Maskerade for viderekommende

Av: Tine Semb

Publisert:

Utgave: 5/2013

Del: 

Karl Larsson

«Fox Mask»

Unge Kunstneres Samfund (22.8.-6.10.)

 

Et gammelt fotografi, gjengitt som en bokside, viser den japanske danseren Michio Ito (1893-1961) iført en revemaske – et motiv så merkelig at det beveger seg ubestemmelig mellom det komiske og det småskumle. Bildet, som ble tatt i 1916, blir en innledning til utstillingen, som er bygget rundt maskens grunnfunksjon: å dekke til samtidig som den viser frem.

Denne dobbelte funksjonen fungerer som en slags poetisk motor i Karl Larssons og kurator Frans Josef Peterssons prosjekt. Her opererer maskeraden på mange nivåer: Titlene er flertydige og finurlig satt sammen, det som tilsynelatende virker klart, viser seg raskt å være noe ganske annet. Materialitet og form veksler på å forråde hverandre og nye ting oppstår.

På gulvet i utstillingssalen, omkranset av rekken mindre arbeider, ligger Makeup Carpet, en collage av tepper i skiftende graderinger og primærfargene blå, rød og broket gul (en slags Bauhaus-berserk, kunne man si). Enkelte steder er det som om overlappingene smelter sammen og på den måten endrer farge – en optisk illusjon som narrer både øyet og minnet. Samtidig er teppet i seg selv en maske mellom beskueren og det som ikke synes. Tittelen hinter utover teppets normale bruksområde til sminke (som jo er en slags maske), men også videre: til å finne opp.

Et lignende spill finnes i silketrykkserien «Rip Prints», som på avstand ligner opprevne prøvetrykk med Rorschach-mønstre. På nært hold ser vi at motivet egentlig består av trykkede raster (og sannsynligvis er laget ved hjelp av en raster-prosessor, også kalt en RIP).

Larssons poetiske lek med tingenes tilsynelatenhet er ofte fengslende. De sterkeste arbeidene er ikke bare visuelt slående, men har mange lag med tolkningsmuligheter. Slik sett er utstillingen svært innholdsrik, men oppleves også som vel kryptisk og teoretisk baktung. De mange arbeidene som ikke engang her er nevnt – som bylten med klær; den knuste «flasken» av bronse; den vakre reproduksjonen av en gammel regissørstol i tre og lær – blir stående som tvetydige statister i et narrativ det er vanskelig å få grep på.

 

Foto: Vegard Kleven.

 

Dessuten er det nok en tveegget faktor inne i bildet, som både styrker utstillingen og gjør den ytterligere forvirrende: Ved første øyekast fremstår de mange arbeidene som en merkelig samling, som godt kunne stamme fra mer enn én kunstner. Slik er det ikke bare verkene i seg selv som inneholder mange koder og innbakte referanser. Sammensetningen nærmer seg schizofreni: Deres forskjellighet skjuler så å si flere «karakterer».

«Fox Mask», som er kunstneren, poeten og tekstforfatteren Larssons første separatutstilling i Norge, oppleves likevel som en av de mest spennende utstillingene jeg har sett på lenge. Larssons mange overraskende vendinger inneholder også flere formale fulltreffere, og utstillingen er jevnt over preget av en sterk og forførende materialteft.

Men som det står i pressemeldingen; masken er i seg selv et poetisk objekt og «a way of organizing space». Utstillingen står likevel i fare for å bli fanget i sin egen revesaks ved at Larsson maskerer sitt eget arbeid litt for godt.

 

Tine Semb