• Fra utstillingen «Der Silberne Koffer» i 2007 på Mongomery.

    Foto: Roseline Rannoch, copyright Montgomery

Galleri til salgs. Bill.mrk. Berlin.

Av: Geir Haraldseth

Publisert:

Utgave: 1/2008

Del: 

Kunstscenen i Berlin har lenge vært preget og formet av et gunstig og innbydende eiendomsmarked. Det har resultert i et mangfold av aktiviteter, men hvilken rolle spiller galleriene og spesielt de uavhengige utstillingsrommene i gentrifiserings-prosessen i Tysklands hovedstad?

Årene etter murens fall kjennetegnes av høy aktivitet på kunstscenen i Berlin med inntog av kunstnere og gallerier fra hele verden. Kommersielle gallerier som for eksempel Max Hetzler, Eigen + Art og Arndt & Partner etablerte seg raskt i Berlin. I begynnelsen var det mest snakk om nasjonale gallerier, men internasjonale navn som Peres Projects, Goff + Rosenthal, Haunch of Venison og c/o Atle Gerhardsen opprettet også visningssteder, ofte som filialer av eksisterende gallerier. Det har i tillegg vært stor aktivitet utenom den kommersielle scenen, og kunstnerstyrte initiativer har gjennom årene åpnet og lukket i rykk og napp.

Alternativ i Berlin
Kunstnerstyrte utstillingsrom representerer i mange tilfeller en reaksjon mot kommersielle interesser. Dette reflekteres ofte i utstillingsprogram, organisasjonsstruktur og manifest, eller mangelen på sådant. Men om man leter etter en endelig definisjon på hva et kunstnerstyrt eller et alternativt galleri er, må man lete lenge. I Berlin finner man et mangfold av former siden de ulike tiltakene i Berlin speiler en by som mange unge og uetablerte kunstnere valfarter til på grunn av lave husleier. Sammenligner man for eksempel med New York blir forskjellene i hva kunstnerstyrt betyr enda større.
En av grunnene finner man i de siste 40 årenes profesjonalisering av kunstnerrollen. Dette avspeiler seg også i de kunstnerstyrte galleriene. De eldste «non-profit-galleriene» White Columns, Artist’s Space og Exit Art i New York fungerer som bedrifter med styrer, budsjetter og fundraising. Situasjonen i Berlin er derimot en annen.
De kunstnerstyrte utstillingsstedene i Berlin har ikke gjennomgått den samme profesjonaliseringen som liknende initiativ i New York. Dette på grunn av Berlins historie, eiendomsmarkedet og en mer heterogen blanding av kunstnere. Dette fører til hyppigere oppstart av alternative gallerier, men uten bedriftsstrukturen og de rigide tøyler for drift og regnskap som eksisterer i New York varer de heller ikke så lenge.

Gentrifisering, eiendom og kunst
En ting kunstnerstyrte utstillingsrom har til felles, enten de ligger i Berlin eller New York, er rollen de spiller i gentrifiseringsprosesser. Gentrifisering skjer i de fleste storbyer når pengesterke interesser flytter inn i arbeiderstrøk med høy arbeidsledighet og skyver ut grupper med lav eller ingen inntekt. Kunstnerstyrte initiativer og lokaliseringen av kunstnerboliger og studioer har spilt en avgjørende rolle i gentrifiseringen av en rekke storbyer i etterkrigstida. Berlin er ikke noe unntak, men til nå har byen hatt mer plass å tilby enn for eksempel Manhattan, og ikke på langt nær det samme hysteriske markedet for eiendom, verken når det gjelder bolig eller bedriftseiendom.
Et godt eksempel på sammenhengen mellom gentrifisering og kunst finner man i East Village og Lower East Side i New York på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Kunstnere flyttet inn i billige arbeiderklasseområder, og etter noen år fulgte jappene etter. Det yrende kunstlivet gjorde arbeiderstrøkene mer attraktive, noe som snart førte til at hele nabolag måtte flytte på grunn av drastisk økte husleier.
Situasjonen i New York har blitt grundig gjennomgått av kritikere som Rosalyn Deutsche, som i flere sammenhenger har satt søkelyset på hvilken rolle kunstnere spiller i eiendomsmarkedet, med eller uten vilje eller viten. Deutsche etterlyser en kunstnerrolle som ikke bare approprierer fattigdom, hjemløshet og klasseskille som en estetisk eller konseptuell gest eller som bruker marginaliserte grupper som en kulisse for bohemia.
Gentrifiseringen av «kunstneriske» nabolag er i full gang i den tyske hovedstaden. En gruppe som tydeligvis har innsett sammenhengen mellom økende husleier og kunstnere er Deutsche Gesellschaft zur Förderung des Wohnungsbaues, gemeinnützige Aktiengesellschaft. Firmaet er mer kjent under forkortelsen Degewo, eier mange eiendommer i bydelen Wedding og jobber aktivt for å øke inntjeningen på husleiene ved å sponse kunstnerisk aktivitet. Wedding er en av bydelene i Berlin som fremdeles anses som billig, men har ikke et like attraktivt eiendomsmarked som for eksempel Prenzlauer Berg eller Mitte. Wedding har en arbeidsledighet på 26%, mot 16% i resten av Berlin, og få hipstersteder, men det kommer ikke til å vare lenge.
På grunn av den høye arbeidsledigheten og den store andelen innvandrere i bydelen har Degewo sponset husleien til en rekke kunstnere og gallerier i Wedding gjennom paraplyorganisasjonen Kolonie Wedding. Liknende tiltak ble gjennomført i bydelene Friedrichshain og Kreuzberg for noen år siden. Også i New York skjedde det samme allerede i 1981. The Artist Homeowner Project (AHOP) skulle sponses med offentlige midler og sørge for subsidierte boliger i East Village og Lower East Side for kunstnere, på bekostning av de som allerede bodde der. AHOP så aldri dagens lys på grunn av lobbyvirksomheten til en rekke grupper som representerte lokalsamfunnet.

Kunstnerstyrt og uavhengig?
Et av de mange kunstnerstyrte initiativene i Wedding, Montgomery, åpnet for litt over et år siden. Galleriet er ikke subsidiert av Degewo, men fungerer på mange måter som en del av gentrifiseringen av Wedding. Montgomery skaper blest om nabolaget, og gjør Wedding mer attraktivt for potensielle investorer. De to stifterne, Julia Pfeiffer og Roseline Rannoch, er kunstnere og har sett seg lei på gallerier som opererer som kunstnerstyrte, men hvor kunstnerne egentlig kun ønsker å få kontrakt med et kommersielt galleri. Mange kunstnerstyrte gallerier ønsker ikke å fremstå som et alternativ til den kommersielle scenen, bare å etterape den.
Et eksempel er produsentgalleriet Amerika som deltok i utstillingen Wir Haben Keine Probleme i Bergen Kunsthall i høst. Amerika forandret navn til det mer tradisjonelle Klemm’s for noen måneder siden. Dette signaliserer en distansering fra det kunstnerstyrte og det uavhengige, som i utgangspunktet skapte interessen for galleriet. Dette vitner for meg om et bevisst ønske om å innta en mer økonomisk gangbar form ved å fjerne seg fra det alternative.
Denne problemstillingen, som kunstnerstyrte gallerier må ta stilling til, var tema for den siste utstillingen på Montgomery, «Der Silberne Koffer». Den presenterte gallerier som bevisst ikke opererer som pseudokommersielle utsalgssteder for kunst. Oskar-von-Miller Strasse 16, lokalisert i Frankfurt am Main, drevet av Michael S. Riedel og Dennis Loesch, fungerte som en metakommentar på galleriscenen. Riedel og Loesch kopierte og reproduserte andres kunstneriske aktiviteter, ofte det som skjedde i andre gallerier i byen. Et eksempel er performancen Gert og Georg hvor Riedel og Loesch fulgte etter og kopierte Gilbert og Georges bevegelser da de var i Frankfurt.
Et av de nyere galleriene som ble framhevet i utstillingen på Montgomery er after the butcher, som holder til i Lichtenberg, øst i Berlin. Det ligger i et område hvor det ikke er andre gallerier, og representerer en gryende profesjonalisering av kunstnerstyrte gallerier, ikke ulik situasjonen i New York. I dette tilfellet betyr det en påkostet renovasjon av et gammelt slakterlokale og internasjonale vyer når det gjelder utstillingsprogrammet. after the butcher har tydeligvis midlene til et kommersielt galleri, men har valgt å ta på seg hammen til et alternativt prosjekt.

Penger, penger, penger
Om Berlin følger et liknende mønster som New York vil gentrifiseringen fortsette i nabolag som ligger i hjertet av Berlin. I Mitte ligger gentrifiseringen mange steg foran Wedding og Lichtenberg, og de pengesterke interessene er allerede synlig på plass. Rett ved siden av Kunst-Werke, den gamle margarinfabrikken i Øst-Berlin som er et viktig samtidskunstsenter, bygges det iherdig. Der skal samlingen til Thomas Olbricht stilles ut i et prangende gigabygg. Olbricht, en lege som solgte sin del av familiefirmaet Wella, er en av mange pengesterke interessenter som lenge har vært ute etter en plass i Berlin. Guggenheim-filialen i Berlin, Deutsche Guggenheim, ble etablert av Guggenheim og Deutsche Bank allerede i 1997 og reflekterer de siste tiårenes entusiasme for kunst i finansverdenen. Private interesser er også på plass i Hamburger Bahnhof. Der stiller Friedrich Christian Flick ut sin samling i påbygget Flick betalte 8 millioner euro for. Også Erich Marx og Egidio Marzona viser samlingene sine på Hamburger Bahnhof, som nå fungerer som en del av nasjonalmuseene i Berlin, Staatliche Museen zu Berlin. Synliggjøringen av private samlinger, enten som autonome museer eller deler av et statlig eller privat museum, har blitt sedvane, men siden det som skjedde i andre metropoler etter krigen skjer i Berlin nå tydeliggjøres disse endringene, også når det gjelder alternative utstillingsrom.

Kunstnerstyrt med forbehold
Ideen om kunstnerstyrte galleriers uavhengighet fra kapital og distanse fra økonomiske interesser har alltid vært en utopi med mange modifikasjoner. Implikasjonene ved å drive et alternativt visningssted for kunst er vidstrakte og gir faktiske utslag for folk som nødvendigvis ikke er en del av kunstscenen, men bare bor i nærheten av den. Berlin blir et interessant kasus i og med at utviklingen der kom i gang langt senere enn i andre vestlige metropoler. Det at eiendomsutviklere aktivt investerer i boliger for kunstnere og visningssteder for kunst betyr at kunstnernes deltakelse i gentrifiseringen blir eksplisitt. Det er vanskelig å vite om dette er en rolle som er uunngåelig for kunstneren eller om det finnes måter å møte denne typen utfordringer på. En bevissthet om gentrifisering i dag blir første steget uansett om man bor i Berlin eller Oslo.