• Fra Sigbjørn Bratlie og Arne Langleites Mutt trilogi.

    UKS

Mannen som forsvant

Av: Erling Bugge

Publisert:

Utgave: 2/2008

Del: 

Det litt klamme, kommunale begrepet om «mannsidentitet» er den røde tråden i en utstilling som utforsker en identitet løst fra festet og overlatt til seg selv, drivende på havet. Sjømannens tatoverte anker kan mot denne bakgrunnen tenkes rent bokstavelig; det er et merke som forankrer bærerens identitet når han utsettes for oseanets bevegelser og reisens omveltning.

Arne Vinnem har fotografert kroppsdeler tatovert med setninger som «Let me not die in vain», en avbildning av Kurt Cobain og et kjønnsorgan. Disse merkene påført kroppen kan være mestringsforsøk i havet av mytologier og emblemer – kroppen som identitetens siste skanse – før all fast mening forsvinner i dypet.
Denne konfrontasjonen med avgrunn og mørke, der selvet kastes omkring i bølger av følelser, er også tydelig i Kristian Skylstads video og installasjonsarbeider. Det er en ambisiøs kunst som opptrer på mange sites uten å være noe sted. Kanskje bortsett fra i ens egen kropp, en kropp Skylstad vekselvis biter i, gråter og danser naken med i verket Deathification. Knurrende og gråtkvalt roper han «What’s in The Box!» til kameraet, kryssklippet med nakendansing på hotellrommet et sted i tropene. Inntrykket er en blanding av Hamlet og Captain Willard i filmen Apokalypse nå!, en assosiasjon jeg trekker med meg til den andre videoen I am not Jim Morrison. Poeten Arthur Rimbauds bok A Season in Hell er naglet til veggen ved siden av, dermed er EMO-estetikken komplett og ber om å bli tatt på alvor. Det litt standardiserte repertoaret av fremmedgjort «teen emotion» og forstadsangst, Morisson, Rimbaud og Baudelaire, overbeviser langt på vei i Skylstads rene intensitet.
Bratlie /Langleites iscenesettelse av det fremmedgjorte livet til bonden og poeten Mikkjel i Mutt trilogi er et genuint tragikomisk innslag. Kunstnerne har bygget hans arbeidsværelse der et stort antall «heimstadsdikt» er skrevet på gamle skrivemaskiner, mens vi på veggen overfor ser ham i aksjon på et trekkspill, spillende på noter som ikke lenger bærer, sittende med «markstanga» og stående i åkeren. Den fiktive karakteren tviholder på tradisjonen, selv om den bare lever et spektralt, spøkelsesaktig liv i form av mementoer på værelsets vegger. Forgangen nøysomhet materialiserer seg i en kitschgjenstand kjøpt på Kreta en gang på 70-tallet. Bygdepatriarkatets undergang i det industrielle og virtuelle bondelandskapet er en direkte problematikk, den er sentral, og installasjonen er utstillingens høydepunkt.
Det private rom som tragisk åsted, der den lille mannen hegner om sitt sårbare selv under trusselen fra overveldende krefter, er tydelig i Gorm Heens Das Verlies (Alice in (Wunderland). Temaet er mysteriet Wolfgang Priklopil, mannen som holdt Natascha Kampusch innesperret i en celle i kjelleren i åtte og et halvt år. Kjærlighetens permanens som en form for utopi, der kleine mann og den tragiske aktørens liv har alltid hatt en særstilling i den sentraleuropeiske kunsten. Jeg blir aldri helt revet med, men årsaken kan ligge like mye i meg selv som i verkets manglende evne til å kommunisere. Men Heen ser også maskulinitetens varighet avløst av et forgjengelig vannspeil; for dette er historier om identitet skyllet over og gradvis visket ut i den overflaten.
Den litt tendensiøse «problematiseringen av mannsrollen» og temaets aktualitet i media kan være årsaken til at utstillingen ble en liten publikums-hit. At «problematikken» på denne måten beskrives og snakkes om i alle kanaler kan markere at «mannen» i realiteten allerede for lengst har forsvunnet. I så fall kan man argumentere for at det har gått samme veien med figuren «det evig kvinnelige». Utstillingens litt søkte og forgangne tema er dermed på grensen til kitsch, men verkenes kvalitet sikrer likevel en åpning mot et nødvendig, kritisk rom.