• John Kørner: Yellow gallery

    Carnegie Art Award

Prisen av alt

Av: Trude Iversen

Publisert:

Utgave: 2/2008

Del: 

I Roland Barthes par Roland Barthes lister forfatteren opp det han elsker: peoner, lavendel, Champagne, bevegelige politiske holdninger, Glenn Gould, ekstremt kald øl, flate hodeputer, ristet brød, Havannasigarer, Händel, begrensede spaserturer, pærer, lyse ferskener eller blodferskener, kirsebær, farger, kulepenner, fjærpenner, etterretter, grovt salt, realistiske romaner, klaver, kaffe, Pollock, Twombly, å ha penger. Listen fortsetter med en til som angir hva han ikke elsker.

I årets Carnegie Art Award, er også listen gjennomgående. Der er en liste over utstillingens kunstnere, over kunstverkene, og over prisvinnerne. Det er også en liste over juryen og endelig en over juryens begrunnelser. Som hos Barthes forteller de noe vesentlig, de forteller noe om preferanser og smak, om muligheten for å ha en estetisk erfaring overhodet. Listen som fenomen kan synes overfladisk, men stikker – i likhet med smaken – dypere enn meninger.
Hva slags pris er egentlig Carnegie Art Award og hva slags funksjon har denne institusjonen utover å fungere smaksdannende og prisdrivende for kunstnere som arbeider med maleri som medium? Den har ingen funksjon utover å fungere smaksdannende og prisdrivende. Men det er en ting å vite hva alt koster, det er noe ganske annet å forstå hva noe er verdt. Så hva forteller de tre vinnerne oss?
Vinneren av tredjeprisen, danske John Kørner sa det slik: «Mine bilder handler ikke om institusjonskritikk. Jeg har en positiv tilnærming til kunstinstitusjoner». Men Kørner er nok ikke så langt fra institusjonskritikkens årer, som nå nettopp dreier seg om mer konstruktive måter å forholde seg til institusjonen på; en affirmativ kritikk overtar for negasjonen. Kørner arbeider i sine malerier med erfaringen av institusjoner som galleriet eller fabrikken, alltid forunderlig komplekst, som om de karakteristiske skarpe, glade fargene ikke lar seg anfekte av kritikkens tradisjonelle stil; minimalistisk, administrativ, sort-hvit.
Jesper Justs inntagende film A Vicious Underrow har den samme umiddelbare appellen. At andreprisen går til en som arbeider med film, i motsetning til maleri, tyder på at Carnegie vil dreie bort fra det mediespesifikke. Det vil nok styrke den faglige forankringen prisen har, men ikke nødvendigvis interessen fra det samlende sjiktet som legitimerer prisen. Førsteprisvinneren, svenske Torstein Andersson, setter en slags intellektuell krone på verket. Den 81-årige nestoren har søkt å finne opp et nytt malerispråk gjennom todimensjonal formgiving av tredimensjonale objekter. Maleriene er distinkt analytiske og selvforklarende i all sin ambivalens. Det er derfor beskjemmende at juryen i iveren etter å begrunne sitt valg påstår at nå har han «nådd målet – han har lykkes!» som om aporien kunne oppheves.
Forunderlig, inntagende og intellektuell: Vinnerne av Carnegie Art Award 2008 danner et slags blasert, estetisk triangel de mer politiske og aktivistiske interesserte kan opponere mot. Til tross for Gardar Eide Einarssons frihetsflagg, står denne kunstpraksisen på sidelinjen. Om enn så lenge.