• Martin Skauen: Kiss, 2007

    Øystein Thorvaldsen

Golden years

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 2/2008

Del: 

Martin Skauen har allerede forlengst skrevet seg inn i dette årtiets norske kunsthistorie med de filmatiserte tegningene It all fucking fits, og Felix Culpa – a handmade massacre – torturerte kropper og jævelskap som trekker veksler på såvel Hieronymus Bosch som HR Giger i et billedspråk basert på like deler tegneserie og splatterhorrormovie.

Vi har bare tegningene å forholde oss til nå. Som tidligere er det vondt å håndtere de utbrudd av arkaisk terror og lemlestelse som ser ut til å manifestere seg direkte fra den høyre hjernehalvdelen til en 14-årig black metal-fanatiker, samtidig som det nettopp derfor blir forførende og uimotståelig. For Skauen er ikke en gutteromsromantiker, den egentlige bakgrunnen til disse blodsutgytelsene ligger nedfelt mye lengre bak enn som så. Når det filtreres gjennom populærkulturelle referansepunkter inn i vår samtid er sluttresultatet komplett absurd, genuint forstyrrende og veldig, veldig sympatisk. Kanskje det beste og mest presise bildet på hvor godt det lar seg gjøre er tegningen av en stabel med avhugde hoder som kysser hverandre. En direkte assosiasjon til 70-tallets Kambodsja, der hodeskallene ble stablet i pyramider, men like mye til den episk romantiske epoken i Hollywood da alle filmer sluttet i et dypt pasjonert kyss. Dette er hva det koker ned til når det kommer til stykket.
Såpass sterkt er dette bildet, at jeg fem minutter etter å ha gått fra utstillingen har problemer med å huske noe annet bilde helt klart. Det er bare et fnugg av hukommelse igjen når jeg runder neste gatehjørne; det var noen korsfestelser, noen var perforert nedenfra og opp, men det er allerede diffust hvem eller hva som var spikret opp hvor. Så fordømt effektivt var det ene bildet at når jeg vel slentrer inn på Kunstnernes Hus for å se «Ghost in the machine» etterpå, har det forgrenet seg inn i mitt underbevisste i urovekkende høy grad. Det vil si, bildet har blitt spøkelset i min maskin; jeg har lyst å hugge hodet av folk og kysse dem. Eller, for å være mer spesifikk: Jeg har lyst på et kyss. Kjempelyst. Lyst på et hode. Skauen vekker opp demoner som aldri sover særlig lenge, der tegningen knytter direkte an til sitt fundament som magisk, eventuelt profetisk, handling. En forbannelse, eller en besvergelse for en plaget samtid. Dette ene bildet, det vi kan håpe på; at vi har noen å kysse når de lar giljotinen falle. Og nå er det nødvendig å kysse noen – døden hadde nettopp en nær-tommy-opplevelse.