• Finn H. Stokke: Mor med dødfødt barn

    Nordnorsken

Overlevelsesstrategier

Av: Anja Johansen

Publisert:

Utgave: 2/2008

Del: 

De landsdelsvise utstillingenes relevans har flere ganger vært oppe til debatt de siste årene. Et besøk ved de tre nordligste gir et innblikk i noen av utstillingenes strategier for å overleve.

Nordnorsken har fått kritikk i flere omganger, først for å være gammeldags, deretter for å favorisere nyere media som foto og video. Det er vel engang slik at man ikke kan gjøre alle til lags. Likevel er det akkurat det Nordnorsken synes å ha til hensikt når utstillingen arrangeres for 62. gang.
Med årets utstilling satser man på å gi publikum en variert opplevelse med hele 46 verk, hvor de fleste teknikker og tematikker er berørt. Det er vanskelig å se om det i det hele tatt finnes noe som forener de 33 kunstnerne som er med, annet enn at de aller fleste er født eller oppvokst i et av de tre nordligste fylkene. Ingen særegen nordnorsk identitet eller estetikk her, altså. Eller er spennvidden – fra tradisjonelle tresnitt og ekspresjonistisk maleri til grafitti og plakatkunst, velkjente iscenesettelser av arbeidere, kvinner og homoseksuelle, side om side med representasjoner av barnlige fantasiunivers, sjamanistisk kultur og mer eller mindre romantiske landskap – ment å gi et bilde av «det mangfoldige og frodige Nord-Norge»? Faren som ellers ved sprikende gruppeutstillinger er at man ender opp med litt av alt – noe som både kan oppleves som tungtfordøyelig og av liten substans. Flere interessante enkeltverk gjør imidlertid utstillingen severdig.
Edvine Larssens fargerike bunadspar i tekstilinstallasjonen Vefsn/NO188 (Ja vi elsker) problematiserer ikke bare lokal og nasjonal identitet i en globalisert samtid. Sammensetningen av kinesisk silke, det norske flagget og et russisk skjerf i kvinnedrakten, hinter samtidig til hvordan de norske folkedraktene på slutten av attenhundretallet, snarere enn å være et essensielt norsk produkt, oppstod i dialog med påvirkninger utenfra. Når energi, varer og verdier flyttes på tvers av landegrenser forandrer kartene seg, noe som også har skjedd i Tone Holmens Coastlines, hvor grafisk tegnede konturer av de ulike kontinentenes kystlinjer danner et kaotisk og intrikat mønster som muliggjør nye omriss og sammenfall.
Mens flere av kunstnerne synes å peke mot en oppløsning eller splittelse av det lokale og stedbundne fellesskapet, har musikeren og den nå debuterende performancekunstneren Amund Sjølie Sveen forstått hva som skal til for å forene nordlendinger i dag: en fabulerende framtidsvisjon hvor utviklingen i nordområdene og Barentsregionen settes i sentrum. I sin 40 minutter lange performance konstruerer Sjølie en fiktiv stat, United States of Barents, hvis utvikling preges av den mektige aktøren IKEA Oil. Humor og alvorlige undertoner er det også i Thor Arne Losnedahls maleri Global Dimming. Den velkjente furua fra Grønøy i Nordland (som også pryder emballasjen til Nitedals Hjelpestikker så vel som Nordnorskens logo) er i Losnedahls versjon visnet, og ved dens fot sitter to mennesker og varmer seg på det man kunne tenke seg var den siste fyrstikken.
Nordnorsken turnerer til hele ni steder og Chris Reddys grafittibemalte Container (som nettopp er en kontainer) fungerer praktisk nok som beholder for kunstverkene når de skal fraktes fra sted til sted.

Insisterende inderlighet
Vestlandsutstillingen har de siste årene satset sterkt på kuraterte utstillinger med utgangspunkt i et tema, noe som ser ut til å være et fruktbart valg. Årets utstilling har tittelen «Å gripe og bli grepet», og kuratorparet Øystein Hauge og Finn Eirik Modahl har tydelige ambisjoner i sin programerklæring. De hevder å ha kommet på sporet av en ny trend i samtidskunsten – «et nytt romantisk opprør?» – hvor 90-tallets negativitetsestetikk forlates til fordel for mer «naive» uttrykk som oppfordrer til betrakterens følelsesmessige innlevelse. Hvordan kuratorene mener denne nye trenden gir seg til uttrykk, er ikke like lett å forstå. Andrea Sunder-Plassmanns sublime videoarbeid, Mona Nordaas’ intrikate golvinstallasjon av spillbrikker og Sunniva Eides tegning av Bjørn Eidsvåg synes ikke umiddelbart å ha mye til felles. Dominansen av portretter er imidlertid påfallende; minst 18 av de 26 antatte verkene, enten det dreier seg om maleri, fotografi eller video, lar seg innpasse i portrettsjangeren.
Selv om kunstens fiktive karakter trekkes frem i utstillingsteksten, favner utstillingen også dokumentariske utrykk, eksempelvis av en mor med sitt dødfødte barn på armen og en serie av de mye omtalte NOKAS-ranerne. Mens den medisinske fotografen Finn H. Stokke i sitt portrett har fanget et svært sårbart øyeblikk mellom mor og barn, poserer de straffedømte mennene nokså selvbevisste for fotograf Paul Bernhard. Samtidens mange diskusjoner om selviscenesettelse aktualiseres videre i de to nærmest identiske fotografiene av en gråtende jente (Fake I og II) av Oliver Hanken, hvor grensen mellom hva som er virkelighet og hva som er spill destabiliseres. Både Marianne Wie og Claudia Reinhardt leverer arbeider i forlengelsen av blant andre Cindy Sherman og Vibeke Tandbergs verk, med iscenesettelser av ulike kvinneroller. I Reinhardts video Nora spilles den kjente Ibsen-karakteren av en ung mann med kinnskjegg og omfangsrik kjole som danser løssluppent til heftige rytmer. Figurens ambivalente kjønnethet åpner for at verket kan sees som en refleksjon over det faktum at en stor andel av litteraturhistoriens fiktive kvinneskikkelser er diktet opp av menn.
I andre etasje finner man spor av romantikkens forkjærlighet for det sublime – blant annet i Frederico Campanales video Kogel Vogel, som viser forløpet til en pistolkule som i sakte film gjennomborer en serie tynne glassplater. Resultatene av kunstnerens «big bang» er tusenvis av små glasspartikler svevende i et dypblått univers. Også videoarbeidet Les Enfants Bleus av Sunder-Plassmann gir betrakteren en følelse av å ha vandret inn i en annen sfære. Barneansiktene stirrer med dyp innlevelse mot noe utenfor billedrammen som vi bare aner gjennom ansiktenes sakte vekslende uttrykk.
Gjennom det kuratoriske grepet har man med andre ord samlet en rekke sterke arbeider, med en nokså jevn fordeling av nye og etablerte kunstnere. Mindre heldig er opphopningen av videoer ved inngangspartiet, hvor to små monitorer til sammen viser fem arbeider. Den ene monitoren er plassert ved inngangsdøren (hvor det blåser isvind inn gjennom åpningene) og den andre rett ovenfor resepsjonen. Dette er synd, fordi mange av verkene som vises her fortjener oppmerksomhet, blant annet Camilla L. Haukelands utspørrende dialog med myten Joseph Beuys, og Christina Davids poetiske forklaringer på migrasjon med nøktern fortellerstemme i The Real Reason of the Migration of People in Europe to The West.

Gir rom for kunst
Fornyelsen av utstillingene trenger imidlertid ikke bare være en diskusjon om mangfold versus strenge tematiske rammer. Når Trøndelagsutstillingen i år arrangeres for 32. gang inviteres publikum inn i nye lokaler i Dora 1 på havna i Trondheim. Forflytningen fra samtidskunstsenterets knappe 45 kvm til nye lokaler i den tidligere ubåtbunkeren på 1200 kvm, åpner ikke bare for flere antatte verk, men tilfører utstillingen nye dimensjoner – bokstavelig talt.
Juryen har i år valgt ut 54 av totalt 458 innsendte arbeider. Etter at lokalene på Dora stod klare i begynnelsen av januar ble i tillegg seks kunstnere invitert spesielt til Trøndelagsutstillingen for å fylle de store rommene. Både golv og vegger er tatt i bruk for store videoprojeksjoner, blant andre Hilmar Fredriksens absurde formlek i AH-HA. Ti av de til sammen 30 kunstnerne som deltar er debutanter, og utstillingen viser bredde både når det gjelder teknikk, alder og profesjonsnivå.
Sandra Norrbins kompakte installasjon av sammenpressede hvite isoporkasser, stramt surret i plast, fascinerer mye på grunn av sin størrelse. Uttrykkets nærhet til det industrielle miljøet gjør imidlertid at installasjonen står i fare for å smelte sammen med lokalene. I det innerste, hvitmalte, rommet møter Erlend Leirdals mer tradisjonelle, men ikke mindre massive, skulptur oss med en myk og vennlig gest. Den bearbeidede trestokkens årringer og ru overflate appellerer både til varsom berøring og barns mer fysiske omgang med omgivelsene. Av mindre dimensjoner, men desto mer overraskende, er tre appelsiner; plassert i hver sin fordypning i det grå betonggolvet, som jeg blir usikker på om er en del av utstillingen eller ikke. Og det kan jo ofte oppleves som en bra ting. De er (skuffende nok?) på verkslista, men hvilket forhold de egentlig har til de øvrige komponentene i Are Blytts installasjon So many fantastic colors forblir uavklart. Hvorfor man har valgt å plassere Anne Helga Hennings fabulerende og severdige videoinstallasjon i en bortgjemt krok og overlatt en hel stor vegg til Stig Tommy Høviks enkle metallplakett, er også et åpent spørsmål.
Kritikerprisen, representert ved Kjetil Røed, gikk i år til Erik Tidemann for hans blanding av trash-estetikk og glam; blant annet en liten utstoppet hund med pelsveske hvis tittel (Chico holding his ashes) synes å peke mot dens egen destruksjon. Debutantene Uta Freia Beer og Jason Havneraas presenterer begge portrettfotografi. Sistnevnte fikk debutantprisen for sine fengslende gruppeportretter av henholdsvis fjorten russiske damer i en svensk midtsommereng og et sardinisk mannskor. I Beers fotoserie The world of small things forsvinner derimot nesten personene i det fargerike mylderet av salgsvarer de omgir seg med, mens i performancen Syerske på samtidskunstsenteret sitter Karin Aurora Lindell og syr metervis med plisserte bomullsremser til en stadig voksende installasjon, som da jeg var innom mest av alt lignet en gigantsky.
De to førstnevnte utstillingene skal ha ros for godt infomateriale, både i utstillingslokalet og på nett. Trøndelagsutstillingen synes derimot i år å ha satt inn alle krefter på kurateringen i de nye lokalene. Verken nettsider eller katalog er på plass de første ukene etter åpningen. Et annet problem vektleggingen av arbeider i stor skala reiser er at de tre visningsstedene utenfor Trondheim kun får deler av utstillingen tilsendt. Da bør man i allefall kunne formidle de øvrige verkene via internett.