• Jon S. Lunde: Untitled (BEEP9)

    Henrik Hanselmann

Siste skrik fra Sørlandet?

Av: Torill Østby Haaland

Publisert:

Utgave: 3/2008

Del: 

Sørlandsutstillingen har vært utsatt for en sterk diskreditering i forkant av årets åpning. Bomuldsfabriken i Arendal har avstått fra å vise den i år, og har nok rett i at formen på utstillingen på en eller annen måte bør fornyes.

Men nå er den en gang her, uten fornyelse. Jeg skal prøve å ta den for det den er: En juryert, ukuratert utstilling som domineres av debutanter.
Når man omtaler Sørlandsutstillingen som ukuratert, er det en sannhet med modifikasjoner. Det å velge ut en rekke bilder for så å henge de opp i en utstillingssammenheng er i ordets vide forstand å kuratere. Sørlandsutstillingen gjør det ikke lett for seg selv ved å droppe et overliggende tema, men uansett mener jeg det burde være mulig å få utstillingen til å fungere bedre som en helhet enn det man har klart her. For det blir jo et salig rot. De forskjellige arbeidene kjemper om oppmerksomheten, og uten noen kontekstualisering blir et eventuelt kritisk potensial nøytralisert. Det er for eksempel tilfellet med Line Beate T. Mastads tekstile skulptur Integrering. Verket består av en burka med setesdalsmønster og innslag av orientalsk ornamentikk. Mønstrene glir over i hverandre, og forskjellene mellom to kulturer forsøkes visket ut. Når det gjelder verket i seg selv, er jeg litt skeptisk til den politisk korrekte oppløsningen av forskjeller. Men det største problemet er sammenhengen det er satt i. Verket er sidestilt med mer formalistiske tekstilarbeider av den inviterte kunstneren Brita Been. Dermed reduseres det eksplisitt politiske i Mastads verk, og fokuset rettes mot verkets medium.
Nok om formen på utstillingen. Flere enkeltarbeider fortjener oppmerksomhet. Hovedvekten av årets utstilling ligger på fotografi, men mangfoldet er stort; her er maleri, video, tegning, skulptur og som nevnt tekstil representert. Kvaliteten på verkene er blandet. Det er mye middelmådighet ute og går, men jeg skal fokusere på lyspunktene. Min favoritt er fotografiserien Human shooters av Jorunn Ugland. Ti små snapshots. Tilsynelatende unnselige, men med et surrealistisk, absurd tilsnitt. En snømann stående i dusjen, en jente med myrull stikkende opp av trusa, en person sittende i en liten jolle fullstendig dekket med mose. Underfundig og humoristisk. Et annet, og ganske så opplagt, lyspunkt, er den velfortjente vinneren av årets reisestipend: Jon S. Lundes lydinstallasjon Untitled (BEEP). Strippede dataskjelett ser ut til å kommunisere med hverandre ved hjelp av pipelyder. Enhetene har varemerker i femtitallsinspirert løkkeskrift: Farmor, Oldemor, Farfar, Bedstefar, Bedstemor, Oldefar, Mormor og Morfar. Verket er humoristisk, samtidig som det kan leses som en kritikk av overforbruket av dataelektronikk, og som en slags hyllest til den eldre generasjonen. Verdt å nevne er også to papirarbeider; Tor Navjords tegneserieaktige studie av en fjellknaus og Anette Steins større kulltegning Korpus I. De tre videoarbeidene til Kjetil Frøysa vekket også oppmerksomheten min. Low-tech, og tidvis ubehagelige, viser de på en snedig måte frem grunnleggende egenskaper ved videomediet som lyd og bevegelse.
Det er verdt å merke seg at flesteparten av kunstnerne som skiller seg positivt ut er debutanter. Dette sier noe om den rollen Sørlandsutstillingen har, og bør ha, som en arena for uetablerte kunstnere i landsdelen. Men det ville nok vært en ide å kutte ned på kvantiteten, slik at de gode arbeidene ikke drukner i de middelmådige. Så kan man saktens diskutere om ikke formen på utstillingen bør fornyes. Mange av de andre landsdelsutstillingene har begynt å kuratere etter overordnede konsepter. Det er noe Sørlandsutstillingen også burde vurdere, både for sin egen fremtids del, og for kunstnerne som er involvert.