• Eva Bakkeslett: Alkymi, 2006

Utsmykkingens ideologi

Av: Erlend Hammer

Publisert:

Utgave: 2/2008

Del: 

I sine beretninger om de mest fremragende malere, arkitekter og skulptørers liv forteller Vasari om hvordan Michelangelo ønsket å holde Pave Julius II unna Det sixtinske kapell inntil arbeidet var ferdig. Paven var imidlertid nysgjerrig av natur og snek seg av og til inn på natten for å følge utviklingen.

Michelangelo fattet mistanke om dette og gjemte seg en natt oppe på stillasene. Da paven dukket opp kastet Michelangelo plank på paven. Paven ble sikkert litt irritert av dette, men aksepterte det ettersom kunstnere jo gjerne er litt eksentriske, og han følte vel på seg at resultatet av Michelangelos arbeid kom til å bli noe spesielt.

Privat og offentlig møtes
Den katolske kirke i renessansen er et godt eksempel på noe vi kanskje tenker som noe nytt, nemlig mellomsjiktet der den private og den offentlige sfære møtes. For selv om kirkens bånd til verden på 1500-tallet var preget av en strukturell autoritet nærmere det statlige enn det vi forbinder med multinasjonale selskaper, så er likevel ikke kirken en aktør i samfunnet som, i hvert fall ikke per annet enn selvdefinisjon, primært har til oppgave å tjene fellesskapets beste. Kirken er et eksempel på det vi på norsk gjerne omtaler som en korporasjon.
Dette er ikke noe spesielt godt ord, men det viser ordets opphav; kropp (lat. corpus). En korporasjon innebærer at en gruppe mennesker kan betraktes som én juridisk person. Poenget er å sikre at «gruppen» som enhet skal være ansvarspliktig overfor andre personer og overfor samfunnet som helhet. Gruppen er her en abstrahert størrelse, som et aksjeselskap, og hovedfunksjonen er å frita de individuelle medlemmene for ansvar. Tanken om et superindivid som fritar medlemmene for personlig ansvar kan lede til den ansvarsfraskrivelse som finner sted når folk fra tid til annen innbiller seg at det å ta del i folkemord er ok siden «alle andre gjør det.» På den andre siden bidrar korporasjonen som juridisk enhet til en forståelse av samfunnet der det kun finnes individer: «There’s no such thing as society». I begge tilfeller handler det om å fremheve et syn på individet der enkeltmennesket på samme tid er fullstendig bundet og fullstendig fritt.
Michelangelos plankekasting er interessant i denne forbindelse fordi hendelsen sammenfaller med renessansens fremvekst av det humanistiske prosjekt og det moderne individets fødsel. Disse ideene utviklet seg parallelt og førte altså til kunstfeltet slik vi kjenner det i dag; et frittstående felt i samfunnet der man har brukt nesten et halvt årtusen på å finjustere forestillingen om et institusjonelt rammeverk der et lite antall eksepsjonelle enkeltpersoner utviser den ypperste selvstendighet gjennom den skapende akt. Den romantisk-modernistiske kunstneren representerer sluttproduktet innenfor periodens idéhistoriske utvikling frem mot «selvets århundre». Richard Sennett har omtalt «fleksibilitet» som det moderne menneskets fremste egenskap, og Pierre Bourdieu beskriver forestillingen om det moderne mennesket som en fri agent med ubegrensede valgmuligheter; den nyliberalistiske økonomiens våte drøm. I kraft av, selverklært, å være vår tids «frieste» individ har kunstneren dermed egentlig definert seg selv som den nye økonomiens lydigste tjener. På tross av dette er vi vant til å forstå friheten som en kilde til kritisk potensial.

Frykten for det private
Kunsten og korporasjonene er dermed resultat av de samme idéhistoriske utviklingene. I tillegg har de sammenfallende tanker om det suverene individ. Paradoksalt nok er det likevel slik at mange har utviklet en sterk skepsis mot nettopp den kunsten som er finansiert av «korporative penger». Vi finner mye av grunnen til dette i hvordan vi i dag gjerne bruker «privat» side om side med korporasjon når vi snakker om finansiering av kunst. Dermed har vi en situasjon hvor vi snakker om privat versus offentlig når det gjelder finansiering av kunst. Og ettersom vi lever i et land som fremdeles opplever å bli anklaget for å være «sosialistisk» ettersom vi fremdeles holder på noe så utdatert som velferdsstaten, så regnes det «offentlige» som et ubestridt gode. Og det private regnes som et tilsvarende ubestridt onde. Spesielt når det kommer til kunsten, som skal være fri og kritisk. Kunsten er et offentlig anliggende og må skjermes fra alt privat og lukket ettersom den slags lukter av obskur sekterisme, okkulte fellesskap og dermed «demokratisk underskudd».
Uansett forholder utsmykninger seg til mye av den pre-institusjonelle kunsten nettopp ved at kunstneren ikke har den friheten vi pleier å tenke at hun har. Når store selskaper bestiller utsmykninger fra kunstnere følger det gjerne med instruksjoner om at kunsten for eksempel ikke skal referere til dagsaktuelle hendelser eller annet som kan gi kunsten «kortlivet karakter». Slik unngår man enkelt og greit de mest tilgjengelige typene kritikk. Dersom et selskap har levert tjenester til Guantanamo Bay er dette ganske enkelt å referere til i et kunstverk. Å referere til hvordan et selskap gradvis har utarmet en bygd på Vestlandet slik at den til slutt er fullstendig fraflyttet, er hakket mer komplisert.
I møte med et utsmykningsoppdrag går kunstneren inn i en rolle der «selvet» undertrykkes av krav på en mye mer åpen måte enn hun gjør når hun sitter alene på sitt atelier og gjør sine valg. Michelangelos største synd lå kanskje ikke i å underkaste seg paven i arbeidet med Det sixtinske kapell, men fant heller sted da han gjorde opprør og kastet plank på paven. For det var slik Vasari kunne trekke ham frem som en forbilledlig individualistisk kunstner. Michelangelo er kanskje foregangsmannen for tanken om kunstneren som autonomt individ, men han er like mye en av dem som banet vei for en hverdag hvor folk ser seg gjennom tre timer reklame i døgnet og tror de gjør et fritt valg når de kjøper L´Oreal i stedet for Head & Shoulders.

Kritisk potensial
Utsmykningskunst kan være én vei i retning av å tenke gjennom disse problemstillingene på en ny måte. Den tvinger oss til å tenke på kunsten som et annet type rom enn som idealisert offentlighet, som noe annet enn et kritisk frirom. På den måten kan den kontrollerte og ufrie utsmykningskunsten kanskje inneha et mer interessant kritisk potensial enn den kunsten der vi liker å tenke at alt er lov.
Forholdet mellom det private og det offentlige er det viktigste kulturpolitiske spørsmålet akkurat nå, kanskje det eneste som virkelig betyr noe. Men samtidig går det meste av utviklingen innen «offentlig kunst» i retning av å etablere biennaler og andre store begivenheter som for det meste handler om å markedsføre byer gjennom å inngå ulike former for partnerskap med de private selskapene som man samtidig hevder at den offentlige kunsten er frigjort fra. Dette tilslører mer enn det frigjør, og spørsmålet er om det ikke egentlig er den virkelig ufrie, gjennomprivatiserte og økonomisk motiverte kunsten som dermed er mest selvstendig. Det som trengs er kanskje ikke en kunstnerstand som er frigjort fra markedskreftene, men flere aktører fra den privatøkonomiske sfære som i større grad er villig til å gjøre den jobben vi har tenkt på som det offentliges ansvar. Det fins nemlig ingenting som tyder på at kunst er dårligere eller har kortere levetid selv om den er finansiert av andre interesser enn offentlighetens beste.