Nullpunkt Opera

Av: Arild H. Eriksen

Publisert:

Utgave: 3/2008

Del: 

Ventetiden er over. Det nye operabygget i Bjørvika er ferdigstilt og overlevert «folket». Sjelden har en mer spektakulær arkitektur sett dagens lys i gamle Norge.

Dette, i alle henseender, prestisjebygget har fått en utforming og kledning som helt ut står i stil med byggets funksjon som skueplass for den mest eleverte verdenskunsten. Vissheten om at 1,5 prosent av byggesummens 4.5 milliarder er tilgodesett kunstnerisk utsmykking fyller en med nervøs forventning før det første møtet. Her kan alt skje.
Den Norske Opera & Ballett har flyttet inn i nytt bygg ved Bjørvika. I dette prestisje- og signalbygget er det anskaffet kunst for 60 millioner kroner produsert av norske og utenlandske kunstnere. Cirka halvparten er bekostet av staten via KORO mens resten er besørget av private bidragsytere. De valgte utsmykkingsløsningene dekker tilnærmingsmåter fra det helt bygningsintegrerte, via delvis integrerte løsninger til frittstående verk. 17 kunstnere ble engasjert, enten direkte, ved prekvalifisering eller konkurranser. Syv av de åtte planlagte prosjektene stod ferdige til åpningen av bygget i april.

Total integrasjon
Tre av utsmykkingsarbeidene, fasader og scenetårn av kunstnerduoen Løvaas & Wagle samt toalettvolumer av islandsk-danske Olafur Eliasson, er løst som den totale integrasjon.
Det første inntrykket som møter besøkende til operabygget er den blendende opplevelsen av uendelig og hvit marmor. Leggemønster, estetisk og funksjonell bearbeiding av forplass og tak er planlagt og gjennomført i tett samarbeid mellom arkitekten og de tre kunstnerne Jorunn Sannes, Kalle Grude og Kristian Blystad. Et samarbeid som er åpenbart, da det kunstneriske og arkitektoniske løper sammen i en symbiotisk enhet der det er vanskelig å skille det ene fra det andre. Det synes vanskelig å skulle definere grensesnittet mellom kunst og arkitektur. En uinformert vil garantert tenke at dette er en designmessig bearbeiding av arkitekturens flater. På denne måten foregripes imidlertid det neste prosjektet en støter på i vandringen rundt og på bygget, nemlig Løvaas og Wagles fasadekledning av scenetårn og byggets produksjonsarealer.
Selv om Løvaas og Wagles «vev» i mønster av konkave og konvekse pregede punkter på aluminiumsplater framstår mer definerte som et estetiserende innslag, er prosjektet gjennomført innenfor samme prinsipielle ramme som forplass og tak, og er bærer av den samme ideen om sammensmelting av kunst og arkitektur. På avstand er det vanskelig å dechiffrere overgangene mellom marmor og aluminiumsplater, men tett på står en overfor noe som ligner blindeskrift, eller en abstrahert fortolkning av musikknotasjon. At Løvaas og Wagle har benyttet vevens logikk i dannelsen av mønstringen, plasserer arbeidet trygt innenfor kunstnerduoens lange virke med nyskapende vevepraksis. På bakgrunn av denne kunnskapen kan arbeidet kodes som kunstnerisk virksomhet, men materialiseringen er helt underlagt funksjonelle behov og arkitekturens overordnede estetiske idé.

Integrasjon versus kunstens egenart
Eliassons arbeid, gitt tittelen The other wall, kan også kalles en fasadeløsning, til tross for at det befinner seg innomhus. Tre frittstående betongvolumer som huser toalettene skyter inn i vestibylen fra garderobeområdet. Den gjennombrutte kledningen i malt mdf framstår som en regulær geometrisk mønstring, i slavisk relasjon til de omsluttede betongvolumene. Løsningen er i så stor grad forankret i funksjonaliteten at man leser det som arkitektur, mer enn som et pregnant kunstnerisk bidrag. Den diskrete belysningen i hvitt og grønt er med på å understreke denne integringen av kunst og arkitektur.
Integrasjonen mellom arkitektur og kunst er i disse prosjektene så altomfattende at det er vanskelig å snakke om kunst som en selvstendig størrelse i denne sammenhengen. «Kunsten», i sin arkitektoniske oppslukthet, forsvinner i så stor grad at den unndrar seg en kritisk vurdering som kunst.
Sett i et utsmykkingshistorisk perspektiv utgjør disse bygningsintegrerte løsningene et nullpunkt i den norske offentlige utsmykkingspraksis. Resultatet framstår som den bygningsintegrerte kunstens våte drøm, der møtet mellom kunst og arkitektur går opp i en sømløs større enhet. I et tidligere stadium av KOROs historie ville dette vært den optimale løsning, den gang ideen om det integrerte var en viktig kunstnerisk strategi for å bli tatt seriøst av arkitekter og byggherrer. Ettersom kunsten de senere årene har vunnet en større aksept «som kunst» i slike saker, har begrepet om det integrerte også endret seg. Det har blitt viktigere og mer aktuelt å framheve kunstens egenart som kunst, og ikke som en aktivitet som spiller på lag med arkitekturen i et nullsumspill.

Symbolske utsagn
To sentrale elementer, både symbolsk og funksjonelt, i dette bygget er sceneteppet og grunnsteinen.
Grunnsteinen, kalt Hyperouvertyr av Linus Elmes og Ludvig Löfgren fra Sverige, er et resultat av en performance utført under grunnsteinseremonien i 2004. Ideene er at musikk, i dette tilfellet 13 berømte operaouverturer komprimert digitalt til en «hyperouvertyre» på 1 minutt og 42 sekunder, i løpet av avspillingstiden avsetter et visuelt avtrykk/tegn i en våt betongoverflate. Et symbolsk og nærmest alkymistisk utsagn i betong der avtrykket skapes ved at musikkstykkets lydbølger så og si trykkes ned i våt betong. Ideen er god, og performancen var sikkert et oppsiktsvekkende innslag ved grunnsteinsseremonien. Som varig kunst derimot framstår prosjektet både pussig, litt puslete og nærmest naivt. Etter den spektakulære skapelseshistorien har da også sementblokken/grunnsteinen blitt plassert ytterst i garderobeområdet, i byggets randsone. Plasseringen oppfyller ikke på noen måte ideen om grunnsteinen som et symbolsk fundament for bygget. Imidlertid, dokumentasjon om, og av, tilblivelsesprosessen vil kunne skape en egen kontekst for arbeidet slik at det kommer mer til sin rett.
Når det gjelder sceneteppet, Metafoil av Pae White, er det lite annet å gjøre enn å gi seg over. På over 23 ganger 11 meter har Pae White tryllet fram en frapperende illusjon med utgangspunkt i et bilde av et stykke krøllet metallfolie. Slik sett varsler også teppet, i fysisk forstand, grensesnittet mellom folket og kunsten; den illusoriske verden som avsløres i det teppet går opp. Ved bruk av ull, polyester og bomull samt avansert datateknologi, har White kreert et veritabelt c-moment i metallisk illusjonisme. Lett, forførerisk og brutalt på samme tid. Bare tanken på det paradoksale ved den metalliske brutaliteten manifestert i tekstilenes myke kvaliteter kan gjøre en svimmel. I denne ellers eiketrestunge mørke salen utgjør sceneteppet et livfullt kontrastpunkt i et befriende lett og lekent uttrykk. Her kan operaens framtidige publikum fortape seg i teppets enkle estetiske idé, der resultatet har blitt et komplekst visuelt spill av bretter, reflekser, vinkler og bøyinger i et fritt assosiasjonsskapende spill.

Et radikalt grep
Utvalget som var ansvarlig for kunstprosjektet ved operaen har, i tillegg til disse løsningene, også drevet utsmykkingsfaglig nybrottsarbeid. For første gang er det initiert prosjekter som ikke er ment å være en del av den stedlige utsmykkingen. Filmene Opera og Swell av henholdsvis Bodil Furu og Trine Lise Nedreaas ble vist som en engangsforeteelse i operabygget på den offisielle vernissasjen 7. april. Arbeidene er altså helt selvstendige og uavhengige formuleringer. Oppdragsaspektet er satt til side, og arbeidene kan gå inn i kunstnernes oeuvre og vises på det konvensjonelle kunstlivets arenaer. Dette reiser nye spørsmål om et slikt prosjekts oppgaver, og utsmykkingsutvalgets rolle. Og, en spør seg om dette er blant KOROs nye oppgaver; å initiere konvensjonelt kuratorisk kunstarbeid? Det peker i så fall fram mot en radikalisert utsmykkingspraksis som vil sette nye faglige krav til framtidige konsulenter og utsmykkingsutvalg, eller kunstutvalg som man foretrekker å kalle det nå. Samtidig stilles vi overfor nok et definitorisk arbeid i forhold til utsmykkingsbegrepets innhold. Prosjektet er en milestein i norsk utsmykkingstradisjon.
Til slutt må kunstdokumentasjonsbokprosjektet Site Seeing også nevnes. Dette har blitt en praktbok, særlig i format, innbinding og utforming. Skribent Nina Witoszek Fitzpatrick og fotografene Gerd Tinglum, Tom Sandberg, Talleiv Taro Manum og Marte Aas har fulgt byggeprosjektet fra 2004 og fram til ferdigstilling. Med byggeplassen som utgangspunkt, fikk de anledning til å arbeide med egendefinerte konsepter ut ifra stikkordene tiden, stedet og blikket. Disse kunstneriske refleksjonene og dokumentasjonene over byggeprosessen har naturlig nok blitt ulikt interessante, men hensikten med å få fram et komplekst og mangefasettert bilde av en prosess er brakt i havn. Et kunstverk som dokumenterer en tilblivelsesprosess blir på denne måten også en analog til det «å skape kunst». Slik fungerer boka på flere nivåer, og framstår som et fint kunstnerisk initiativ og en sympatisk refleks av dette monumentale bygget.

Kort oppsummert:
Den kunstneriske utsmykkingen av og ved det nye operabygget representerer ulike praksiser og løsningsmåter i forhold til fenomenet «kunst i det offentlige rommet». Fra det helt integrerte, for ikke å si konserverende symbiotiske, via prosjekter som er utført mer kunstnerisk selvstendig men i avhengighet til bygget, til helt frittstående prosjekter. Operautsmykkingen har beredt grunnen for interessante, og nødvendige, diskusjoner rundt begrepene «utsmykking», «kunst i det offentlige rommet», «offentlig kunst» etc. Akkurat nå er det primært dette, i et overordnet perspektiv, som synes mest vellykket ved operakunstprosjektet.
Det siste prosjektet, en skulptur til havnebassenget av Monica Bonvicini fra Italia, ferdigstilles i løpet av 2009. Illustrerende nok er det poengtert at dette arbeidet er et autonomt kunstverk.