• Hjørdis Kurås: BombSquadMezzoforte#2, stillbilde

    Lillehammer Kunstmuseum

Massiv mønstring av mangfoldige tegneuttrykk

Av: Mona Gjessing

Publisert:

Utgave: 3/2008

Del: 

På biennaler og internasjonale kunstutstillinger har tegning i økende grad fått betydning som en egen uttrykksform de siste årene. Tegnekunsten har, riktignok, aldri blitt erklært død, slik tilfellet har vært med maleriet, men sjelden har den blitt viet like mye oppmerksomhet som den får av dagens yngre kunstnergenerasjon.

Tendensen i Norge er en del av den internasjonale trenden, og det har denne våren blitt satset stort på brede, massive mønstringer av tegnekunst.
Tegning er, som annen kunst, ikke et statisk fenomen. Opp gjennom historien har kunstnerne redefinert og stadig flyttet grensene for hva tegning kan være. Det begynner å bli lenge siden tegning begrenset seg til skisseblokk og annet papir. Enkelte kunsthistorikere har valgt å ta konsekvenser av tegnekunstens ekspansjon og transformasjon og omtaler heller den mangslungne virksomheten som «a mark-making process» enn tegning.
Dagens tegnekunst – både nasjonalt og internasjonalt – manifesterer seg i alt fra miniatyrer til det monumentale, fra det konseptuelle til det tredimensjonale, fra en halvsentimental dyrking av det romantiske til opplevelsesrike tegneseriecollager og videre til en forsøksvis provokativ, unnasluntrende og morsom slackerstil. Med ledighet beveger tegnekunstnerne seg mellom flere medieuttrykk og forener dessuten elementer fra høy- og lavkultur, fra teater, film, populærmusikk og diverse subkulturer.

Innføring i egen historie
Situasjonen for tegnekunsten i dag er, som skissert, et resultat av en utvikling over lengre tid, og på Lillehammer kunstmuseum har man med utstillingen «Strek i bevegelse. Tegnekunst gjennom 150 år», blant annet satt seg fore å fortelle noe om utviklingens gang. Utstillingen er meget omfattende, og har publikum ønske om det, så lar det seg gjøre å se den kronologisk. Derved kan betrakteren ta nærmere i øyesyn tegningens utvikling fra skisse til frittstående kunstnerisk arbeid. Det pedagogiske kuratoriske grepet er et av utstillingens fortrinn, og det er absolutt kjærkomment. Det skader, som kjent, ikke å kjenne sin historie. Halvparten av utstillingen i annen etasje er viet et utvalg av tegnepraksisens manifestasjoner i Norge og Norden de siste 150 år, og publikum får anledning til å sette dagens tilsynelatende viltvoksende tegnekunst i et større perspektiv. Fra Hans Fredrik Gudes dokumentariske tegninger og Erik Werenskiolds eminente illustrasjoner til Jonas Lies Familien på Gilje, en rekke Munch-tegninger, vinterlandskaper av Theodor Kittelsen, avistegninger av blant annet Finn Graff og Per Elvestuen, solide og ufordrende illustrasjoner av Fam Ekman, Sven Nyhus og Per Dybvig, sarte og lekne tegninger av Ingun Bøhn og Olav Christopher Jenssen samt et vell av originale tegneseriestriper av Tove Jansson, Toril Kove, Inga Sætre, Steffen Kverneland og Lars Fiske. Med utstillingens omfattende presentasjon av tegneserieskapere, illustratører og avistegnere settes forøvrig eventuelle fastlåste holdninger om at de tre forutnevnte yrkesgruppene ikke på ordentlig tilhører den ekte kunstnerstanden og institusjonen Kunst på en kraftig prøve. Den andre halvparten av annen etasje rommer en mengde arbeider av Bjørn Ransve, Jockum Nordström og Vanessa Baird.
I den store salen i første etasje i Lillehammer kunstmuseum er det utstilt samtidskunst i et nordisk perspektiv. Deltakere fra Sverige, Finland og Norge er representert side om side, og de nasjonale tendensene er nokså klare: Den finske tegnekunsten heller mot det politiske, den svenske mot poesien og den norske sentrerer mot kunsthistorien og det illustrasjonsmessige. Når det er sagt, så opereres det selvsagt ikke med vanntette skott mellom de tre landene, og en av de norske samtidskunstnerne som utmerker seg, Øyvind Torseter, har, for eksempel, en overveiende poetisk og bevisst naiv og barnaktig måte å utlegge verden på.
Det er ikke akkurat sofistikert origami Torseter bedriver, men hans tre-fire centimeter lange papirfigurer er raffinerte på sitt eget vis. Tidvis gir Torseter seg dessuten i kast med nokså voksne problemstillinger, slik som i Miss. Oppå en enkel, hvit papirhylle, et sammenbrettet A4-ark stiftet rett på en av utstillingens lettvegger, sitter en naken, sammensunket, hvit papirmann. Han har et firkantet lite hode, utstyrt med to knappenålsstore øyne og en pent oppklippet millimeterstor klaffenese. Det lettere uttrykksløse ansiktet er delvis vendt mot en gulfarvet, liggende, naken papirkvinne. Tablået med det heterofile nakne paret uten fullkontakt er en underfundig og lett post coitus skildring som ikke står tilbake for tidligere kjønnsproblematikkorientert kunst. Torseter påstår ikke så mye med noen av sine utstilte kunstobjekter, men hans beskjedne form er gjennomgående tiltalende og poetisk. Av det mer sarte og underfundige slaget er også blyanttegningene til blant annet svenske Ann Böttcher og Anna Ling.

Modige og kraftfulle kunstnersubjekter
Avstanden til den finske «bitterfittan» Pirjetta Brander, som stiller ut i samme sal som de forutnevnte kunstnerne, er stor. I det Hieronymus Bosch-marerittaktige: Running In the Family portretteres en ikke særlig veldrevet familie. En hodeløs mor stappet inn i en rødmalt stue med døren på vid gap og armer og ben sprikende ut i alle retninger ser ut for å komme til kort overfor sine omgivelser. En stor saks flyr omkring på egenhånd og klipper hull i magene på hvite, små mennesker, det ryker faretruende fra syv skorsteinsaktige, stående filtersigaretter. En overdimensjonert hjerne ligger forlatt på bakken, flere motorveier skjærer tvers gjennom det som ideelt sett skulle ha fungert som et trygt og hjemlig miljø. Over det hele henger klesvasken på en laaang snor.
Branders feministiske innspill og hennes opprivende kunstneriske uttrykk overgås kun av utstillingens store mester (med egen sal i annen etasje): Vanessa Baird. Gjensynet med den monumentale billedrekken Sommeren kom etter tjue år senest sett på utstillingen «Kyss frosken» er frydefullt! Hvorfor dette verket ikke ble innkjøpt i samme slengen som lommeboken ble åpnet for Ole Jørgen Næss´ Skisse for et århundre fremstår merkelig! Baird er en fremragende tegner og kolorist, som dessuten opererer med en dypt personlig, bevegende mytologi. Ikke minst ser man dette i hennes siste utstilte akvareller med subtile titler, slik som for eksempel No one should be allowed to see a ship move of og A Grief observed.
Mette Hellenes imponerer også på Lillehammer. Hennes Kebbelife-tegninger er representert i rikt monn, noe som åpner tilskuerens blikk for at Hellenes’ tilsynelatende kjappe og hverdagslige rablinger tilhører et større kunstnerisk prosjekt. Med de utstilte animasjonene Alt om min far, hvor en overalminnelig mann – rimelig langt fra Esben Esther Pirelli Benestad – småskravler sin datter i hjel ved middagsbordet og den mistrøstige familieskildringen Slutt dina øgon manifesteres nok en gang Hellenes’ vidd.

Storslått tegnebiennale
For fjerde gang arrangeres «Tegnebiennalen» i Oslo. Biennalens initiativtaker, Kjetil Skøien, sitter i juryen sammen Paul Brand, Hanne Lydia Kristoffersen og Geir Yttervik. Årets biennale skiller seg fra de forutgående både i omfang og i innhold: Dobbelt så mange kunstnere er med, utstillingsarealet er langt større enn før og atskillelig flere med tradisjonelle og narrative måter å tegne på er representert enn ved de tre forutgående tegnebiennalene. I motsetning til hva som har vært vanlig, har juryen i år ønsket å representere en frodig bredde, og selv om biennalen rommer flest yngre kunstnere, så er også en del etablerte kunstnere representert. Det kuratoriske grepet oppleves relativt sjenerøst og fritt.
Å trekke frem enkeltprestasjoner og fremheve disse fremfor andre på «Tegnebiennale 2008» er ikke lett. Utstillingen rommer mange tankevekkende og spenstige uttrykk også rent formmessig: tegninger som har en skulpturell karakter (som rister eller skifter uttrykk når man passerer), tegninger som er tegnet rett på veggen (såkalt stedsspesifikk intervensjon), tegning kombinert med tredimensjonale installasjoner, tegninger på utrullet kvitteringsrull og nydelige dyreskulpturer laget av maskeringstape påført tilsyne-latende aggressivt blyantkludder (for eksempel Rune Olsens Cock N’Rabbit).

Visst lever poesien
Objekter som utmerker seg på «Tegnebiennale 2008» er de distinkte pennetegningene av Björn Hegardt. Hegardt er også representert i Lillehammer kunstmuseum. I billedseriene Small-scale Structures of the Cosmos, Stardust Livingroom og Evidence From Beneath insisterer Hegardt på det mektige verdensrommet og stjernehimmelens konstante nærvær. Stjernehimmelen ligger som en hvilende flate oppe i biljardbordet, den fyller svømmebassenget, dekker dataskjermen, blir stuegulvet under føttene dine og vokser seg oppetter veggen. Stjernestøvskyer beveger seg tvers gjennom vindusflater og inn i lett møblerte oppholdsrom, skyter ut små avleggere og brer om seg tilsynelatende ustanselig. På en stillfaren måte, på A4-ark, gjennom tynne pennestreker og helt uten skyggelegninger og skraveringer av noe slag, peker Hegardt på den kjensgjerning at vi alltid befinner oss i et uendelig mye større rom enn det vi kanskje liker å tenke på.

...og humoren
I Hjørdis Kurås’ BombSquad Mezzoforte#2 ser vi Operabygget, som rolig tagges ned. Lydbildet i animasjonen vitner om en målrettet aktivitet: jevnt og trutt hører vi den sivende lyden av maling som sprayes på praktbygget og kulen som klirrer inni sprayboksen. Til slutt er det, i animasjonen, gulnende bygget komplett dekorert/ tilsmusset av Che Guevara-emblemer, tagging og grafitti.
De senere årenes økende interesse for tegnekunst kulminerer altså her til lands denne våren med to store parallelle mønstringer av tegnekunst. Begge mønstringene lykkes i å demonstrere det gjennomgående høye nivået på dagens, ofte multitalentfulle, tegnere. «Tegnebiennale 2008» viser oss bredden i dagens tegnepraksis og opererer helt i front. «Strek i bevegelse» formidler, på sin side, et representativt utvalg av det som rører seg her og nå, men lever i tillegg opp til den selvpålagte rollen ethvert museum også har: å være en folkeopplysende instans, som styrker publikums historiske bevissthet.