• Kunstnergruppen i 345 Eldert St. i Bushwick, New York.

    Sarah Kramer, The Brooklyn Paper.

Alternativ økonomi til alternativ kunst

Av: Tanja Thorjussen

Publisert:

Utgave: 1/2008

Del: 

Kunst og kultur støttes økonomisk på variert vis i forskjellige land. Ettersom alternative kunstrom ofte ikke belager seg på å selge kunst, er offentlig støtte et viktig alternativ. I USA kan denne støtten være mager, og dermed har det utviklet seg en kultur der det er mer vanlig å få støtte fra sponsorer og privatpersoner.

Jeg ønsket å spørre et nystartet og et etablert utstillingssted om hvordan de løser økonomiske utfordringer knyttet til det å drive alternative visningsrom i New York. Exit Art, som holder til i Chelsea på Manhattan har 25 års jubileum, og United Studios of Eldert, som driver Junto i Brooklyn startet 4. juli i år. Disse er begge kunstnerdrevne visningsrom som med kreativ sponsing og pengeinnsamling kan vise samtidskunst uten å gå på akkord med ønsket utstillingsprofil.

Alternativ veteran
Exit Art har siden 1982 vært et markant visningssted for samtidskunst i New York. Drevet av Jeanette Ingberman med bakgrunn fra kunsthistorie, og Papo Colo som er utøvende kunstner, utgjør de en duo som tilnærmer seg et samtidskunstfelt der kunstneren og kunsten står sentralt.
På websiden (www.exitart.org) skrives det at Exit Art er et «interdisiplinary laboratory for contemporary culture». Gjennom 25 år i kunstbransjen har visningsrommet holdt en eksperimentell og nyutviklende utstillingsprofil. Jeanette Ingberman, grunnlegger og daglig leder for Exit Art, forklarer og utdyper blant annet spørsmålet om hvordan kunst får økonomisk støtte i New York.
– Kan du fortelle om begynnelse og bakgrunn for oppstarten av Exit Art?
– Papo Colo og jeg startet Exit Art ved å kuratere og organisere utstillinger i andre visningsrom. Vi jobbet med å få inn penger fra private, egne og offentlige midler, men hadde ikke store utgifter, så vi tapte ikke mye. Jeg tror det var lettere å gjøre dette i 1980 og -90 årene da det var billigere å bo i New York. Nå som levekostnadene har eskalert er slike tiltak vanskeligere. Etter å ha kuratert utstillinger i forskjellige lokaler en stund, var det behov for å få et eget visningssted. Fra 1983-93 var vi i et lokale ved Canal street, i 1993-03 i Soho og fra 2003 i Chelsea. Ti år på hvert sted er i grunnen fint. Det er vanskeligere å stagnere når man flytter, det hjelper oss å føre an kunsten i motsetning til å henge etter.

Varierte finansieringskilder
– Kan du snakke litt om hvordan dere finner økonomisk støtte og hvilke strategier dere har valgt for å utvikle og styrke Exit Art?
– Økonomisk støtte er et stort komplisert puslespill. Nettopp fordi vi ikke har mye støtte fra staten, må vi finne andre løsninger. I begynnelsen jobbet jeg mye med dette og lærte fort at det ideelle var å få støtten fra mange hold i tilfelle én forsvinner. Vi søker selvfølgelig støtte til prosjekter fra National Endowment for the Arts og New York State Council on the Arts, og får støtte fra varierte stipender der det er noe å hente. Samtidig må vi selv holde arrangementer som kan generere inntekt. Et eksempel på dette er vår 25 års benefit våren 2008, med middag etterfulgt av kunstauksjon. Til denne eventen kan man kjøpe billetter til forskjellig priser som rangerer fra $125 til $5 000. Dermed kan man gi det som passer økonomisk. Vi har en slik event hvert år, men ettersom det er jubileum nå blir denne mer omfattende. Siden 1995 har vi jobbet med aktuelle kunstnere og utarbeidet en grafikkportfolio som selges for å bidra økonomisk. Men utover den årlige grafikkportfolien er salg av kunst noe vi ikke belager oss på som inntekt. Det ville ikke være i tråd med vår praksis om å ha eksperimentelle utstillinger der verk ofte ikke kan selges. Vi ønsker ikke å havne i en situasjon der vi velger verk som er salgbare fremfor andre verk.

Founder´s Circle
– Vi har også Founder’s Circle, som er et medlemskap med avgift på mellom $1 000 og $5 000 i året. Her får man goder som er mer eksklusive. Vi inviterer til eventer eller artist talks med kunstnere og kuratorer, og atelierbesøk der Colo og jeg ledsager og formidler. Kunstnerne er jo viktigst her, det er de og deres arbeid alt handler om.
– Utifra en ideologi om selvstyre og uavhengighet begynte vi for noen år siden å rekruttere og utvide et styre som kunne hjelpe oss med fundraising. Styret besto da hovedsakelig av kunstnere, kunsthistorikere etc. Nå er dette forandret og styret har flere finanssterke individer. Samtidig har ikke styret innflytelse over den kunstneriske profil og føring. Endelige beslutninger og initiering av prosjekter er alltid tatt av Papo Colo og meg. Vi er jo så etablert at en forandring av vår eksperimentelle profil er unødvendig. Som et visningsrom for samtidskunst ønsker vi hele tiden å utfordre kunst, ta sjanser og jobbe med nye tendenser i samtidskunst og kultur. Med kunstutstillinger utforsker vi temaer og tendenser i samfunnet som er relevante for oss alle. Vår første utstilling het «Illegal America», der de deltagende kunstnerne befant seg i en situasjon der de brøt loven for å vise eller lage kunst. Med utstillingen utfordret vi sensurering og legalitet. Helt siden denne utstillingen har vi beholdt en tilnærming der vi utforsker og utfordrer. Deretter har vi fortsatt å utvikle utstillinger som tar opp temaer som vann (overflod versus mangel), kunstneres rettigheter, immigrasjon, seksualitet etc.
– Vårt ønske er at Exit Art skal være en katalysator for dette viktige møtet med kunsten uten å begrense oss konseptuelt. Vi har kommet frem til en funksjonell løsning der vi selv har styringen og kan utfordre kunstfeltet, samtidig som vi bruker mye tid på å få sponsorpenger og stipender.

Alternativt kunstnerkollektiv
United Studios of Eldert (U.S.E.) holder til i en gammel industribygning i Brooklyn som nå er bebodd av kunstnere. Utstillingslokalet Junto, i Hayato Matsushitas leilighet, brukes som prosjekt- og visningsrom. U.S.E. og Junto er et kollektivt initiativ. At kunstnere bor og arbeider i gamle fabrikkbygninger er ikke nytt, men at de organiserer seg på denne måten er en reaksjon på gentrifiseringen som kommer i kjølvannet av kunstneres inntog. Jean-Marc Petit, en av initiativtakerne, forklarer U.S.E.’s strategi for å klare seg økonomisk i dagens New York.
– Kan du fortelle om navnene Junto og United Studios of Eldert (U.S.E.), og bakgrunn for valg av disse?
– Junto er inspirert av Benjamin Franklin som startet en klubb (ved navn Junto) der naboer delte erfaringer i Philadelphia i 1727. Vårt Junto er et sted der vi deler erfaringer og samler oss om nabolaget med kunsten som utgangspunkt. Navnet United Studios of Eldert er inspirert av våre amerikanske forfedres tanker om å samle oss trass i våre ulikheter. Konseptet bygger på at vi sammen, med våre autentiske stemmer, jobber for å bevare det genuine nabolaget samtidig som det kan vokse.

Tar kontroll
– Når Brooklyn gentrifiseres, hvilke strategier har U.S.E. for å forandre denne trenden så kunstnere fortsatt kan bli i nabolaget de har vært med på å skape?
– Ved å eie bygninger kan vi ha mer kontroll over markedskrefter og gentrifisering. Vi ønsker å kjøpe denne fabrikkbygningen slik at vi ikke blir skjøvet ut på grunn av for høy husleie når den tid kommer. I slutten av nittiårene ble Williamsburg i Brooklyn det nye stedet kunstnere flyttet til fra områdene rundt East Village og Soho i Manhattan. Befolkningen bestod før dette av innvandrere fra Polen og Puerto Rico. At vi kunstnere flytter inn i gamle industrilokaler og åpner kafeer og helsekostbutikker gjør nabolaget tryggere og gir en positiv effekt. Nabolag forandrer seg hele tiden, det er en naturlig del av utviklingen, men vi kunstnere blir her en uønsket del av et spekuleringsspill. Det er et uttrykk som heter «there goes the neighborhood» når man ser en ung kunstner som vandrer rundt med sin Ipod og latte. Kunstnerne kan bli sett på som de som initierer gentrifiseringen og blir ikke alltid tatt imot med åpne armer. Eiendomsmeglere og spekulanter følger nøye med på hva vi gjør. I denne evige sirkelen blir vi kunstnere, lik de andre som bodde i nabolaget før, alltid tapere når vi ikke har råd til å bo der mer. Ved å ta kontroll over egen eiendom kan vi ha en stemme med i dette spillet, istedenfor å alltid rykke tilbake til start.
– Som kunstnere er vi bevisst dette fenomenet, men vi ønsker ikke å ødelegge området vi flytter til, det er jo veldig destruktivt. U.S.E. jobber med å beholde det genuine mangfoldet i nabolaget samtidig som det kan vokse og bli sterkere med oss. Som kunstnere ønsker vi ikke bare å forme kunst i vår egen boble, men vil drive kreativt med utadrettede kunstprosjekt. Vi vil være en del av samfunnet, og som samfunnsnyttige borgere formidle kunst til andre og dermed kanskje bygge noen broer samtidig.
– Hos Junto er døren er alltid åpen, vi er åpen for nye prosjekter og kunstuttrykk. Vi ønsker å vise kunst i varierte former, ikke bare i visningsrommet, men også prosjekter online eller for eksempel i en park. Nå er organisasjonen veldig ung, men vårt mål er å holde på en struktur som kan innlemme alle. Visuelt sett kan det beskrives som en stor sirkel eller sfære der vi alle støtter opp om å styrke en felles kjerne. Vi er jo alle elementer i et større puslespill, men de valgene vi kollektivt tar har en sterk innvirkning på hva som kan komme til å skje. Som visningsrom har vi hatt utstillinger av lokale kunstnere nettopp fordi det er viktig for oss å støtte disse. Men det betyr selvsagt ikke at vi bare må tenke lokalt. Vi jobber med å få lokaler i Sveits, Japan, Korea og ønsker å tenke lokalt i en global sammenheng med kommunikasjon og prosjekter på tvers av landegrenser.

For mer info om Exit Art og U.S.E. www.exitart.org og www.use345.com