• Markus Stabel, stillbilde fra E.I., 2006

Videokunst på maleriets premisser

Av: Torill Østby Haaland

Publisert:

Utgave: 3/2008

Del: 

«Obscura» er en utstilling som kretser rundt fem videoarbeider. Intensjonen fra kuratorenes side har vært å sette disse i dialog med andre kunstverk fra museets samling. Hovedvekten er på maleri og fotografi.

Tittelen henspiller på det optiske apparatet Camera Obscura, og i utstillingen har man rekonstruert et slikt kamera for å vise til lys og rom som et overliggende tema. Denne tidlige forløperen til fotografiapparatet, som ble brukt som hjelpemiddel av malere fra renessansen og utover, fungerer som en link mellom de tre mediene maleri, fotografi og video, som alle på ett eller annet stadium har strebet mot en mest mulig sannferdig gjengivelse av virkeligheten.
I tillegg har kuratorene kommet frem til de underordnede temaene konstruksjon, elegi, plastisitet, transparens og rytme, som på pedagogisk vis er definert i formidlingsteksten. Men der slutter også det pedagogiske ved utstillingen. Temainndelingen virker på samme tid streng og tilfeldig, og kategoriene er snarere med på å overforenkle videoverkene enn å gi dypere innsikt i dem. Dette er for eksempel tilfellet under temaet rytme. Her er filmene E. I. av Marcus Stabel og Alt i alt av Torbjørn Skårild presentert sammen med fotografier fra Wolfgang Tillmans Subway-serie og et maleri av Per Kleiva. De tre sistnevnte kan alle sies å ha rytme som et sentralt visuelt element, men i E. I. er det andre ting som er mer interessant. I filmen brukes konvensjoner fra amerikansk spillefilm, samtidig som man bryter med en tradisjonell lineær fortellerstil. Den har ikke nødvendigvis så mye til felles med Skårilds film som viser frem mediets mulighet til å forlenge et øyeblikk.
Mens videoverkene og fotografiene i utstillingen alle er hentet fra de siste ti årene, varierer utvalget av malerier fra italiensk renessanse til norsk nasjonalromantikk og nonfigurativt samtidsmaleri. Siden utstillingen tilsyne-latende tar sikte på å være pedagogisk, ville det etter mitt syn vært naturlig å vise hvordan det mediumsspesifikke maleriet på mange måter er en konsekvens av at de kamerabaserte teknikkene overtok maleriets rolle som virkelighetsvitne. I stedet velger man å sette de formalistiske maleriene i sammenheng med Sven Påhlssons animasjonsvideo Fun House. Det er uansett spennende å se forskjellen mellom den «faktiske» bevegelsen i Påhlssons video, og den optiske bevegelsen i Ugo Rondinones runde skyteskiveaktive maleri. Konstruksjon som overordnet tema er muligens brukt for å inkludere Olav Christopher Jenssens maleri Weimar, som ikke i like stor grad har bevegelse som motiv, men som kan sies å ta opp i seg andre konstruktivistiske problemstillinger fra den modernistiske maleritradisjonen.
De begrepene som kuratorene har jobbet ut fra ser først og fremst ut til å fungere på maleriets premisser. Jeg har allerede nevnt konstruksjon. Plastisitet er et annet. I denne avdelingen er tre fotografier og en video med sammenfallende motiver (nakne og halvnakne menn), satt i sammenheng med et renessansemaleri av italieneren Jacobo da Ponte (1510-1592). Det virker litt underlig på meg at man bruker et begrep som først og fremst refererer til maleriske og skulpturelle problemstillinger når majoriteten av verkene i denne avdelingen er kamerabaserte.
Videokunst kan være så mangt. Det er imidlertid noen egenskaper som mer eller mindre all videokunst innehar, og som skiller den fra fotografi og maleri: bildets bevegelighet og lyden. Det kunne vært interessant med en større problematisering av denne forskjellen, og hva den gjør med medienes forhold til virkeligheten. For å få til det trengs det grep som henspiller på noe annet enn de umiddelbare visuelle likhetene mellom en gruppe verk.