Uklarhet rundt utstillingsvederlaget

Av: Torill Østby Haaland

Publisert:

Utgave: 1/2008

Del: 

Mye tyder på at avtalen om det individuelle utstillingsvederlaget for ofte blir brutt. – Stadig flere utstillingssteder opererer som om avtalen er mer veiledende enn bindende, sier NBKs advokat, Hilde Sjeggestad. – Den store konkurransen om å få utstillingsplass gjør at kunstnerne er villige til å motta lavt vederlag, mener daglig leder i Norske tekstilkunstnere, Gunvor Nervold Antonsen.

I høst kom det frem at regjeringsgalleriet R5 i utgangspunktet ikke hadde planer om å følge avtalen om utstillingsvederlag. «NBK har påpekt manglene i kontrakten med galleriet og alle kravene har blitt oppnådd», skriver Ingeborg Stana i et innlegg i Billedkunst 6/2007. Galleri R5s vilkårlige håndtering av avtalen om utstillingsvederlaget ser likevel ut til å være symptomatisk.

Avtalen brytes
NBKs advokat Hilde Sjeggestad har fått inn saker som gjelder brudd på avtalen. Hun er redd for at dette kan tyde på en økende tendens til at utstillingsstedene ikke fullt ut føler seg forpliktet til å overholde den.
– Det bør være lett å se rimeligheten i at man skal betale kunstnere for at man får låne og stille ut verkene deres, mener Sjeggestad. – Samtidig er det viktig å minne om nødvendigheten av at billedkunstnerne selv reagerer dersom utstillingsstedet velger å vri seg unna avtalen. Dersom NBK ikke får melding om at utstillingssteder fraviker avtalen, kan vi selvsagt heller ikke reagere. En bevissthet blant kunstnerne selv er en forutsetning for at avtalen fungerer, mener Sjeggestad.

En avtale mellom staten og NBK
Utstillingsvederlagsavtalen mellom staten og NBK ble inngått i 1982 og var et resultat av iherdig pågang fra kunstnerorganisasjonenes side etter kunstneraksjonen i 1974. Avtalen innebærer at staten er forpliktet til å betale vederlag når kunstnerne låner ut sine verk for deltakelse på statlige utstillingssteder, utstillinger som mottar direkte statlig støtte eller der arrangør mottar støtte til den generelle drift. Utstillingsarrangøren er dessuten forpliktet til å stå for alle utgifter til forsikring og frakt.
– Utstillingsstedene som i dag har statlig støtte, får brev om at de er forpliktet etter avtalen. Likevel ser det ut til at stadig flere opererer som om avtalen er mer veiledende enn bindende. Men avtalen kan ikke fravikes så lenge den ikke er sagt opp av en av partene, da blir den meningsløs, sier Sjeggestad.

Tilskuddene bør økes
Billedkunst spør styreleder i UKS, Eivind Slettemeås, om hans kommentar til hvordan avtalen om utstillingsvederlag fungerer i dag:
– Det er forvirring omkring utstillingsvederlag blant kunstnere og institusjoner fordi ordningen er ment å sees som en tariffavtale, men fungerer som en moralsk understøttelse. Det er lite prestisje blant institusjonene i å utbetale vederlag, og kunstnerne må forhandle med en i utgangspunktet sterkere part. Som institusjon bør man være seg det politiske ansvaret bevisst, og arbeide for at økte tilskudd kommer kunstnerne til gode. Utfordringen er å overbevise tilskuddsgivere om hva som er akseptabelt nivå.
Styreleder i Norske tekstilkunstnere (NTK) Gunvor Nervold Antonsen engasjerte seg i R5-saken, men må samtidig medgi at det kan være vanskelig å følge avtalen for de små kunstnerdrevne galleriene på grunn av dårlig økonomi:
– Fra Galleri SOFTs synsvinkel, som er et lite galleri drevet av NTK, kan vederlaget fort bli til en paradoksal problemstilling. På den ene siden arbeider vi som fagorganisasjon generelt for å styrke kunstnernes rettigheter og muligheter til å tjene og leve av sitt virke, og vi mener avtalen om utstillingsvederlag er en viktig prinsippsak. På den andre siden driver vi et aktivt utstillingsprogram innenfor absolutt marginale budsjettrammer der det ikke er økonomisk mulig å utbetale så høyt vederlag som vi gjerne vil og formelt sett skal. Statsstøtten til visningsstedene dette gjelder, burde vært oppjustert i forhold til utstillingsprogrammene deres. Det kunne vært løst for eksempel ved å øremerke midler til vederlagene. Vi bestreber oss på å kompensere for det lave vederlaget ved for eksempel å bistå med teknisk materiale og løsninger hvis utstillingen krever det, eller andre ting som kan være kostnadsbesparende for kunstneren.
– Er kunstnernes bevissthetsnivå generelt sett for lavt i forhold til rettighetene om vederlag?
– Vår erfaring er at det er omtrent like mange kunstnere som aksepterer et lavt vederlag, som det er av de som stiller høyere vederlagskrav. Det er vel ikke det at bevissthetsnivået blant kunstnerne er for lavt, men den store konkurransen om å få utstillingsplass som gjør at kunstnerne er villige til å motta lavt vederlag, mener Antonsen.

Behov for nytenkning
– Det mest betenkelige med vederlagssituasjonen synes jeg likevel viser seg hos de store nasjonale kunstinstitusjonene med gigantiske statsstøtteoverføringer, som ser ut til å forsvinne til helt andre ting enn å betale kunstnerne og premissleverandørene for sin virksomhet, fortsetter Antonsen. – Det har i det siste kommet bekymringsmeldinger fra Kulturrådet, som mottar flere og flere søknader fra kunstnere som skal stille ut ved de store statlige institusjonene, og som har blitt bedt om å skaffe seg egne midler til gjennomføring av utstillinger.
Leder for Faglig utvalg for billedkunst og kunsthåndverk i Norsk kulturråd, Per Kvist, kan bekrefte dette.
– Det stemmer at vi har mottatt søknader fra kunstnere som på egen hånd må finansiere separatutstillingene sine i store statlige institusjoner. Dette er grov ansvarsfraskrivelse fra institusjonens side. Det har ikke direkte med utstillingsvederlag å gjøre, men jeg tror diskusjonen om denne avtalen har godt av å suppleres med en diskusjon om midler til produksjon av utstillinger.
– Avtalen om utstillingsvederlag er viktig, men gammelmodig. Man bør tenke nytt omkring den, og i større grad sørge for at flere institusjoner produserer utstillinger for kunstnerne, slik for eksempel UKS gjør, mener Kvist.