• Post-mortem portrett av Friederich Jürgenson, 1987. Presentert av Carl Michael von Hausswolf

    von Hausswolff

Fullendt om medier

Av: Trude Iversen

Publisert:

Utgave: 2/2008

Del: 

Det er rart med utstillinger som er så vanskelig å anmelde at ordene må drives ut på ren trass. Det er som om de ikke vil bli skrevet ned, de foretrekker å bare surre rundt, omtrent som stemmene fra de døde i Carl Michael von Hausswolffs verk Archival Recordings.

Så når en engang skal forsøke å lage den sammenhengen en kunstanmeldelse faktisk er, forsøke å skape et slags tablå for å kunne utsi noe fornuftig om denne utstillingen, er det nødvendig å starte med å spørre hvorfor den ser ut til å glippe anmelderformatet.
For den er jo designet for å ikke gjøre det. Kuratorene har laget en pedagogisk oppbygd katalog i tillegg til et minihefte en kan bære med seg i utstillingen og konferere dersom en vil vite mer om verkene en står overfor. Utstillingen er også kuratert ut fra en klar og spesifikk ide – det dreier seg om hvordan (spesielt nye) medier påvirker og former budskapet – og verkene står fint til hverandre i de to etasjene på Kunstnernes Hus.
Men det er noe som skurrer, eller, for å si det som det virkelig er, det som skurrer er at det ikke er noe som skurrer – utstillingen er en slags performativ motsigelse av sin egen påstand. Noe som godt nok er intendert fra kuratorenes side, men det gir altså anmelderen hodebry, fordi det er vanskelig å få øye på den revnen eller glippen som åpner opp for fortolking; det stykket bar hud mellom ermet og hansken som setter i gang fantasien.
Utstillingen springer ut fra et forskningsprosjekt ved navn «Media Aesthetics – Materiality, Practice, Experience» ved Universitet i Oslo. Det samler medievitere, kunsthistorikere og litteraturvitere til felles innsats for å danne et nytt forskningsfelt der mediet er det sentrale perspektivet og dermed gjenstanden for forskningen. Denne dreiningen bort fra artefaktet (f.eks. kunstverket eller den litterære teksten) som selve forskningsobjektet, er intet nytt i de siste årtiers internasjonale satsning på Cultural Studies, men representerer en viktig satsning ved Universitetet i Oslo.
I forhold til disse ambisjonene, er det nærmest paradoksalt at utstillingen er så konvensjonell i sin distinkte presentasjon av enkeltkunstverker. Med sin medfølgende lille tekstbolk, den orienterende plassen frem mot neste verk og den instruktivt monterte sammenhengen, er verkene satt på en pidestall og dyrket frem. Jeg er ikke så sikker på om det er et smart trekk, fordi utstillingen risikerer å bli i overkant fremvisende og påpekende. Dette er spesielt tydelig i nevnte von Hausswolffs verk som danner et litt for bokstavelig bidrag til utstillingens problematikk.
På den andre siden er det sympatisk at kuratorene lar de gode verkene gjøre jobben, det funger jo godt når det fungerer, og det er tydelig at det er verkene selv som har vært inspirasjonskilden. Et tyngre curators statement hadde ikke bare vært interessant for å underbygge denne teften, didaktikken hadde muligens vært mindre fremtredende. Og selv om utstillingen ikke levner noen revne, og det ikke er noen feil i maskineriet, så er det godt å se en ambisiøst kuratert utstilling på Kunstnernes Hus. Jeg håper vi kan vente på flere.