Kunst + arkitektur = utsmykking

Av: Arild H. Eriksen

Publisert:

Utgave: 2/2008

Del: 

Aker Kværner har tatt spanderbuksa på og ervervet kunst for et ikke ubetydelig antall millioner kroner til sin nye administrative kjerne – Aker Hus – utenfor Oslo.

Etter en lukket konkurranse med tema «Aker Kværner sett med kunstnerøyne» ble ti kunstnere engasjert til å dekorere hver sin etasjefondvegg i størrelsen 2,77 x 9,08 meter. En opplagt løsning i dette bygget der fondveggene aksentuerer byggets elevasjon, noe utsmykkingsløsningen dermed er med på å understreke.
Sett i et formalt utsmykkingsperspektiv er oppgavene løst på en overbevisende måte. Flatene er godt disponert med konsistente visuelle forløp, fargeholdninger er balansert og det er håndverksmessig overbevisende gjennomført. I forhold til den praksis disse kunstnerne har å vise til er det levert etter hva man kan forvente. De kan sitt metière.
Det som kaller på nærmere refleksjon er de sterke og meningstunge føringer for hensikten med kunsten i dette bygget, som vi finner i konkurranseinvitasjonen. «Positive samtidsbilder av en usedvanlig og kreativ bedrift» skulle sikres med kunstverk som er «tydelige som innholdsbærere» og som «understreker og styrker bedriftens identitet». Samtidig blir det fastholdt at kunsten skal utformes med åpne tolkningsmuligheter. Det er altså brukt en veldig fleksibel strikk for å imøtekomme de ulike partene i prosjektet; bedriftens ønske om positivt bekreftende kunst og kunstnernes ønske om å skape på et så autonomt grunnlag som mulig.
De klassiske problemstillingene knyttet til oppdragskunst frontkolliderer slik dette prosjektet er formulert. Prosjektet illustrerer i klartekst det skisma som så ofte ulmer i slike oppdrag; oppdragsgivers ønske om positivt bekreftende og identitetsskapende kunst, framstilt uten at kunstner må gå på akkord med egen integritet og kredibilitet. I offentlige sammenhenger formuleres dette gjerne mer indirekte både for å unngå, og omgå, preget av en offisielt styrt kunst. Og også for å unngå såkalt anvendt kunst, altså kunst som er mindreverdig i forhold til rådende kunstidealer. En privat oppdragsgiver kan i større grad se bort fra slike parametere og kan friere formulere konkrete innholdsbærende oppgaver, slik det er gjort med pondus i dette tilfellet.
Hvordan løses så et slikt dilemma? Svært ofte, så også her, ser vi at utsmykkingskunsten primært gis en formalbasert utforming. Et eventuelt innhold, kritisk eller hyllende, maskeres i abstrakte, generelle og vage formuleringer. Visuelle som verbale uttrykk (i dette tilfellet en katalog) tilpasses den enkelte kunstners uttrykk og formalistiske register. Det er derfor vanskelig å se hvordan Aker Kværners identitet som bedrift styrkes i dette prosjektet. I beste fall pekes det assosiativt og emblematisk på enkelte av virksomhetens aktiviteter, men representasjonspotensialet svekkes ved åpne fortolkningsmuligheter. Eventuelle tilløp til kritiske formuleringer, altså en kunst som inviterer betrakteren til refleksjon og kanskje ny innsikt, er fraværende. Prosjektet er et tydelig eksempel på den diskrepansen som så ofte oppstår når en kunst søkes gitt et innholdsmessig innhold, men der lesningsmulighetene skal være åpne.
Fredrik Raddums arbeid Main Switch kan stå som konkret og representativt eksempel, da Raddums bidrag er det som mest håndfast forsøker å imøtekomme noen av konkurransens mange forutsetninger. Arbeidet tar konkret utgangspunkt i Aker Kværners energiproduksjon og -distribusjon. I leketøysaktig stil har Raddum laget en rekke strømbrytere i varierende gilde farger og størrelser, koblet sammen av et nettverk med kabler og ledninger. Arbeidet er tilsynelatende et upretensiøst og lekent spill med den livsnødvendige kraftforsyningen. Dersom bryterne, eller i det minste bare en hadde vært funksjonell, om det så bare var for kontroll av kunstverkets egen belysning, kunne dette vært en subtil kommentar til viktige deler av virksomhetens forutsetninger og aktiviteter. Men fraværet av denne virkelighetsoppkoblingen reduserer arbeidet til en rent formalestetisk løsning i denne konteksten. Verket reduseres til et blendverk i forhold til de meningstunge ambisjonene for utsmykkingsprosjektet.
Slik kan dette verket representere totalinntrykket av en utsmykking som isolert sett leverer arbeider til bestått, men sett i kontekst og i forhold til uttalte forutsetninger ikke innfrir. Snarere bekreftes i klartekst de vanligste problematiske skisma mellom innholdsbelagte bestillingsverk og et ideal om en fristilt kunstproduksjon. Som så ofte i utsmykkingssammenheng blir resultatet en frittflytende kompromisskunst uten fare for å gå oppdragsgiver på klingen, og der heller ikke kunstneren løper noen integritetsmessig risiko.