• Svein Flygari Johansen, This Is My Home (2002). I Nordnorsk Kunstmuseums eie. Foto: Maria Dorothea Schrattenholz.

Uformidlede historier

Av: Hanne Hammer Stien

Publisert:

Utgave: 5/2013

Del: 

«Samiske historier»

Nordnorsk Kunstmuseum (15.6.-29.12.)

 

Det er lett å la seg irritere når det annonserte temaet for en utstilling ikke finner klangbunn i den utstilte kunsten. Men når det gjelder samisk kunst, er det ikke påklistrede kuratoriske grep som har vært problemet. I stedet for å gå tematisk til verks har kuratorene oftest tatt sekkebetegnelsen «samisk kunst» for gitt, uten å angi noen presis retning for hva de vil si.

Denne tendensen må selvfølgelig forstås i relasjon til samisk identitetspolitikk, der det har eksistert et behov for å synliggjøre og legitimere samisk kunst. Likefullt er det kjærkomment at Nordnorsk Kunstmuseum og konservator Charis Gullickson har valgt en tematisk tilnærming og valgt ut arbeider som på ulike måter forholder seg til narrativer med forbindelser til det samiske: I Britta Marakatt-Labbas Kråkene (1980) er det for eksempel striden rundt utbygningen av Alta-Kautokeino-vassdraget som danner utgangspunkt for et detaljert broderiarbeid. Selv om arbeidet kan knyttes til en konkret, historisk situasjon, oppleves den uendelige rekken med kråker som transformeres til politimenn, mer som et allment symbol på makten den norske stat har utøvd mot samene. Svein Flygari Johansens installasjon This Is my Home (2002) har et helt annet utgangspunkt. Installasjonen baserer seg på stumfilmen Laila (1929), som tematiserer det komplekse forholdet mellom samisk og norsk kultur. Sentralt i arbeidet står landet og stedets betydning for identitetsdannelsen.

«Samiske historier» er delt inn i tre deler, og tar tematisk for seg historie, myte, religion og det kuratoren har kalt «identitetslandskapet». De ulike delene er markert gjennom nedtonede «overskrifter» på veggene. Selv om konservatoren i katalogteksten påpeker at de «samiske historiene» ikke nødvendigvis leverer harde fakta, er det umiddelbart synlig at det kuratoriske grepet, så vel som mange av verkene i seg selv, forholder seg til kulturhistoriske forhold.

 

Iver Jåks, Offertory Pillars (1980). Eies av Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø. Gave fra Statoil, Stavanger til NNKM. Foto: Maria Dorothea Schrattenholz.

 

Disse forholdene blir imidlertid hengende i luften, og dermed oppleves det i utgangspunktet gode grepet som uformidlet. Fordi man ikke kan ta for gitt at publikum kjenner den kulturelle konteksten, enten det gjelder det historiske eller det samtidig, hadde det vært på sin plass med korte introduserende tekster i selve utstillingen. Katalogen kunne likeledes ha vært mer utdypende og problematiserende. I stedet benyttes det en del plass på å sette arbeidene inn i kunsthistoriske sammenhenger som ikke alltid oppleves som relevant.

Når «Samiske historier» i 2014 skal stilles ut på Scandinavian House i New York i forbindelse med Grunnlovsjubileet, er det som en del av prosjektet Sámi Stories utviklet sammen med Tromsø Museum. Jeg håper det kulturhistoriske perspektivet som utstillingsprosjektet legger an til, utvikles og får komme tydeligere til orde.

 

Hanne Hammer Stien