• Løvaas og Wagle: Skimmer, 1999.

    Halvard Haugerud

Ruter i ente potens

Av: Hans Thorsen

Publisert:

Utgave: 3/2008

Del: 

På Nasjonalmuseets retrospektive utstilling med Løvaas og Wagle presenteres fragmenter fra tretti års virksomhet. I løpet av denne perioden har det skjedd mye med kunstbegrepet, og ikke minst tekstilkunstbegrepet. Løvaas og Wagle har vært drivkrefter i denne prosessen.

De har vært i forkant av en utvikling der grenser mellom fagsjangere har blitt visket ut, og der tekstilkunsten har beveget seg fra å være definert som rent kunsthåndverk, til i mange sammenhenger å virke ut fra konseptkunstens forståelsesparametere. Både arbeidene og utstillingspraksisen til Løvaas og Wagle forteller en historie som ikke nødvendigvis trenger å plasseres innenfor den ene eller den andre båsen, fordi deres virksomhet har hentet inspirasjon og problemstillinger fra begge leire. Slik har deres virksomhet tilført teknikker og ideer til begge felt, fremfor å skape fagproteksjonisme.
Løvaas og Wagle har vært konsekvente, men også stadig utviklet uttrykket sitt. Arbeidene fra forskjellige epoker både bryter med, og bygger på, hverandre. Teknikker, visuelle elementer og forskjellige materialer har blitt brukt og gjenbrukt, og deres kunstnerskap fremstår tålmodig og fokusert.
Utstillingen viser tidlige arbeider bestående av brettet bomullslerret, som er omgjort til både skulpturelle objekter og nitid utførte tepper. Man finner en lang rekke bilder laget av brune nylonstrømper, gamle sokker, ullgarn og regntøy. Ellers også et stort arbeide laget av vevet papp, som er upretensiøst men presist stiftet opp på vegg og gir et dokumentasjonspreget innblikk i prosessen med deres bidrag til fasaden på den nye operabygningen. Gjennom bruk av utradisjonelle materialer, som slekter på både tekstilbaserte deler av minimalismen, tidlig konseptualisme, og arte povera, har Løvaas og Wagle vært representanter for en idébasert tekstilkunst. Ved gjenbruk av gamle strømper og annet forkastet materiale har de stilt spørsmålstegn ved kunstverkets opprinnelse og verdigrunnlag. Bruken av det stadig tilbakevendende rutemønsteret, som kan knyttes opp mot mye av det tyvende århundres abstrakte maleri, har utfordret forestillinger om den mannlige modernistiske maleren og den kvinnelige tekstilkunstneren.
Til tross for at det presenteres et bredt spekter av arbeider fra forskjellige epoker, fremstår utstillingen noe repetisjonspreget. Gjentagelsen av rutemønsteret i forskjellige nyanser av brunt og grått får noe uforløst over seg, og jeg ender opp med å kjede meg en smule, der jeg går fra det ene arbeidet til det andre. Selv om det som nevnt ovenfor er variasjoner innen både materialvalg og teknikker, mister jeg etter hvert noe av nysgjerrigheten. Dette kan også knyttes opp mot utstillingens omfang, da det er veldig mange arbeider som presenteres, men det gir også en følelse av at den ovenfor nevnte konsekvensen i Løvaas og Wagles kunstnerskap også kan være problematisk. På et vis blir utstillingens styrke også dens svakhet. Det høres banalt ut, men de arbeidene som glimtet til med mer fargerike materialer ga en vitamininnsprøytning som det trygt kunne vært mer av. Jeg er nødt til å respektere tretti års fokusert virksomhet som har vært med på å forandre det nasjonale kunstfeltets selvforståelse. Problemstillingene er for så vidt interessante, og håndverket upåklagelig, men de store følelsene eller den brennende interessen vekker utstillingen ikke hos undertegnede anmelder.