Direktøren for det hele

Av: Ingeborg Stana

Publisert:

Utgave: 2/2008

Del: 

Innkjøpene som direktøren for Nasjonalmuseet for kunst, Allis Helleland, gjorde av Unni Askelands pop-art malerier har utløst et ras av reaksjoner på kunstfeltet: blant kunstkritikere, de ansatte ved Nasjonalmuseet, i Stortingets kulturkomité og blant kunstnerne selv.

Kunstkritiker Jon-Ove Steihaug anklaget Helleland for ikke å lytte til den faglige ekspertisen ved Nasjonalmuseet, og den egenrådige direktøren er blitt beskyldt for ikke å være tilstrekkelig oppdatert på norsk samtidskunst. De ansatte fagekspertene ved Nasjonalmuseet hevder at Hellelands lederstil gjør fagstabens arbeidssituasjon uholdbar ved å frata ekspertene både faglig tillit og arbeidsoppgaver. Trine Skei Grande, Venstres representant i Stortingets kulturkomité, krever at kulturministeren tar grep om ledelsen ved Nasjonalmuseet, da konfliktene ikke er noen enkeltstående personalsak, men et ledelsesproblem. Det stormer mildt sagt rundt Nasjonalmuseet.
Det omstridte kunstkjøpet blottstiller et langt dypere problem ved Nasjonalmuseet enn vi først trodde. Den store omorganiseringen har påvirket både museets innhold og betydning, fagstabens innflytelse og samtidskunstens posisjon. I forhold til samtidskunstscenen er problemet ikke at Nasjonalmuseet bruker 600 000 kroner på Askelands arbeider, men at museets innkjøpspraksis er så begrenset at det knapt synes mulig for landets største samling å gjenspeile mangfoldet på den norske kunstscenen. I 2008 er det foreslått 222 mill. kroner i statsstøtte til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Av disse statlige midlene bruker museet årlig 10 mill. kroner på «nyervervelser» ifølge NRK Kulturnytt. Hvor mye av dette som faktisk går til innkjøp av norsk samtidskunst er det ikke mulig å lese ut av Nasjonalmuseets egne innkjøpslister da arbeidene verken er kategorisert som samtidskunst eller prissatt. Men selv om museet brukte halvparten av disse midlene til ervervelse fra samtidsscenen, ville det ikke utgjøre mer enn rundt to prosent av det årlige tilskuddet fra staten. Midlene er uansett ikke tilstrekkelige for å gi samlingen et oppdatert preg.
Er det slik at Nasjonalmuseets formålsparagraf og strategiplaner har vist seg å være for utydelige til å kunne være retningsgivende?
Jeg ser ingen grunn til å bli enøyd med hensyn til vurderingen av Allis Hellelands innkjøp av Unni Askeland. Snarere er det viktig å heve blikket og se på de store linjene i museets innkjøpspolitikk. Jeg vil oppfordre museet til å betenke sine disposisjoner – slik at de i framtiden kan forholde seg aktivt og oppdatert til en ekspansiv og spennende norsk samtidskunstscene. Det er den eneste måten et framtidig kunstpublikum kan få et bredt inntrykk av norsk samtidskunst anno 2008.