Lars Laumann

Av: André Gali

Publisert:

Utgave: 3/2008

Del: 

Lars Laumann er aktuell som utstiller på Berlinbiennalen.

Hva holder du på med for tiden?
– Jeg sitter på Atelier Nord og redigerer en video til Berlinbiennalen som heter Berlinmuren. Det er et prosjekt jeg har holdt på med i seks-sju år. Den tar utgangspunkt i mennesker som opplever kjærlighetsforhold med objekter og tror at objekter har sjel. Arbeidet fokuserer på en kvinne som er forelsket i Berlinmuren som hun har vært gift med siden 1979. Hun bor i nord-Sverige, og har ikke vært i Berlin siden mannen hennes (Berlinmuren) ble angrepet for snart 20 år siden. Jeg har besøkt henne flere ganger og snakket med henne om dette forholdet. Videoen forteller denne historien, men den er ikke akkurat dokumentarisk, snarere collage-aktig.
– Jeg holder også på med et arbeid til en gruppeutstilling på et galleri i New York som heter Foxy Productions og en annet til gruppeutstilling på Goff + Rosenthal i Berlin. Til begge disse utstillingene lager jeg arbeider på papir, noe jeg er mer vant til enn å jobbe med video.
Hvilke kunstneriske problemstillinger opptar deg?
– Jeg er opptatt av historiefortelling, generøsitet og at ting ikke skal være kjedelig for betrakteren.
Hvilke kunstpolitiske problemstillinger gjør deg forbannet?
– I det siste har jeg vært veldig fusterert over kunstformidlere. Jeg er kurator for en utstilling på Berlinbiennalen der vi skal vise arbeider av Pushwagner, og vi prøver å samle malerifrisen «Doomsday» som han lagde på åttitallet. Møtet med instutisjoner som Nasjonalmuseet føltes som en blanding av Kafka og syvende far i huset. At det opererer med seks måneders behandlingstid på utlån er absurd. At det sitter på viktige åndsverk som Pushwagners arbeider og ikke er interessert i å vise dem på et sted som Berlinbiennalen, det irriterer meg virkelig.
Hva gleder deg i norsk kunstliv?
– Den uavhengige kunstscenen, spesielt Anders Smebye og Bastard. Han er unik. Jeg tror han virkelig elsker å formidle kunst, og det gjør han med en uprentensiøs letthet blandet med grundighet som jeg er veldig imponert over. Det virker som om de fleste profesjonelle formidlere tenker på kuratorvirksomhet som en ni-til-fire-jobb med et abonnement på Frieze, Anders er motstykket til dette.
Hvilke utstillinger har gjort inntrykk på deg i det siste?
– Jeg har ikke sett noen utstillinger på veldig lenge. Jeg så Bård Asks utstilling på Fotogalleriet og Marius Enghs utstilling på Standard, og de var begge bra. Jeg har nesten ikke tid til å gå på utstillinger, så det ender opp med at jeg får med meg utstillinger jeg er med på selv. To kunstnere jeg har stilt ut med og som jeg liker arbeidene til er Carl Larsson og Patricia Esquvivas.
Hvilke kunstnere er du interessert i for tiden?
– Jeg er veldig glad i arbeidene til Bård Ask, Kjersti Andvig og Marthe Thorshaug. Kjersti har jeg jo samarbeidet med og vi er veldig delaktige i hverandres prosesser. Jeg gleder meg til å se strikkearbeidet hun stiller ut i en stor separatutstilling i Marseille i april. Jeg er veldig nysgjerrig på prossessen og motiveringen hos andre kunstnere.
Hvilke andre kulturelle uttrykk konsumerer du?
– Jeg er en DVD-bulemiker og har sett hele sesonger av tv- serier i en jafs. Det er en veldig fin form for eskapisme, og jeg kan se nesten se hva som helst. Jeg kjøpte en fantastisk australsk serie om et kvinnefengsel på 80-tallet som heter Prisoner. Ble også veldig glad da jeg gjenoppdaget danske Matador og Fassbinders Alexanderplass. Jeg leser ikke så mye litteratur som før, internett har tatt over for både tv og litteratur de siste par årene. Men når styret med biennalen er over skal jeg ta fri fra både internett og kunsten og ta det med ro et par uker og lese litt igjen.