• Skisse av de tre fasadeseglene som skulle dekke Folketeaterbygningen på Youngstorget som del av «Stalin av Picasso eller portrett av kvinne med bart».

    Lene Berg

Æres den som æres bør

Av: Hans Thorsen

Publisert:

Utgave: 3/2008

Del: 

Lene Bergs prosjekt tar utgangspunkt i en tegning som ble trykket i det franske kommunistpartiets ukemagasin Les lettres françaises i forbindelse med Stalins død i 1953. Tegningen, som forestilte Stalin og var utført av Picasso, skapte den gang en voldsom debatt.

Forargelsen var stor, fordi mange mente den var en uverdig representasjon av den elskede lederen og dessuten svekket kampen for kommunismen i sin helhet. Diskusjonen handlet sånn sett både om forholdet mellom abstrakt og figurativ kunst, og om hvordan kunsten best burde benyttes i propagandaøyemed.
«Stalin av Picasso eller portrett av kvinne med bart» er Lene Bergs historie om tegningen og debatten, satt opp mot den kalde krigens ideologiske krigføring og sin egen person. Visningen av prosjektet på Stratos skulle opprinnelig bestå av en film, en bok, og tre fasadesegl som skulle dekke Folketeaterbygningen på Youngstorget. Sistnevnte element ble stoppet av Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg, fordi partiet ikke ønsket å bli assosiert med Stalin. Denne hendelsen førte til en heftig debatt her til lands om sensur av kunstneriske uttrykk i det offentlige rom. Prosjektet kan naturlig nok leses og vurderes i lys av denne diskusjonen, som jo må sies å ha aktualisert de grunnleggende problemstillingene som blir satt under lupen. En annen mulighet vil være å tenke seg prosjektet slik det var planlagt vist, altså med et stort fasadesegl som viser tegningen i midten, flankert med to noe mindre fotografier av Stalin og Picasso.
Filmen og boken er nært knyttet sammen. Begge forteller historien om tegningen, og hvordan den skapte voldsom diskusjon da den ble publisert. Filmen er basert på collage og voice-over, og de samme collagene finner vi i boken. Isolert sett fungerer begge elementer meget godt, både hver for seg og samlet. Vi blir presentert for en meget interessant historie, som drives fram av både spennende informasjon, underfundig humor og stilsikker fortellerteknikk. Filmen varte i en halv time, og personlig ble jeg gradvis trukket lenger og lenger inn i historien. Den kritiske distansen forsvant og jeg tenkte etter hvert at det jeg så var sant. Dette er interessant fordi filmen og boka ikke gir seg ut for å være et historisk korrekt dokument ut fra vitenskapelige kriterier, men gjennom den gode historiens blendende kraft får man en følelse av at det var akkurat slik det foregikk. Akkurat slik Lene Berg forteller historien. Slik poengterer boken og filmen sitt eget fokuspunkt. Hva er en sann representasjon av noe historisk? Hvem er det som snakker? Hva er senderens kommunikative mål overfor mottageren? Lene Berg lurer oss og hun gjør det godt.
Man kan forøvrig spørre om hva som skulle vært hensikten med de planlagte fasadeseglene? Både formen og formatet syntes litt på siden av det velfungerende samspillet mellom bok og film, og kunne i praksis fremstått litt som ren fasadereklame. Sånn sett er jeg fristet til å mene at de faktiske omstendighetene rundt visningen endte opp med å være nærmest optimale fra et kunstnerisk perspektiv. Ikke bare fordi en offentlig debatt om sensur og kunstnerisk representasjon ble født på ny, men også fordi prosjektet fremsto mer fokusert enn det ellers ville ha gjort.