• Elena Filipovic og Adam Szymczyk på pressekonferansen 3. april i Berlin.

Skyggen over Berlin

Av: Kari J. Brandtzæg

Publisert:

Utgave: 3/2008

Del: 

Den 5. Berlin-biennalen åpnet til massivt presseoppbud den første helgen i april under tittelen «When things cast no shadow».Utstillingene er kuratert av Adam Szymczyk og Elena Filipovic.

Under pressekonferansen forklarte de to at tittelen henspilte på en situasjon uten skygger, som midt på dagen, når solen står høyt på himmelen, eller for den saks skyld om natten.
Oversatt til kunstens verden skulle tittelen oppfordre tilskueren til å se mer uforstyrret på verket selv og ikke på «skyggene» eller all «hypen» rundt. Szymczyk og Filipovic vegret seg dermed tidsriktig mot å si at årets biennale har et overordnet tema. Men skyggene i Berlin, eller historiens skygger over Berlin, er ikke så lette å unnslippe, og Berlin-biennalen er definitivt i Berlin.

Berlin som tema
En rekke verk tematiserer eller visualiserer åpenbart Berlins spesielle politiske og kulturelle skjebne, og katalogen er som en murstein av historisk informasjon og refleksjon over biennalens fire utvalgte visningssteder. Dette gjør at tittelen og kuratorenes insisteringer nærmest virker mot sin hensikt. Det hadde vært bedre om de hadde sagt rett ut at et viktig tema er Berlinmuren og den endrete historiske, politiske og kunstneriske situasjonen i Europa siden muren ble revet i 1989.
Biennalens 50 kunstnere har inntatt fire utstillingsrom rundt i byen: Kunst Werke, Neue Nationalgalerie, Skulpturparken og den lille Schinkelpaviljongen. I tillegg organiseres et omfattende nattprogram med performancer, konserter, foredrag og filmer. Budsjettet på over tre millioner euro har gjort det mulig å produsere et høyt antall nye verk. I kjellerhallen på KW har Ahmet Ogüt asfaltert det enorme gulvet på 400 kvm. Den store svarte flaten vokser frem som et uangripelig ingenmannsland, eller som et enormt minimalistisk sort maleri. Tittelen Ground Control, som drar assosiasjonene i retning av teknologi, trådløs kommunikasjon og overvåkning, blir ironisk og fysisk materialisert i det nærværende og kalde materialet. En tilsvarende bruk av murmetaforikk finnes i det tilstøtende videoverket til Jos de Gruyter & Harald Thys, hvor de har stilt opp mennesker mot en rød mur. Tilsynelatende apatiske og handlingslammede stirrer de mot kameraet.
Berlinmuren som metafor er påtakelig tilstede i flere verk, selv om det ikke alltid er Berlin det handler om, egentlig. I filmen Summer Days in Keijo har Sung Hvam Kim gått i fotsporene til den svenske etnografen Sten Bergman som i 1937 ga ut en bok om sitt sommeropphold i Seoul. Filmen er en visuell og historisk utforskning av tidens langsomme forandring av steder og mennesker med ulike forutsetninger og viljer til å se og forstå et steds betydning og historie for dem selv. Kim finner selvsagt ikke den samme byen Bergman så eksotisk beskrev i sin bok.

Kunst som historiefortelling
Mange av biennalens verk fremstår nærmest som intensive historieleksjoner, og å ta i bruk «Historien» som verktøy eller objekt for kunsten synes å bre om seg blant en ny generasjon kunstnere. Patricia Esquivias´ bidrag er et godt eksempel, og for meg ble videoverkene hennes Folklore #1 og #2 blant biennalens få høydepunkt. Esquivias forteller om og dokumenterer Spanias storhet, undergang og gjenfødelse gjennom skjemaer, collager, fotografier og arkivmateriale. Resultatet er en fantastisk kobling av maktens historie og samtidige, populærkulturelle fenomener, der Esquivas nøster opp nye og uventete forbindelser mellom Kong Filip II på 1500-tallet og smørsangeren Julio Iglesias. Under Francos diktatur var Spania lenge isolert, men den økonomiske reformen i 1964 gjorde det mulig å åpne opp og satse på turisme. I følge Esquivas medførte Julio Iglesias´ gjennombrudd som internasjonal stjerne på Benidorm i 1968 til at han ble sett som den nye representanten for Spania. Solbrun og smilende kunne han representere det nye og moderne Spania i godt regisserte møter med presidenter og konger over hele verden.
I David Malkovic’ fotocollager dokumenteres Jugoslavias og Zagrebs historiske betydning som vertsby for den årlige Internasjonale varemessen på 1960-70-tallet. Vi kan lese at også Norge var med. Gjennom 24 fotocollager med presseklipp, invitasjoner og annet materiale synliggjøres Titos utopiske bestrebelser på å få til en myk kommunisme i spenningene mellom vest og øst. Collagenes estetiske og retrofuturistiske uttrykk dveler rundt Zagrebs modernistiske utstillingsarkitektur og storhet som i lys av Balkankrigens videre forløp fremstår i et tragisk perspektiv. Malkovic er ikke alene om å minnes en nær fortid, også andre verk reflekterer over kommunismens ulike avskygninger.
Jeg kan selvfølgelig ikke skrive om verkene i KW uten å nevne Pushwagners Soft City (1969-75). I et eget rom er de 154 sidene av albumet lekkert montert i malte kabinetter. Denne legendariske billednovellen markerer begynnelsen på Pushwagners dystopiske kunstnerskap, der det fremmedgjørende og fremmedgjorte samfunn låser mennesker fast i systemer og strukturer, og der alle dager og alle mennesker er like. Samfunnet er i Pushwagners popart-aktige forestillingsverden styrt av en diktator som sitter bak spakene i det automatiserte fabrikksamfunnet, mens beboerne lydig produserer våpen. Tematikken virker kanskje noe utdatert for mange i dag, som en typisk fremtidsvisjon av det gjennombyråkratiserte og livløse samfunnet á la Orwells 1984 og Axel Jensens Epp. Men med Berlin som kontekst åpnes det opp for nye tolkninger knyttet til en tematikk omkring øst/vest, fortid/fremtid og kommunisme/kapitalisme. Og det er sikkert og visst at Pushwagner med sin deltagelse har vunnet et nytt begeistret publikum i Berlin.
I KWs øverste etasjer er det flere verk som korrekt faller utenfor det jeg ser som et overordnet tema i utstillingen, som for eksempel svart/hvitt-fotografiene til Kohi Noishyuhi i verket The Park fra 1970-tallet. Bildene er av menn og kvinner som «har seg» bak busker og på gressbakker i en park, både med og uten tilskuere. I møtet med fotografiene oppstår det et ubehag knyttet til det uavklarte spørsmålet om det er overgrep eller frivillig seksuelt samkvem man er vitne til. Det seksuelle og ubehagelige er også et omdreiningspunkt i Michel Auders fascinerende filmer der ulike kompilasjoner av «footages» fra krigsscener, vold, ulykker kobles med egne filmklipp.

Berlinmur til begjær
Minst sentralt av biennalens visningssteder er den nylig døpte Skulpturparken. Et lite ruskete område som tidligere var «dødsstripen» langs Berlinmuren, nå omsluttet av nyoppførte høyhus og enorme byggeprosjekter på alle bauer og kanter. Det oppleves paradoksalt nok befriende å vandre rundt her på jakt etter kunst som ikke alltid er like lett å få øye på. Susan Hillers lydinstallasjon ligger for eksempel gjemt i en steinrøys, og etter å ha ventet lenge og vel hørte jeg det vakre og skjøre klokkespillet i knappe ti sekunder. Poetisk og effektfullt som en hilsen fra tiden, mangfoldet og byen som en gang var. Gjennom teksten som følger lydverket får vi imidlertid vite at verket er relatert til munken Gregor Mendels tidlige genforskning på 1800-tallet med uhyggelige referanser til Berlins dystre historie og Hitlers raseideologi.
Murens gamle grenseområde som delte byen i Øst- og Vest-Berlin passer også perfekt som omgivelser for Lars Laumanns Berliner-Mauer. Filmen er et portrett av den objektseksuelle kvinnen Eija–Ritta som i juni 1979 giftet seg med muren (!) og tok etternavnet Berliner–Mauer. Alvorlig og overbevisende hevder hun i filmen at objekter har et indre liv som gjør dem likestilt med mennesker. Hun forteller at ektemannens jobb var å dele Berlin i øst og vest og at det var tragisk da han ble angrepet av en mobb i 1989. I filmen stifter vi også kjennskap med en amerikansk kvinne som har den samme objektlidenskapen og med det fellesskapet de finner ved å være forelsket i samme «mann». Uforglemmelig er scenen med de to kvinnene på parkstøtting i et vinterkledd Sverige, med hver sin Berlinmur-modell-kjæreste på setet. Filmen er så fascinerende og rik i sin form og innhold at det faktum at Tova Mozard i The Wall (2006) (vist på Rekord februar 2007) har dokumentert den samme kvinnens historie, ikke gjør så mye.
Et annet verk i Skulpturparken er Steelkill av Luciana Lamothe. Den frittstående strukturen er formet som et enormt reklameboard som kommenterer den delvis destruerte bygningen Palast der Republik og dens symbolske betydning for DDR. I Norge er vi kjent med denne bygningens komplekse historie gjennom Lars Rambergs Zweifel-prosjekt, og også Lamothes verk gir en sterk følelse av Berlin som sted og åsted for europeisk historie.
På årets Berlin-biennale blir visningsstedenes arkitektoniske historie og politiske betydning trukket mer eller mindre frivillig inn som medskapende kontekst for verkene. I katalogen leser jeg at Kunst Werke, institutt for samtidskunst, åpnet to år etter murens fall i 1989 i en nedlagt margarinfabrikk. Stedet har hatt en sentral rolle for utviklingen av Berlins nye kunstscene siden 1990-tallet. Det er likevel Neue Nationalgaleries historie som får mest og tar mest oppmerksomhet i katalogen. Da muren ble reist i 1961 ønsket myndighetene i Vest-Berlin å fremstå som progressive og moderne ved å invitere Mies van der Rohe til å oppføre et signalbygg i byen. Museumsbygget stod ferdig i 1968 og ble et viktig symbol i kulturkrigen mellom øst og vest med sin sterke samling av det 20. århundrets vestlige modernisme. Hit har biennalen invitert 23 kunstnere til å spille opp mot arkitekturen og samlingen eller «skape rom i rommet», som Szcymczyk uttrykker det. De transparente glassfasadene og stålkonstruksjonene tilbyr ikke kunsten alltid de beste muligheter, og i disse omgivelsene mister biennalen fullstendig grepet. Med unntak av Goshka Macugas arbeider, fremstår de spredte neomodernistiske skulpturene og ominstallasjonene som rotete og puslete i møtet med Rohes ikoniske arkitektur.
Flere av kunstnerne er født på 1970-tallet i den tidligere østblokken, i likhet med kurator Adam Szymyczyk. De var barn under kommunismen og den kalde krigens siste tiår. Kanskje vi alle lengter litt tilbake, enten vi vil eller ei, for de 20 årene siden muren ble revet har gått enormt fort. Anno 2008 føles det allerede rart og gammeldags å skrive om øst og vest, perestrojka, glasnost og kald krig. Litt som å høre Julio Iglesias synge på den helt nye oppfinnelsen «fargefjernsyn».