Det haster for videoarkivet

Av: Nina Schjønsby

Publisert:

Utgave: 1/2008

Del: 

Kulturrådets ferske utredning Å bevare det flyktige viser at tiden for å etablere et nasjonalt videoarkiv er overmoden. Det er fare for at den norske videokunsthistorien blir en umulig historie å skrive, simpelthen fordi arbeidene går tapt.

Utredningen er skrevet av sosiolog Mie Berg Simonsen, i samarbeid med kunsthistoriker Marit Paasche og kunstner Åslaug Krokann Berg. Samtlige av høringsuttalelsene slutter seg til behovet for å etablere et nasjonalt arkiv som skal bevare og tilgjengeliggjøre norsk videokunst.
Videoarkivet skal bestå av et fysisk arkiv, som skal sørge for bevaring, registrering og restaurering av mastertaper, og tilby visningsmuligheter, samt en nettportal med både et referanse- og et distribusjonsarkiv, hvor videoarbeidene gjøres tilgjengelige.

Offentlig finansiering sikrer kontinuitet
I utredningsarbeidet har ulike organiserings-former vært diskutert og forskjellige videoarkiver, som AV-arkki i Finland og Filmform i Sverige, er rådført. De aller fleste høringsinstansene støtter opp om en selvstendig organisasjon for et slikt arkiv.
– For å komme i gang kan det være hensiktsmessig å etablere en selvstendig stiftelse med et forpliktende samarbeid mellom ulike aktører i fagmiljøet. En slik stiftelse kan trekke veksler på kompetansen som finnes ved eksempelvis Nasjonalmuseet og Nasjonalbiblioteket, understreker Berg Simonsen. – Sentrale aktører på feltet, som Atopia eller BEK, kan bidra til å bringe arbeidet et viktig steg videre, men på sikt må kontinuiteten – særlig i restaurerings- og arkiveringsarbeidet – sikres gjennom offentlig drift og finansiering, avslutter Berg Simonsen.

Kunstnere og institusjoner vil donere
Utredningen anslår at det tekniske arbeidet med å restaurere arbeidene og etablere en database vil kreve bevilgninger på 2,2 millioner kroner årlig. Kostnadsoverslaget til andre fase, hvor distribusjon og formidling vil prioriteres, er på 3,5 millioner kroner årlig. I et begrenset tidsrom vil restaurering av videoarbeidene kreve årlige bevilgninger på rundt en halv million kroner.
Utredningen foreslår også en innkjøpsordning for videokunst, med årlige bevilgninger på én million kroner. Slik vil man bøte på det faktum at en forsvinnende liten del av de offentlige museenes innkjøpsbudsjetter har vært viet videokunst.
– Ingen av de store nasjonale institusjonene har hittil prioritert videokunsten, understreker Paasche. – Sikringen og bevaringen har dermed i stor grad vært forsømt og overlatt til tilfeldighetene, eller til den enkelte kunstner. Mange av de rundt 800 norske videoarbeidene som ble oppsporet gjennom prosjektet Arkiv norsk videokunst 1970-2000, er i dårlig forfatning og lagret på loft og i kjellere hos kunstnerne selv. Flere kunstnere og institusjoner ønsker å donere arbeidene sine til et arkiv, slik at de kan bevares for ettertiden og gjøres tilgjengelige.

Faglig diskusjon
Paasche fremhever behovet for en levende nettportal.
– Det ideelle vil være at videoarbeidene legges ut i sin helhet på nettet, og at nettsiden blir et forum for faglig diskusjon og tekstproduksjon. Etableringen av et slikt arkiv vil være en forutsetning for å kunne skrive, og stadig revidere, den norske videokunsthistorien.
– Utredningen skal nå opp til behandling i Kulturrådet og den videre politiske strategien for etableringen av et nasjonalt videoarkiv vil legges i løpet av våren, sier rådgiver i Norsk kulturråd, Birgit Bærøe.
Kulturminister Trond Giske ønsker ikke å uttale seg til Billedkunst om hvorvidt det finnes politisk vilje til å finansiere etableringen av et nasjonalt videoarkiv.