• Boris Achours Conatu: (Yes) mobile, 2007, vist på utstillingen «Soft Spot» i 0047. Gjengitt med tillatelse fra Galerie Georges-Philippe & Nathalie Vallois, Paris.

    Espen Røyseland

Den nye vinen

Av: Hans Thorsen

Publisert:

Utgave: 3/2008

Del: 

Ari Behn var rett og slett litt forut for sin tid. Da han med brask og bram inntok den litterære sfære for en del år siden var det den kjølige og distanserte 90-talls ironien som rådet, og selv om han vant prinsessen og fikk terningkast 6 i Dagbladet (eller var det VG), var det unektelig mange som rynket brynene.

Den pretensiøse og inderlige stilen hans bommet en smule på den rådende tidsånden, men i våre dager sies det at følelsene er tilbake i kunstlivet. Det siste året har man flere steder kunnet lese at mange unge kunstnere for tiden er opptatt av følelser og romantikk. Satt opp mot 90-tallets dokumentariske strategier og nøkterne konseptualisme har det fremstått som en slags ny trend, spilt opp av en generasjon unge kunstnere som (på lik linje med alle tidligere generasjoner av unge kunstnere før dem) ønsker å markere et brudd mot fortiden. I en kritikk av «Lights on» på Astrup Fearnley skrev Kari J. Brandtzæg at utstillingen var kjennetegnet av en dragning mot det romantiske, mytiske og okkulte, mens Line Ulekleiv, i artikkelen «Ånden som vender tilbake» fra katalogen til samme utstilling, trekker fram det irrasjonelle og mystiske som økende kilder til inspirasjon blant yngre og nyutdannede kunstnere. Flere utstillinger har dessuten det siste året definert en interesse for forskjellige åndelige temaer gjennom sine pressemeldinger.
Blant denne lille flora av følelsesorienterte utstillinger kan mye spores tilbake til 0047 Oslo, eller til kunstnerne bak tidligere Galuzin Gallery. Blant annet har Ivan Galuzin kuratert utstillingene «The Last Battle» på F15 og «Against the Modern World» på LMN, mens Marianne Zamecznik har stått bak «Vodoo» (sammen med Lina Selander) og «Soft Spot» på 0047.

Ideen om bruddet
Utstillingene som nevnes ovenfor har ingen felles og konsis tilnærming til føleri eller romantikk, men orienterer seg mot alt fra det okkulte til forskjellige rusmidler. Samspillet mellom påberopt tankegods og reell kommunikasjon er heller ikke alltid like tydelig, og flere enkeltverk kunne for så vidt vært presentert under en annen fane. Forøvrig kan man, ut fra de kuratoriske og kunstneriske påstandene som framsettes, finne en mangfoldig og markant interesse for hvordan følelser kan spilles ut i kunsten. Slik kan disse utstillingene sies å representere kunstneriske initiativer hvis fokuspunkt bryter med ideen om 90-tallet. Grunnet tildels dårlig kollektiv hukommelse huskes 90-tallet allerede av mange som et tiår fylt av dokumentarisk fotografi, kjedelig kunstfilm og kommunikasjonsfattig nykonseptualisme. I tillegg vil det bli forbundet med sin utydelige ironi, og en idé om at kynisme representerer intelligens. Nå som denne kollektive ideen har begynt å finne sin form, blir det for første gang relevant å snakke om noe nytt som bryter med det gamle. Nettopp derfor ser vi først i 2007 og 2008 en viss definert distanse til det forrige tiåret. Deler av den nye følelsestrenden har til og med fått et navn: Emokonseptualismen blir plutselig brukt med den største selvfølgelighet, og styrker oppfattelsen om at vi her har å gjøre med en ny greie.

Pink is the new green
Hva er så egentlig en trend i andedammen Norge? Kan man snakke om et reelt skifte av fokus blant unge kunstnere flest, eller er det hele skapt av journalister og kritikere som er på jakt etter å definere den nye ismen? At enkelte kunstnere er opptatt av følelser og romantikk er greit nok, men om det dreier seg om et reelt kollektivt brudd er en helt annen sak. Når tre-fire utstillinger og et par artikler skaper en påstått klar og tydelig tendens, kan man lure på hva en trend er, og om det i det hele tatt er interessant å snakke om at kunsten nå tenderer mot det ene eller det andre. Snur man det hele på hodet kan man heller påpeke at en kurator, gjennom å anlegge et gitt tema gjennom tre til fire utstillinger, kan skape antagelser om en trend, helt uavhengig av den totale produksjonen som faktisk finner sted. På den annen side skapes alle trender av nettopp initiativer, og kanskje er det faktisk nye og mer følelsesladete tider på gang. Ikke i den forstand at alle prøver å være moteriktige, men gjennom en økt aksept knyttet til bruk av følelser, fremfor å oppfatte det som naivt eller banalt. Kanskje har kunstnerne, kuratorene, og i neste ledd kritikerne som har rettet fokuset på denne påståtte tendensen, faktisk åpnet en dør, som gjør at feltet begynner å forholde seg til det svulstige, det pretensiøse, og til og med det banale med større velvillighet enn tidligere. Det ville jo ikke være første gang et profeti blir selvoppfyllende. Og flere tegn i tiden ville kunne være mulige inspirasjonskilder for et mer inderlig orientert kunstbegrep.

Rusromantisk geni eller seriøs arbeider? Jo takk begge deler.
Hvis jeg som kunstner skulle velge mellom å bli oppfattet som et følsomt geni eller en seriøs fagarbeider, må svaret bli at jeg helst vil være begge deler.
På den ene siden vil man jo gjerne bli tatt på alvor når man forholder seg til byråkratiet, for ingen gir penger til hasjrøykende og rødvinsdrikkende surrehoder, men å miste posisjonen som legitim sosial avviker med spesielle evner ville jo også være forferdelig. Det ville dessuten svekke min troverdighet som produsent av et kulturelt uttrykk som ennå lever godt på en gammel myte, og som til tider kan være vanskelig å kvalitetsvurdere. Slik kunstbegrepet har utviklet seg de siste tiårene er en følelsesbasert oppriktighet på mange måter blitt mangelvare, og den utfordres stadig fra nye hold. På den ene siden ønsker samfunnet å gjøre kunsten til en mer målbar størrelse. Studiepoeng, vitenskapeliggjøring, og ikke minst defineringen av kunstneren som kulturprodusent, er del av en generell byråkratisering, med påfølgende krav om legitimering av kunsten som nyttig for fellesskapet. I alle ledd av samfunnet skal man kunne vise til målbare resultater og samfunnsnytte, noe som gjør at kunsten i større grad enn før må forsvare sin eksistens på andre arenaer enn sin egen hjemmebane. I tillegg får man inntrykk av at det å lykkes som kunstner handler mer og mer om bygging av nettverk, kynisk posisjonering i feltet og ryddig drift av sitt eget enkeltmannsforetak. Dette kommer også til uttrykk innenfor akademiutdannelsen, der det har blitt et økt fokus på viktigheten av nettverksbygging, internasjonalisering og formuleringsevne. Dette er selvfølgelig vel og bra, siden unge kunstnere absolutt bør lære hva som venter dem i den virkelige verden, men kan ikke sies å være en entydig kilde til kunstnerisk inspirasjon.
På motsatt side står den gamle drømmen om kunstens autonomi, og ønsket om å bli vurdert ut fra kunsten fremfor merkevarebyggingen. Man skal forholde seg til feltets kyniske virkelighet og mekanismer, men man vil jo aller helst vinne sin anerkjennelse ved å lage god kunst. Ekte, oppriktig og autentisk kunst, som dessuten ikke er styrt av markedskreftene.

Mens vi venter på fluro
Min gode venn Eystein har akkurat kommet hjem fra Australia. Han forteller meg at emo er på vei ut der nede. Den nye trenden innen pop og mote er fluro. Det som kjennetegner fluro er at de som identifiserer seg med stilen går i neonfargede klær, inspirert av ravekulturen tidlig på 90-tallet. Hvis man antar at unge kunstnere orienterer seg mot blant annet nostalgi og rusromantikk, og dessuten ideen om tiårspendelen der et tiår blir moderne på nytt, ti år etter at det tok slutt, vil ravekulturen kunne bli et naturlig utgangspunkt for mye fremtidig kunstproduksjon her i landet. Ikke bare representerte den en revolusjon innen dop og musikk, den var også opposisjonell, ekstremt individualistisk, og temmelig kynisk. «Fluro is the new emo», og nittitallet er igjen over oss før vi vet ordet av det. I mellomtiden får man som ung kunstner nyte aksepten av romantikk og følelser så lenge den varer. Det er tross alt mer spennende enn en ironisk og distansert kynisme, som forteller deg at du kan bli samtidskunstner på tre dager bare du bygger nok nettverk. Noe tristere utgangspunkt for kunsten finnes neppe.