• Stillbilde fra Knut Åsdam: Blissed

Mellomlanding

Av: Marit Paasche

Publisert:

Utgave: 4/2006

Del: 

Et av 90-tallets beste norske kunstverk befinner seg nå på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst.

Untitled: Pissing står og skinner for seg selv på den lille monitoren inne i utstillingsarkitekturen, uberørt av den tida som har gått siden det ble laget i 1995. En mann i hvit bukse – vi ser bare skrittet – tisser seg ut og det renner og drypper og setter spor på den hvite buksa (til forveksling lik et hvitt lerret). Pissing er et vått kraftsentrum som durer og går, til sjenanse for alle selvhøytidlige kunstneriske praksiser og for hver og en av oss. Dette fordi verket peker på selvsagte, men tildekkede relasjoner mellom kropp, kontroll og makt. Åsdam undersøker de samme relasjonene i forhold til arkitektur i mange av de andre arbeidene på denne midt-i-karrieren utstillingen, og resultatet varierer, særlig i fotografiene.
Arkitektur har øvd en enormt sterk tiltrekningskraft på kunstfeltet det siste tiåret. Å lese arkitektur som et symbolsk univers der ideologi og adferdsmønster kan avdekkes i relasjon til et knippe faktorer som rase, kjønn, kulturell kapital, alder osv, utgjør noe av kjernen i Åsdams prosjekt. I lysbildeserien Psychasthenia 10 series, (2001) ser vi modernitetens ikoniske bygg, høyblokka, mens storbyens skyskrapersilhuett avbildes i Londonscapes (1992-2001). Post-modernitet er representert med kontorkasser av glass (Psychasthenia 2+2, 1997/8), usjarmerende lekeplasser (Scenes 2, 2002) og parker (Scenes 5). I de to sistnevnte seriene er det en svakhet at den komplekse diskursen som ligger til grunn for fotografiene ikke er synlig i dem. Åsdam låner bare åstedet, og overlater så til betrakteren å fylle ut innholdet selv.
Da fungerer det langt bedre i 35 mm-filmen Blissed fra 2005. Her høster Åsdam fruktene av den uforløste eksperimenteringen med forholdet mellom lyd, bilde og narrativ struktur som preger Filter City fra 2003. I Blissed er komposisjonen strammere og tablåene klarere, men forholdet mellom innhold og form er ennå ikke helt på plass. Det kan skyldes at det språkpsykologiske spillet mellom aktørene ikke har funnet det nivået det skal ha, eller at språket rett og slett er overflødig.
Den konsentrasjonen – sammenfallet av tydelighet og fortolkningsmessig rikdom – som preger Pissing, er bare glimtvis tilstede i rommene på Astrup Fearnley. Det kan henge sammen med Åsdams metode. For i motsetning til kunstnere som Monica Bonvincini, Anders Tomren eller Jakob Kolding, som har jobbet med ganske spesifikke og avgrensede kunstneriske prosjekter knyttet til arkitektur, har Åsdams interesseområde og produksjon favnet langt bredere. Noen ganger medfører denne vidvinkelen på verden at arbeidene gaper over for mye og blir ujevne. Uansett stiller bredden kuratorene på en prøve de ikke helt består. Denne retrospektive utstillingen er viet video-, film- og fotografidelen av Åsdams produksjon, uten at det forklares hvorfor. Det gis heller ingen særlige forsøk på nylesninger av de utvalgte verkene fra kuratorens hånd, eller noen god begrunnelse for de som er plukket ut. Da fremstår resultatet, naturlig nok, som en litt utilfredsstillende mellomlanding.
Kritikeren var forhindret i å se Åsdams film Finally (2006), som ble vist på Cinemateket i visningsperioden