• Kunst som aktiviserer: Trude Westby Nordmarks ballvegg fra 2006 i Majorstuen barnehage.

    Vegar Moen.

Trondheimsmodellen løfter fram lokale utøvere

Av: Birgit Kvamme Lundheim

Publisert:

Utgave: 1/2008

Del: 

I løpet av fem år har Trondheim kommune brukt omlag 60 millioner på kunst i offentlig rom. Over halvparten av oppdragene går til kunstnere med lokal tilknytning.

I likhet med andre større norske byer, har Trondheim siden 1980-tallet hatt en kommunal ordning for utsmykking av offentlige bygg. På 90-tallet ble det tydelig at det var behov for å utvide ordningen. Rundt om i kommunen oppførte private utbyggere boliger i høyt tempo. Først når områdene var ferdig utbygde, kom kommunen inn i bildet og forsøkte å gjøre det beste ut av utearealene. Det ble klart at det trengtes en mer helhetlig tenkning. På denne tiden var det også mye bygging i offentlig regi, og når budsjettene sprakk, ble ofte utsmykking en salderingspost. Ingen hadde ansvar for at kunsten kom med i nye bygg.

En ny og utvidet ordning
I 2002 vedtok Trondheim kommunes bystyre enstemmig en ny og utvidet ordning for kunst i offentlig rom. Den nye ordningen innebærer at 1,25% av kommunens totale investeringsbudsjett, med unntak av avgiftsbasert investering, settes av til utsmykking. De siste fem årene har det blitt brukt omlag 60 millioner på kunst i offentlige bygg, noe som representerer en betydelig økning.
Ordningen er en konsekvens av at kommunen har valgt å la kunst og kultur få en overordnet rolle i utviklingen av byen, slik det fremgår i kommuneplanens strategidel. I kapittel 2 heter det:
«Et godt bymiljø forutsetter fokus på kunst og kultur, arkitektur og infrastruktur ut fra et helhetlig menneskesyn. Utfordringen er å gi kunst og kultur en overordnet rolle i utviklingen av bysamfunnet som helhet».
Kommunaldirektør for kultur, Gerhard Dalen, forklarer hvilke to forhold som ble spesielt fremhevet da utsmykkingssaken skulle opp til behandling:
– I den saken vi la fram for bystyret, vektla vi to ting spesielt. Det ene var at midlene avsatt til kunstnerisk utsmykking var «utsatt» når de lå som del av selve byggeprosjektet. Tendensen var at midlene forsvant ved overskridelser av byggekostnadene. Det andre var at den kommunale byggevirksomheten generelt var så omfattende at det åpnet for muligheter for å kunne nå kommuneplanens overordnede mål om at kunst og kultur skal bidra til utviklingen av byen. Dette gjennom at man åpnet for utsmykking av byrom innenfor denne rammen. Videre har politikerne i kunstplanen, som ble vedtatt i 2005, vedtatt at kommunens ordning for kunstnerisk utsmykking skal videreutvikles.
– Hva vil du si er siktemålet med denne nye ordningen?
– Hensikten med ordningen, slik jeg ser det, er å bringe kunst og kunstopplevelser inn i det offentlige rom. Først og fremst vil det bety at mennesker møter kunsten der de ferdes. Kunst i det offentlige rom vil således bli et verdifullt supplement til den kunst man kan oppleve i kunstinstitusjonene, samtidig som det vil øke byens attraktivitet. Trondheim vil kanskje med tiden kunne utvikles til å bli verdens største utendørs arena for samtidskunst.
– Er tanken med ordningen også å gi et kunstnerisk løft til billedkunstnerne?
– Ordningen har blitt et betydelig løft for kunstnere. De deltar i ordningen både med produksjon, planlegging og rådgiving. Vi ser imidlertid behov for å utvikle rådgivingsfunksjonen og å investere i kompetansebygging.

Helhetlig syn på mennesket
Ulrika Wallin Johansen, rådgiver i kommunen, mener ordningen er et uttrykk for nytenkning både når det gjelder byutvikling og kunst:
– Et sentralt mål for kommunen er å arbeide ut fra et helhetlig syn på mennesket, og utsmykkingsordningen er et ledd i det. På dette feltet tar vi sikte på å bli en drivkraft i regionen. Kommunen skal ikke bare dekke vitale behov som barnehage- og sykehjemsplasser, den skal også legge til rette for opplevelser.
– Hvem er det som har tatt initiativ til den nåværende utsmykkingsordningen?
– Hvis det skal trekkes frem en enkeltperson, så vil jeg nevne rådgiver Kjersti Lerseth, som selv har bakgrunn som billedkunstner. Hun er arkitekten bak denne store satsingen. Ordningen ble dessuten enstemmig vedtatt av bystyret i 2002. Den økte innsatsen kan anses som et resultat av mange faktorer. En faktor er nok den generelle økonomiske velstanden, en annen at byggebudsjettene i Trondheim økte betraktelig på 1990-tallet, en tredje kan være at tidsånden for øyeblikket er positiv til denne typen satsing.

Fleksible løsninger
I motsetning til før, er midlene nå fristilt fra hvert enkelt byggeprosjekt. Dette gir rom for helhetlig tenkning og fleksible løsninger. En annen viktig forskjell er at kunsten nå ikke bare er definert i forhold til bygg, men til det offentlige rom generelt. Kommunen har også samlet alt som har med kunst i offentlig rom å gjøre hos kommunaldirektøren for kultur, altså i den enheten der fagkompetansen ligger.
Wallin Johansen mener den nye ordningen representerer en klar forbedring:
– Trondheims nåværende utsmykkingsplan er unik. Den tilfører kunstfaglig kompetanse i alle ledd. Sentralt i den nye ordningen står en tverrfaglig arbeidsgruppe med representanter fra byplankontoret, byteknikk, boligkontoret og bydriften. Arbeidsgruppen bidrar til god kommunikasjon mellom de ulike aktørene. Ordningen legger også vekt på brukermedvirkning, og i alle saker er minst én representant for brukerne med.
– Den nye utsmykkingsordningen samler ansvaret på ett sted og åpner også for samfinansiering av utsmykkinger. Det nye landemerket på Østre Rosten, «Dandylion», er et eksempel på finansielt samarbeid mellom det private og det offentlige.
Wallin Johansen presiserer at det å utforske og utvikle ideen om kunst i fellesskapets rom, også har en viktig plass.
– Vi driver fortløpende prosjekter av mer utprøvende karakter, og vi samarbeider med NTNU og andre utdanningsinstitusjoner som forsker på dette området. Generator, med midlertidige installasjoner, seminar, debattmøte og omvisninger, var et ledd i denne utforskingen. Når det gjelder fremtidige debattmøter, vil det være aktuelt å samarbeide med andre aktører. Vi deltar i forskjellige nettverk og kan bruke dem i debatter.
– På hvilke måter jobber kommunen med formidling av all denne nye, tildels fremmedartede, kunsten?
– For øyeblikket blir det laget en illustrert guide om ny kunst i Trondheim. Når det gjelder barn og unge, oppfordrer vi de skolene som har fått tilført kunst til å bruke denne aktivt i undervisningen. Vi har også jobbet med å la kunst på skolene bli en integrert del av Den kulturelle skolesekken. Før var det i stor grad overlatt til foreldrene å sørge for å la barna få oppleve billedkunst. Vi ønsker å gi alle de barna som vokser opp nå en visuell kompetanse. Det å forholde seg til billedkunst skal bli like selvsagt som å ha et bevisst forhold til litteratur og musikk.

Kvalitetssikring og erfaringsutveksling
Billedkunstnerne Beret Aksnes og Anne Helga Henning er, i likhet med mange av sine kolleger, i det store og hele meget fornøyd med den nye ordningen. Begge har hatt utsmykkingsoppdrag og fungert som kunstneriske konsulenter for kommunen.
– Er det ikke en fare for at byen blir alt for full av kunst med en slik storsatsing?
– Nei, det blir aldri for mye kunst, men utfordringen ligger i å se hvor behovet ligger og å utvikle gode, relevante prosjekter, mener Henning.
– Kommunen, de kunstneriske konsulentene og de utøvende kunstnerne bør i fellesskap jobbe for en stadig skjerpet bevissthet rundt det mangfoldet som ligger i kunstens uttrykksform, presentasjonsform og tilpasning til et sted.
Begge mener at det derfor er viktig å trekke inn ulike kunstneres erfaringer og praksis i ordningen, nettopp for å sikre mangfoldet, og gi føde til en levende diskusjon rundt hva kunst i det offentlige rom kan være.
– Tanken med ordningen er jo også å gi et kunstnerisk løft til kunsten og kunstnerne, sier Aksnes. – Men i stedet for å begrense antall prosjekter blir midlene ofte spredd på mange småprosjekter. Ved å gi romsligere rammer til enkelte prosjekter, kan utforskningsperioden av oppdraget bedre ivaretas.
Både Aksnes og Henning mener det er mange grunner til at en ofte stykker opp utsmykkingssummen.
– Kunstneriske konsulenter må ta sin del av ansvaret, selv om det ofte er et samlet påtrykk fra et utsmykkingsutvalg som ønsker å sikre seg «mer kunst for pengene», av og til på bekostning av å bruke tid på å diskutere hva som er et godt prosjekt for stedet. Konsulenten har et budsjett å forholde seg til, ofte også tidspress. Hva som er en «tilstrekkelig romslig» økonomisk ramme avhenger av oppdragets karakter.
Wallin Johansen er ikke enig i at utsmykkingssummen blir stykket opp i for mange små oppdrag:
– Vi vurderer hele tiden hva slags type prosjekt vi skal sette i gang, antall prosjekter og rammene for prosjektene. I de senere årene har vi hatt prosjekter med budsjetter fra 400 000 opp til nærmere 7 millioner kroner. På grunn av at kommunen har hatt en stor satsing på barnehager, har det i de senere år vært mange barnehageprosjekter. Rammene for de som starter opp nå, er 400 000. Vi har nylig evaluert disse prosjektene og fått mange gode tilbakemeldinger.

Evaluering
Etter en periode med stor byggevirksomhet, ser Wallin Johansen det som svært viktig å evaluere alle prosjektene grundig.
– Allerede mens vi var midt i arbeidet med å bygge de enkelte barnehagene, ble det gjennomført mindre spørreundersøkelser for å se om det var noe vi burde forandre på med en gang.
– Vi er nå godt i gang med en mer omfattende vurdering og skal ha en rapport ferdig i 2008. Vi intervjuer alle involverte parter for å finne ut hva som fungerer og hva som må endres. Det som savnes, er en mer kunstfaglig evaluering av prosjektene. Fra vår side ville et samarbeid med kunstnerorganisasjonene og RSU vært ønskelig. Vi har vært i dialog med RSU men ikke funnet en løsning så langt.
Når det gjelder vurderingspraksisen, er verken Henning eller Aksnes fornøyd ennå.
– For min del synes jeg ikke selve ordningen vurderes grundig nok, sier Henning. – Det mangler en løpende dialog mellom kommunen og kunstnerne om hvordan den fungerer. Det er klart at dette er et sårbart felt. Å lage kunst for et spesifikt offentlig rom innebærer ofte eksperimentering – man tar sjanser, prøver ut noe nytt, som man senere står ansvarlig for. Kunstneren er som regel totalentreprenør, ofte med lite erfaring når det gjelder å styre en prosess med tildels store budsjetter og mange involverte parter.
Aksnes sier seg enig med Henning:
– I en evalueringsprosess må man våge å være konkret, trekke frem eksempler og lære av dem. Dessuten bør kunstprosjekter i offentlig rom, utsmykkingsplaner og utkast til utsmykking i større grad også diskuteres før gjennomføring. Kunstplanens intensjon er å legge et stødig fundament for utviklingen av prosjektene og dermed være med på å sikre vellykkede kunstprosjekter.
Ruth Woods, som er stipendiat på Fakultet for arkitektur og billedkunst, NTNU, forsker for tiden på kjøpesenterutsmykkinger sett fra et brukerperspekiv. Hun har tidligere arbeidet flere år som Utsmykkingskonsulent i Sør-Trøndelag fylkeskommune. Også hun har lagt merke til at gjennomgangen av ferdige prosjekter noen ganger blir overfladisk.
– I stedet for å lære av eventuelle tabber, risikerer man da å gjøre samme feil på nytt. For å bedre situasjonen kan kommunen opprette et utvalg som går gjennom alle nye prosjekter en gang i året: hvordan forløp prosessen, hva slags brukerrespons har man fanget opp, hvor vellykket ble den ferdige utsmykkingen rent visuelt? Da vil man lettere kunne se de lange linjene og bygge videre på erfaringene.

Proteksjonisme?
Av kunstnere som har fått oppdrag etter 2002, totalt 136 personer, har over halvparten tilknytning til Trøndelag. Disse 56 bor i fylket og/eller har sin utdannelse fra Kunstakademiet i Trondheim. Av de 22 utsmykkerne i KORO-støttede prosjekter, har også over halvparten en tilknytning til området. Seks personer er bosatt i Trøndelag og seks har tilknytning til egnen via KIT.
Billedkunstner Annika Borg, styreleder for Trøndelag Senter for Samtidskunst (TSSK) og fungerende daglig leder på kunstnersenteret i Trondheim, synes ikke det er et problem at mange lokale kunstnere blir plukket ut til å utføre oppdrag.
– Det jevner seg ut gjennom mange prosjekter, så jeg tror det blir greit over tid. Man må ikke henge seg opp i hvor kunstneren kommer fra. Hovedsaken er å finne riktig kunstner for det aktuelle stedet.
– Men KORO har jo et krav om geografisk mangfold med i sine retningslinjer?
– Det er de færreste enkeltstående prosjekter som støttes av KORO. Man får ikke KORO-midler til sykehjem og barnehager, for eksempel. Det er størst sjanse for å få midler til skoler og uteromsprosjekter.
Wallin Johansen synes heller ikke at den lokale dominansen blant utsmykkerne er noe å beklage:
– Når det gjelder antall oppdrag til trøndere, tror jeg det er et resultat av forskjellige faktorer. Den mest avgjørende er nok at de fleste kunstneriske konsulentene er fra Trondheim eller omegnen, og at det for mange av dem er naturlig å velge en kunstner fra regionen. Kommunen presiserer i starten av alle utsmykkingsprosjekter at kunstneren ikke behøver å være fra regionen, heller ikke fra Norge. Viktigst er å få den best egnete kunster til det enkelte prosjekt.
Hun minner om at det i bystyrets vedtak fra 2002 står følgende: «Kommunen ved Kirke- og kulturkomitéen har et overordnet ansvar for at byens utsmykking bygger på et rikt mangfold av ulike kunstarter. Kommunen har også et stort ansvar for at lokale kunstnere blir valgt, for derigjennom å oppmuntre til lokalt engasjement».
– Som statistikken viser, så har dette skjedd. Uten noen styring fra vår side, sier Wallin Johansen.

Framtiden
Generelt mener også Borg at den nye ordningen fungerer tilfredsstillende. Hun synes kontakten mellom TSSK, RSU og Trondheim kommune har vært god.
– I starten savnet vi aktivitet knyttet til utforsking av hva en utsmykking kunne være, rom for eksperimentering og temporære utsmykkinger. Men etter hvert har også det kommet. Kommunen har fulgt opp fremstøt fra kunstnerne.
Som et eksempel på nye kunstneriske utfordringer, trekker hun frem ett av kommunens utspill overfor kunstnerne: En invitasjon til å påta seg å lage nye, tidsmessig utformede gravmonumenter. For tiden arbeider kunstnere med å utforme monumenter til minnelunder med felles urnegraver på fire kirkegårder. Her skal kunstnere ikke bare utforme monumentene, de skal også utforme stedet. Kunstneren har det overordnede ansvaret og samarbeider med for eksempel landskapsarkitekt og gartner.
– Hva tror du vil skje med ordningen etter 2008?
– Ordningen skal jo evalueres i 2008, men jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare for at den blir nedlagt. Kommunen, ved Wallin Johansen, har gitt politikerne informasjon om arbeidet underveis og tatt dem med på ekskursjoner til ferdigstilte prosjekter slik at de har kunnet se resultatene. Trondheim kommune har vist vilje til å gjøre noe for stedets kunstnere.
– Hva tror du denne økte velvilje overfor kunst og kultur skyldes?
– Kreativitet er jo en kapital. Og som mennesker har vi behov for mangfold og et spennende kulturliv. Fagmiljøet i Trondheim har i mange år vært veldig aktivt – se for eksempel på kunstnerverkstedene på Lademoen og Marienborg. Ved at det har vært personer i det offentlige med innsikt i kunstnernes arbeidssituasjon, har kunstmiljøet fått et motsvar i det offentlige, noe som er veldig avgjørende. Dermed har vi fått til en heldig situasjon.