• – Enkelte kunstnere, som Aernout Mik, produserer filmer som det er umulig for oss å finansiere. Dette har vi løst ved å benytte vårt gode internasjonale nettverk, sier Solveig Øvestebø, intendant i Bergen Kunsthall. Bildet viser Miks Training ground, 2006.

    Gjengitt med tillatelse fra Carlier Gebauer, Berlin

Trenger en mer dynamisk ordning

Av: Line Harr Skagestad

Publisert:

Utgave: 3/2008

Del: 

Kunstnerne trenger produksjonsstøtte, men institusjonene mangler midler. Er det på tide med en fornyelse av vederlagsavtalen? Ordningen er gammelmodig, sier Per Kvist, leder av faglig utvalg for billedkunst og kunsthåndverk i Norsk kulturråd. Han etterlyser en mer dynamisk ordning, der kunstinstitusjonene bidrar aktivt som utstillingsprodusenter.

– Ordningen med vederlag er bra, men gammelmodig og tilpasset en virkelighet hvor man henter inn allerede produserte verk. I dag trenger vi en langt mer dynamisk ordning hvor kunstinstitusjonene aktivt produserer utstillinger, med reelle produksjonsmidler til kunstnerne og solid kuratorisk kompetanse i staben, fastslår Kvist. – I tillegg til det kulturrådet kan bidra med, bør kunstinstitusjonene sette av egne midler til produksjon, bemerker han.

Vil bidra til produksjon
Per Kvist mener at Bergen Kunsthall er et forbilde i denne sammenhengen.
– Bergen Kunsthall er klart den mest profesjonelle institusjonen når det gjelder produksjon av utstillinger, og det viser de gang på gang, konstaterer han.
– Vi arbeider hele tiden ut fra en overordnet holdning om å være aktive og bidra med noe nytt til kunstdiskursen, forteller Solveig Øvstebø, intendant ved Bergen Kunsthall. – Det er veldig viktig for oss at institusjonen ikke er et statisk og dødt rom, men et dynamisk sted der det skal være produksjon. Utstillingene produseres i dialog med kunstneren. Det går ofte en del produksjonsstøtte til selve utstillingsproduksjonen, som transport og alt som skal være på plass. I noen tilfeller betaler vi også kunstneren for å lage verk. Dette manifesterer seg tydelig i Festspillutstillingen der kunstnerne mottar hundre prosent produksjonsstøtte og alle verkene er nye, sier Øvstebø, som understreker at det er sponsorinntektene som gjør at dette er mulig.
– Enkelte kunstnere, som Aernout Mik, produserer filmer som det er umulig for oss å finansiere. Dette har vi løst ved å benytte vårt gode internasjonale nettverk. I samarbeid med Camden Arts center, Kunstverein Hannover og Fruitmarket i Edinburgh fikk vi plutselig nye muligheter, forteller Øvstebø. – I tillegg til sponsorinntektene mottar vi en del offentlig støtte, men er fortsatt underfinansiert. Jeg har lyst til å få til en ordning som også gjør det mulig for oss å produsere kataloger til utstillingene, avslutter hun.

Må inngå kompromisser
Daglig leder ved UKS, Helga Marie Nordby, forteller at UKS strekker seg så langt de kan til hver utstilling de produserer.
– Men vi må likevel inngå kompromisser hele tiden, sier hun. – Økonomisk bidrar vi alltid med et slags grunnbudsjett til utstillingene vi viser, på mellom 25 og 30 000 kroner inkludert vederlag. I tillegg søker vi støtte hos Kulturrådet og Fritt Ord, sier Nordby.
– Ellers bidrar vi med teknisk utstyr, nødvendige produksjonsmidler og kuratorer, sier Nordby.
– Det hender jo også at kunstnerne bidrar med midler de har søkt selv, men ideelt sett synes jeg kunstnerne burde slippe dette, tilføyer Nordby.
– I den grad det finnes midler så forsøker vi å bidra med støtte for å kunne realisere utstillingen, sier Jarle Strømodden, museumsleder ved Vigeland-museet, som understreker at museet aldri er i stand til å fullfinansiere en utstilling.
– Produksjonsstøtten blir ofte gitt ut fra en skjønnsmessig vurdering, gjennom samtaler og samarbeid med kunstneren, forteller han.

Ulike støtteformer
– Utstillingen «Bakgrunn», arrangert i tilknytning til mangfoldsåret er et godt eksempel på hvordan vi jobber, sier direktør Jonas Ekeberg ved Preus Museum i Horten. – Her fikk kunstnerne i utgangspunktet et honorar for å delta i et forskningsprosjekt. Deretter bidro museet med produksjonsstøtte, og på toppen av dette fikk hver kunstner individuell oppbacking ut fra verkenes svært ulike karakter, forteller han.
Direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum, Knut Ljøgodt, forteller at de vanligvis ikke bidrar med produksjonsstøtte, utover vederlag og utstillingskostnader.
– I fremtiden må vi nok regne med å gjøre det i noe større grad, spesielt med tanke på nyere medier, bemerker han. – I fjor hadde vi en såkalt Live Photo-installasjon med Crispin Gurholt, kalt Voyage pittoresque, der kunstneren iscenesatte et av våre malerier i en samtidig setting. Dette var et oppdrag fra oss som vi ga kunstneren honorar for. Honoraret skulle dekke produksjonen. I januar neste år skal vi ha en stor utstilling med AK Dolven, der blant annet hennes nyproduksjon Bring me back, som skal tas opp i Lofoten, skal vises. Her regner vi også med å betale noe produksjonsstøtte som en del av utstillingsbudsjettet, forteller han.
– Prinsipielt synes jeg imidlertid ikke at det er kunstmuseenes hovedoppgave å yte produksjonsstøtte til kunstnerne, annet enn der hvor det dreier seg om oppdrag. Denne oppgaven tilkommer vel normalt Norsk kulturråd og lignende instanser, avslutter Ljøgodt.

Produksjonsstøtten må økes
– Et dynamisk kulturråd med faste økonomiske rammer vil til enhver tid kunne flytte midler til de miljøene som produserer de gode kunstfaglige prosjektene på relativt kort varsel, sier Per Kvist. – I de senere årene har rådet avslått mellom 80 og 85 prosent av søknadene om midler. Kunstfaglig sett skulle det ha støttet en langt større andel. I tillegg er det slik at mange ikke søker fordi de har erfaring med at det er vanskelig å få midler, og at de ofte får for små summer, bemerker han.
– Jeg tror det er avgjørende å få til en god dynamikk mellom institusjonene, med profesjonell produsent og kuratorkompetanse, og det frie kunstfeltet. Kulturrådets midler kan her være viktige for å utvikle en slik dynamikk, hevder Kvist. – Men det er også avgjørende at kunstinstitusjonene og miljøet har egne midler til produksjon, tilføyer han.
Billedkunst spurte styreleder i NBK, Ingeborg Stana, om hvordan hun stiller seg til en nytenkning rundt vederlagsordningen, i lys av behovet for mer produksjonsstøtte til kunstnerne.
– Institusjonene har et klart finansieringsproblem, men dette kan ikke løses ved å fire på vederlagsordningen, hevder Stana. – Produksjonsstøtten må økes, og NBK stiller seg positive til en nytenkning rundt denne utfordringen. Det er vel slik at de fleste ordninger bør evalueres etter å ha virket en tid, men utstillingsvederlaget har imidlertid svært få, om noen, kunstnere stilt spørsmål ved. Problemet er at ordningen har blitt underminert som en konsekvens av kulturpolitisk desentralisering i Norge. Norske Billedkunstneres utfordring vil være å få ordningen til å fungere selv når den ikke lenger er bundet opp mot direkte statlige midler, men skal komme fra fylkeskommunale og kommunale midler. Her ser styret i NBK at tiltak som kan styrke de lokalpolitiske krefter i organisasjonen er nødvendige i tiden fremover, avslutter Ingeborg Stana.