Sex uten seksualpolitikk

Av: Line Skywalker Karlström

Publisert:

Utgave: 3/2008

Del: 

Det interdisiplinære som et subversivt potensial relatert til konvensjonelle diskurser om kjønn og seksualitet var utgangspunktet for en serie seminarer, arrangert av kjønnsforsker Wenche Mühleisen og billedkunstner Christel Sverre i perioden 2003-05, og som ligger forut for Meningen med sex – et tverrvitenskapelig forsøk på å belyse seksualitetens betydning i samfunnet. Boken samler bidrag fra poeter, akademikere og kunstnere fra Norge, Sverige og Danmark.

Hovedlinjen er sosiologisk og starter med et sitat av Foucault, som beskriver seksualiteten som knutepunkt for ulike maktrelasjoner. Det som definerer hva seksualitet er, er alt snakk, alle de normer og vurderinger som har produsert denne størrelsen i vår kultur. Foucaults analyse beskriver seksualiteten som konstruert, men forteller ikke om hvordan konstruksjonen av seksualiteten produserer maskulint og feminint kjønn. Derimot har Foucaults teorier blitt bearbeidet videre i nyere kjønnspolitisk forskning. Den inkluderer strukturelle ulikheter som «rase», kjønn og klasse i den foucaultianske maktanalysen.
I essayet «The Traffic in Women: Notes in the “Political Economy” of Sex» (1975) undersøker sosialantropologen Gayle Rubin hvordan organiseringen av seksualitet henger sammen med menns overordning og kvinners underordning i hva hun kaller «the sex/gender system». Denne diskusjonen åpnes det ikke for i Meningen med sex. For meg er dette sex uten seksualpolitikk. Kanskje ikke alle kan følge kritikken min. Men tatt i betraktning at det innen aktuell kjønnsforskning har etablert seg et queert felt – radikalt nytenkende og umulig å se bort fra – er det en rimelig forventning å ha til en ny publikasjon, som hevder å om ikke finne meningen med sex, så i alle fall undersøke den.
At dette er en interdisiplinær, og ikke en rendyrket kunstbok vekker håp om at innholdet skal preges av ulike posisjoner og oppløsning av faste identiteter – kort sagt en bok som queerer.
Martin Skauens groteske portretteringer av kvinner gjør meg usikker på om de er misogyne eller ei. Samme ambivalens kjenner jeg for Marit Victoria Wulff Andreassens fremstillinger av kvinnekroppen, der jeg ikke oppfatter et tilstrekkelig sterkt brudd med det normative. Vanessa Baird og Mette Hellenes bidrar med et dobbeltportrett og med en tekst av Baird – et privat og uanalytisk følelsesutbrudd etter et svik fra venninnen. Tross at Baird og Hellenes ofte bearbeider autentisitet, kan jeg ikke se hva teksten, som ikke sier noe om seksualitet eller kjønn, har i sammenhengen å gjøre. Pål Hollenders bidrag – anonyme donasjoner av kroppsvæsker – appellerer mest til meg. Det representerer perversjoner og tabuer, og er et forsøk på å flytte grensene for hva vi betegner som akseptert seksuell handling.
Martin Glaz Serup leser, med kjønnsoppløsende briller på, tre poeters verk. Det handler om hvordan vi gjennom språket blir til kjønnede individer. Hvem snakker her, og til hvem, hvem er jeg. Og du. Hanna Hallgrens tekst «Perverst begjær» er en intensiv og fragmentert skildring av lesbisk begjær. Men, som den eneste fortellingen oppleves det lesbiske som et særtilfelle som ikke får lov til å være del av en hel og diskursiv kultur. Jeg skal være rettferdig. Her finnes også en analyse, ut fra makt- og raseperspektiv, av den lesbiske pornofilmen Madame and Eve. På mange måter er det en skarp analyse. Men her beskrives begjær sånn som det ser ut innenfor en heteroseksuell norm. Jeg savner en artikulering av det befriende i et begjær som ikke konstrueres etter ulikhet.
Mitt inntrykk er at forfatterne har valgt å skape en bok som inneholder litt for enhver smak. Men om «alle» skal kunne lese er det mange som ikke blir beskrevet.. Hvor er fortellingen om etnisk diversitet, alle de som ikke kjenner seg hjemme i kroppene sine, alle aseksuelle, alle de som aldri blir beskrevet og bekreftet? Det er på tide i en offentlig debatt å hevde at queer maktanalyse ikke utelukker deltakelse fra de som definerer seg som heteroseksuelle.