Fra etnisk kunst til ny internasjonalisme

Av: Ingrid Lønningdal

Publisert:

Utgave: 2/2008

Del: 

Hvilken historie blir fortalt? Hvem forteller den, og hvordan representeres kunsten og kunstnerne? Hva slags kulturbegrep opererer vi med, og avgjør kvalitet alene hva som er god kunst?

I forbindelse med Kulturelt mangfold 2008 arrangerte Du store verden! og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i februar konferansen «Are there foreigners in art?» på Litteraturhuset i Oslo. Over to dager skulle problemstillinger knyttet til mangfold i kunsten bringes frem og diskuteres gjennom innlegg av internasjonale personligheter.

Selvbevissthet
Shaheen Merali, som er tilknyttet House of World Cultures (HWC) i Berlin, fremholdt viktigheten av å være bevisst feltet man arbeider i. Han mente at refleksjon rundt hvordan historie konstitueres kan skape motstand og hindre at den skrives ut fra kun ett perspektiv; det eurosentriske. Hva er det vi ser på, som lar oss forstå hvem vi er? Hva er det vi gjør?
– Kunst kan formidle konkret kontakt og levd kunnskap, reflektere realiteter og knytte sammen historie og geografi fordi man gis muligheten til å se gjennom en annen person: kunstneren, sa Merali.
Et eksempel han trakk fram var et arbeid av den kinesiske kunstneren Song Dong, som deltar i HWCs utstilling «Spaces of the Imagination» denne våren. Installasjonen Waste Not fremviser alle objektene kunstnerens mor samlet i løpet av sin levetid i Folkerepublikken Kina. Materiell knapphet og frykt for mangler fikk henne og en hel generasjon kinesere til å ta vare på alt som kunne tenkes å komme til nytte i fremtiden. For hennes del innebar dette å samle gjenstander tilsvarende tre fulle hus. Verket er en katalogisering av objektene og dermed generasjonene som levde under kulturrevolusjonen i Kina. Waste Not viser hvordan samme fenomen kan oppstå flere steder ved å henvise til den parallelle praksisen i Øst-Tyskland før murens fall. Gjennom å se på andre kan man forstå seg selv.

Identitet og instrument
Merali beskrev videre kunstneren som en oversetter, en som gjør det mulig for publikum å fordøye ulike geografiske og kulturelle identiteter, og påpekte at overføring og spredning av kunnskap henger sammen.
Hadde Trond Giske blitt igjen etter å ha foretatt åpningen av konferansen, ville han nok likt Meralis sammenligning. Selv snakket han varmt om hvordan kultur gir hele mennesker, bidrar til å skape identiteter og gjør at man ser hverandre. Han stilte retorisk spørsmålet «hva vil det si å være norsk?», og uttrykte et ønske om at mangfold i kunsten kunne være med på å utvide oppfatningene knyttet til dette. Giske fremholdt viktigheten av å inkludere multikultur i institusjoner som mottar statlig støtte, noe han så på som en investering i fremtiden. Han koblet dette opp mot demokratiske spørsmål, som lik tilgang til kulturell kapital, men også til diplomati og promotering av landet.
Foredragsholdere og publikum ble geleidet gjennom seminaret med stor iver av sosialantropolog, og for anledningen moderator, Thomas Hylland Eriksen. Innledningsvis presenterte Hylland Eriksen det han oppfattet som mulige problemer i mangfoldsdiskursen. En av utfordringene han pekte på handlet om hierarki og at mangfoldet sjelden befinner seg på toppen av det. Gjennom å gi tilgang og myndighet i kultursektoren, som har stor synlighet utad, kan man skape inntrykk av at åpenhet og inkludering er gjengse verdier. Hylland Eriksen advarte mot at en slik instrumentalisering av kunsten kan kamuflere reelle problemer. For er deltakelsesmuligheten like stor i sektorene hvor de store pengene befinner seg?

Eurosentrisme i endring
Koyo Kouoh, kurator og kunstadministrator med base i Dakar, fastslo i sitt innlegg at diskusjoner rundt de temaene som konferansen tar opp ofte baserer seg på Vestens idé om hva mangfold er.
– Allerede i konferansetittelen, «Are there foreigners in art?», foregår det en kategorisering, et skille mellom «oss» og «dem» og en markering av ulike ståsteder, sa hun.
Kouoh stilte spørsmål ved hvordan man ser på seg selv som afrikaner, og likeledes hvordan afrikanere blir oppfattet av andre. Påstanden hennes var at begge punktene måtte sees i sammenheng med slaveriet og kolonialiseringen, og hvordan disse har skapt grunnlag for myten om «den andre». «Den andre» har gjerne blitt beskrevet som uren, autentisk, dyrisk og usivilisert, altså en som mangler de positive egenskapene det implisitte «vi» innehar. Kouoh viste til havnelitteratur skrevet i kolonitiden og fremvisningen av den afrikanske kvinnen Saartjie Baartmann, med tilnavnet «Hottentott-Venus», på utstillinger i London og Paris i perioden 1810-1815.
Etter den andre verdenskrig har blant annet turisme vært med på å endre dette bildet, men Kouoh påpekte at tendensen til å lete etter autensitet og samtidig ignorere tegn til modernitet lenge var regel fremfor unntak. Representasjonen har gradvis endret seg, og med Centre Pompidous utstilling «Magiciens de la Terre» i 1989, begynte ting å skje også innen kunstverdenen. Kurator Jean-Hubert Martin ønsket å korrigere problemet med at «hundre prosent av utstillingene ignorerer åtti prosent av jordens befolkning», og valgte å stille ut hundre kunstnere: femti fra de såkalte sentrene (Europa og USA) og femti fra marginale områder (Afrika, Latin-Amerika, Asia og Australia).
«Magiciens de la Terre» mottok mye kritikk, blant annet fordi kunstnerisk intuisjon var kuratorens eneste kriterium for valg av kunst – utover det å inkludere «ikke-vestlige» kunstnere. Kouoh poengterte at utstillingen på tross av mange ankepunkter banet vei og åpnet for å desentralisere det kunstneriske sentrum i den vestlige kunstpraksisen. Okwui Enwezors documenta 11 ble nevnt som et selvfølgelig eksempel.

Rammeverk
– Multikulturalisme er et ord vi trenger fordi vi har malt oss inn i et hjørne, sa David Elliot, som er skribent, kurator og kjent som tidligere direktør for blant annet Moderna Museet i Stockholm. Elliot utdypet at man må søke å åpne opp de gjeldende rammene og tenke mer transparent. Kvalitet er det eneste spørsmålet som burde gjøre seg gjeldende.
– Kunstverdenen kan sees som både rigid, konservativ og rasistisk, men det er viktig å huske at kulturen er uren og at det alltid har vært utveksling kulturer i mellom. Kun gjennom å løfte blikket unngår man å tro at man lever i et vakuum. For å si det med Foucault, «vi er alle fanger av våre egne systemer og institusjoner», sa Elliot.
Bisi Silva, frilanskurator og kunstkritiker basert i London og Laos, hevdet at ordet «kulturelt mangfold» gjerne blir brukt for å fylle et gap, enten det gjelder kunnskap eller ulike samfunnsstrukturer. I innlegget sitt pekte hun blant annet på at kunstinstitusjonens rammeverk ikke har ligget til rette for å vise «ikke-vestlig» kunst.
– Lenge fantes det svært få kuratorer, kritikere, skribenter og lignende, som var interesserte i å jobbe med kontekstualisering av «ikke-vestlig» kunst. I tillegg var få gallerier villige til å presentere utstillinger laget av svarte kunstnere, man kan kalle det en slags institusjonell rasisme.
Denne situasjonen endret seg kraftig på 1980-tallet, som en følge av økt økonomisk støtte og gjennom produksjon og presentasjon av en rekke viktige gruppeutstillinger. Nå ble «ikke-vestlige» kunstnere presentert i samtidskunstrelaterte settinger, isteden for å bli plassert i historiske museer og samlinger som tidligere. Silva beskrev prosessen med å inkludere og vise frem ulike kunstneriske praksiser og ståsteder som en sakte bevegelse i faser fra «etnisk kunst» til «ny internasjonalisme». Endringene skjer fortløpende, men har enda ikke fjernet behovet for et begrep som «mangfold».
De siste årene har det stadig dukket opp nye, desentraliserte arenaer for samtidskunst, som biennalene i Senegal, Den dominikanske republikk og Sør-Afrika. Silva så dette i sammenheng med dagens situasjon der globaliseringen har kommet for å bli, kultur og kapital er i fri flyt og Internett har gjort sitt inntog. Kunstnere reiser, tar utdannelsen sin internasjonalt, og definisjoner som «vestlig» eller «ikke-vestlig» blir stadig mer flytende.

Snakket til menigheten
Engasjementet til Hylland Eriksen smittet tidvis over på tilhørerne, og de kompakte, halvtimeslange innleggene fra talerstolen kartla problemstillinger salen villig responderte på. Forsamlingen fremstod imidlertid samstemt, og arrangørene ymtet frampå om at seminaret egentlig ikke var ment for oss som var til stede. For vi var jo enige. Det ble nevnt at Allis Helleland snudde i døren etter Giskes tale og at oppmøtet burde vært bedre blant Nasjonalmuseets ansatte. Samtidig var det lett å forestille seg at flere privatpersoner kunne tenkt seg å delta. Det kostet 1000 kroner å komme inn, hva gjør dette med mangfoldsdiskusjonen?