men mange utviser også en lekenhet og et overskudd i sin dødskultus, som for eksempel Ida Ekblads collage Poetry Tomb (Death DEATH) og Ivan Galuzins installasjon Killed by Death. Galuzins fascinerende veggkabinett er utstyrt med små tegninger, malerier, objekter, tekster og utklipp hentet fra bøker og magasiner. En magasintekst omhandler populærkulturelle ikoners tidlige død, som Sid Vicious og Kurt Cobain. Her blir også kunstneren Ivan Galuzins tidlige død beskrevet: 27 år gammel, innlagt på Gaustad sykehus, funnet av sin kollega Kristian Skylstad. Dødskultusen og en mytologisering rundt eget liv er blitt vesentlige trekk ved flere av Oslos toneangivende kunstneres arbeider de siste par årene. Men utstillingen byr også på andre estetiske strategier. I Øystein Aasans Display Unit fremstår kunstneren for eksempel som en tekstarkeolog som utforsker den sekundære strukturen rundt et kunstverk.
Utstillingen «Light On» fremstår som ryddig, og den er gjennomgående godt montert. En spesielt heldig bruk av utstillingsrommet finner vi i utstillingens to store arkitektoniske arbeider: Ole Martin Lund Bøs verk (deceptive outward appearance), og Improvised Wall Piece av Lars Kjemphol og Espen Henningsen. Den sistnevnte konstruksjonen reiser seg opp langs veggen gjennom to etasjer og inviterer tilskueren til å klatre oppover og oppleve utstillingsrommet fra nye perspektiver. Med forbindelser tilbake til Tatlin og konstruktivismens utopiske prosjekter fungerer verket som en funksjonell og imponerende kommunikasjonsplattform for en ny og selvbevisst norsk kunstscene.