• Ole Martin Lund Bø: (deceptive outward appearance).

    Galerie Opdahl

Keeping up appearances?

Av: Erlend Hammer

Publisert:

Utgave: 1/2008

Del: 

Hovedverket på denne utstillingen på Galerie Opdahl i Berlin består av en komposisjon av plank plassert inn mot et hjørne. Plankene er plassert slik at de holder hverandre oppe uten andre hjelpemidler, som for eksempel lim eller spiker, og konstruksjonen står hele tiden i fare for å kollapse. Over plankene står det skrevet «deceptive outward appearance». Denne teksten er kun leselig fra ett punkt omtrent rett foran arbeidet, hvorfra perspektivet er helt riktig. Fra alle andre vinkler løses teksten opp i ule

Billedkunstfeltets interesse for arkitektur virker relativt konstant. Ole Martin Lund Bøs arbeid virker ganske typisk for den ene av to hovedtendenser akkurat nå. På den ene siden har vi de kunstnerne som forholder seg til et minimalistisk formspråk, gjerne i kombinasjon med sterke, klare farger. Her finner vi en type praksis hvor man gjerne forsøker å liste seg rundt i krokene blant allerede eksisterende strukturer som man ikke ønsker å rokke ved, men kanskje subtilt «destabilisere» eller gjøre diskrete intervensjoner overfor. På den andre siden, der Lund Bø må sies å befinne seg, benytter man mer forsøksvis konfliktskapende virkemidler. Her kommer gjerne treplankene inn. Og dette er neppe bare en indikasjon på hvilke kunstnere som har de største produksjonsbudsjettene; det har nok også noe å gjøre med hva slags posisjon man inntar i forhold til de maktstrukturene man ønsker å problematisere, eller undersøke, eller kritisere. Plank i den hvite kuben gir liksom en slags automatisk følelse av at maktstrukturene er blitt rokket ved, og at det er blitt skapt «ubalanse». Det samme indikeres langt på vei i utstillingens tittel og i pressemeldingen hvor vi kan lese at «The exhibition is interested in disrupting the stability of the façade» fordi «Lund Bø hopes to articulate an alternative to the precisely dictated and controlled surface that can be difficult to change or even interact with at all».
$preview.end$ Det er kanskje ikke så rart at mange kunstnere er opptatt av arkitektur. Opp gjennom historien har arkitekturen alltid vært den kunstformen som lettest, og med størst hell, har latt seg benytte i ideologiske sammenhenger. Nye regimer, fra det post-revolusjonære Frankrike til USA, har alltid søkt den klassisistiske stilen som gjennom assosiasjonene til det antikke Rom automatisk gir inntrykk av legitimitet. Det er derfor helt naturlig at de senere årenes fokus på ideologikritikk og utforsking av maktstrukturer ofte tar form av arkitektoniske inngrep i gallerirommet. Når arbeidet til Lund Bø dessuten eksplisitt tematiserer problemstillinger som fasade, overflate og perspektiv i forhold til misforholdet mot en underliggende struktur, så beveger det seg mot å bikke over i det litt for opplagte. Det som likevel blir stående som den primære innvendingen mot utstillingen er imidlertid at den forholder seg til fasaden på en karikert måte som arkitekturen selv for lengst har avvist. Lund Bø problematiserer fasaden ut fra tanken om at den i likhet med renessansemaleriet representerer ønsket om å kunne se verden fra ett enkelt perspektiv. De viktigste elementene i den poststrukturalistiske kritikken av opplysningsprosjektet lå nettopp i å problematisere et slikt ønske. Men Lund Bøs måte å koble denne kritikken til den arkitektoniske fasaden som symbol fremstår som en slags stråmannargumentasjon. Begrepet postmodernisme ble jo først brukt nettopp innen arkitekturteori og i tilknytning til oppløsningen av den tradisjonelle fasaden. Dermed gir Lund Bø en oppsummering av noe vi allerede vet mer enn han skaper rom for noen ytterligere forståelse av de problemstillingene han ønsker å diskutere.