• Peter Land: Peter Land 5. maj 1994, stillbilde. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

Mannen er død

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 1/2008

Del: 

Så kom det da enda et intervall da jeg i forskjellige sammenhenger – uavhengig av hverandre – så meg nødt til å gjøre rede for hva jeg egentlig mener om kvinnelige kunstnere.

Og det holder ikke med å mumle noe om at «de er vel greie og snille» når det skjer, for dette spørsmålet blir alltid stilt av kvinner – det er jo aldri en mann som lurer på dette, må vite – og hvis de da skal fortsette å være greie og snille må man hoste opp noe bedre svar enn det, altså. Og det klarer jeg jo, det er tross alt jobben min å formulere betydelig vanskeligere ting – men det ligger alltid noe igjen og ulmer på bunnen av meg etterpå, fordi utgangspunktet for mitt resonnement i denne saken er, som oftest, at kvinnelige kunstnere aldri blir kvitt kjønnet sitt. Og det er et annet kjønn enn det jeg har. Og uansett hvilke problemstillinger deres arbeid dreier seg rundt ender de alle sammen opp som feminister før eller siden, og mange utnytter denne bevisstheten som en fordel i kunstnerskapet sitt. Hvilket det jo også er. Samtidig, og det er dette som ulmer, gir jo de fleste mannelige kolleger fullstendig blaffen i denne problematikken siden den ikke angår dem, i hvert fall ikke som en førstehåndserfaring, og det kan den jo heller ikke gjøre. Det er veldig få eksempler opp gjennom historien der det har innebåret et sosialt stigma å være mann. Men vi er antagelig på vei mot en slik unik periode. Kanskje. Og kanskje vi til og med har vært på vei mot den en god stund allerede.
Det var ikke bare det at jeg plutselig ble konfrontert med denne stadig tilbakevendende problematikken rundt det kvinnelige relativt hyppig i løpet av noen dager; det var også noe annet, et ekko som oppstod når jeg prøvde å skifte kjønn ... nei, hva sier jeg, skifte kjønnsperspektiv mener jeg. Fordi jeg plutselig følte meg nummen og litt tom inni, siden jeg er en hvit heterofil mann og dermed tilhører den eksklusive etniske gruppe som har definert hva denne verden handler om. Med andre ord, jeg er en totalt ansvarsløs liten kødd som kontinuerlig må stilles til ansvar for en kollektiv skyld – det spiller fint liten rolle at jeg er en hyggelig fyr, sånn sett. Mitt stigma er litt annerledes, kan man si. Men der var også samtidig et ekko i tid som jeg har prøvd å riste av meg siden jeg åpnet en utstilling for noen uker siden, og som bare har vokst i og med dette. Da jeg rotet i sakene mine for å finne noe å stille ut kom jeg over denne ondskapsfulle videoen jeg lagde i 1995 der jeg sitter og storgriner i en time. Jeg visste det ikke den gang, men noen gjorde meg nesten øyeblikkelig oppmerksom på at jeg ikke akkurat gjorde noe nytt. Nå, jeg hadde jo ikke noen ambisjon om å lage noe fullstendig usett med så enkle midler heller, men jeg kjente faktisk ikke til Bas Jan Aders I´m too sad to tell you fra 1970, som i alt vesentlig faktisk er identisk. Så jeg må forholde meg også til dette hver gang jeg husker denne videoen, ekkoet av meg selv for tolv år siden (en helt annen fyr, sett herfra), pluss det ytterligere 25 år eldre ekkoet av Bas Jan Ader. Ader var 28 da han spilte inn sin, jeg var 32. Hvorfor gråter disse unge mennene? Den ene er for lei seg til å si det, og den andre, som er meg, er helt utenfor rekkevidde – jeg husker ikke. Og jeg vil heller ikke huske – strengt tatt skulle jeg ønske det var noen andre som hadde tatt på seg ansvaret å lage den videoen i 1995, da ville jeg i det minste hatt en sjanse til å skrive noe fornuftig om den. For jeg merker jo at jeg ikke får det til. Ikke nå. Sannsynligvis aldri. Men så mye kan jeg si, at jeg hadde ingen formulert agenda om hva dette i grunnen dreide seg om, bortsett fra at jeg var lei meg, og kynisk nok til å ta det opp på bånd, hvilket bare gjorde meg enda mer lei meg. Det fantes ingen programforklaring om mannens død – det er sånt man spekulerer rundt sånn ca 12 år senere og derfor blir det i en viss forstand en etterkonstruksjon. Om man vil. Og jeg er slett ikke sikker på om jeg vil.
Så jeg tester et annet eksempel, siden det blir litt klamt å grave i sin egen ungdoms grav på denne måten; Peter Land fikk i sin tid en god del oppmerksomhet for sin video Peter Land 5 Mai 1994, (det er kjekt med sånne titler som gjør det unødvendig å si når arbeidet ble laget), der han på sitt kjøkken danser naken til en kassettspiller som har volumet skrudd opp mer enn den egentlig klarer. Musikken er sleazy topplistepop av denne dagens dato. Og allerede da ble den referert til som et bilde på det totalt håpløse i å være mann i denne verden. Et bilde på hva det vil si å ville, men ikke kunne. Men det har skjedd noe siden da. Det blir tydelig hvis man holder den opp mot denne spesifikke tradisjonens samtidige ekko, Kristian Skylstads Love me so fra 2006, der han danser naken på stua til Outkasts Heya. Nesten et motsatt bilde – hva det vil si å kunne men ikke nødvendigvis ville. Hva får disse unge mennene til å danse uten klær? Peter Land var 28 i 1994, Skylstad blott 24. Fire år som kan se ut som en evighet, siden Land gir skinn av å være godt over 40 og Skylstad ser ut som han knapt har kommet ut av puberteten. Og nettopp der ligger mye av forskjellen, siden Peter Land i så høy grad baserte sitt arbeid på sin egen kropps forfall – det var aldri noen tvil om at dette handlet om en hundre prosents fiasko på alle kanter, og noen male model er han definitivt ikke – kan det se ut som Skylstads dans dreier seg om noe ganske annet. Der PL 5. Mai 1994 holder på langt over grensen for det utholdelige, og man blir bekymret for mannens helse der svetten spruter rundt den blekfete kroppen, er Love me so omtrent så lang som den ene sangen som er dets soundtrack. Det er mange flere forskjeller; som den grad av energi Land legger ned i det, hans dans er en eneste monoton hopping opp og ned i tranceliknende tilstand, uten noe hensyn til seg selv eller noen annen. Skylstad står nesten hele tiden med ryggen mot kameraet, en eneste gang snur han seg, før han øyeblikket etter ser over skulderen sin med et sjenert glis. To ting virker sannsynlige; Skylstad er for edru til å kunne se bort fra kameraets tilstedeværelse, og Land er så hinsides dritings at han forlengst har glemt at han en gang slo det på.
Det kan lønne seg å se på disse arbeidene, som begge grovt sett bygger på at en naken mann danser, i denne sammenhengen. Kontemplere hva som har skjedd. For ett sted i dette spennet mellom en fnisete guttunge på 24 som forsiktig vrikker på rompa og et menneskelig vrak på 28 som danser maraton ligger de siste restene av mitt kjønns bevissthet om seg selv, dekonstruert og dysfunksjonelt, og biter seg selv i kuken. Peter Land satte på en måte definitivt punktum for selve definisjonen av den vestlige mannen, som en trøtt elefant, som i en siste imponerende kraftanstrengelse trekker seg mot kirkegården til tonene av Tina Turner. Kristian Skylstad markerer et mer nyvåknet, nysgjerrig perspektiv; det er en forunderlig og helt uventet grad av optimisme som gjenomsyrer Love me so. Kanskje det er så enkelt som at han faktisk danser til musikken, i motsetning til Land, som mer virker som han rører på kroppen i opposisjon til den, komplett likegyldig til tempovekslinger og råtten lydkvalitet.
Men i praksis er det fortsatt sånn, at som mannlig billedkunstner kan man fortsatt velge bort denne problematikken. Eller, for å være mer eksakt, foreløpig velge å ikke bry seg om den. Det er annerledes for jenter, de kommer ikke unna. Og det gjør, før eller siden, ingen av oss. Og tror du ikke på faen at Skylstad også har laget en video der han griner? Utgangspunktet for denne resirkulerte generasjonen er uansett bedre enn for de foregående – det kan noen ganger virke som om verden allerede har gått under uten at vi en gang merket det. Men det ser likefullt ut som det går en ubrutt linje fra midten av 1900-tallet her som indikerer et kommende globalt matriarkat. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.