• «Why clip the wings of an industry that is soaring? It’s a false economy to cut the arts.» Cornelia Parkers bidrag til kampanjen «Save the Arts» (2010) viser en fotomontasje av Antony Gormleys Angel of the North med avklippet vinge.

Brev fra Storbritannia

Innstrammingenes uomgjengelighet

Av: Rebecca Gordon-Nesbitt

Publisert:

Utgave: 5/2013

Del: 

Før jeg gir meg i kast med den britiske kulturpolitikken etter finanskrisen, er det nødvendig med en kort kommentar om nasjonalstatenes økonomiske fundament under kapitalismen. Det første man må ha klart for seg, er at i en markedsøkonomi er myndighetenes hovedfunksjon å støtte opp under og oppmuntre privat sektor, noe som innebærer at statens makt i neste rekke blir styrket. Den viktigste metoden staten har for å skaffe seg midlene til dette, er å påføre seg gjeld ved å utstede statsobligasjoner som først og fremst kjøpes opp av finanssektoren, noe som forsterker den gjensidige avhengigheten mellom stat og kapital.1

Da subprimekrisen i USA sendte sjokkbølger gjennom finansmarkedet i 2007 og 2008, ble Gordon Brown – en skotte som i egenskap av britisk finansminister var ansvarlig for den gradvise dereguleringen av finansmarkedet – i sin hardt tilkjempede rolle som statsminister tvunget til å være tilskuer til at New Labours videreføring av det nyliberale prosjektet forliste. Da 2009 sjanglet inn på scenen, sto Skottlands to viktigste finansinstitusjoner – Royal Bank of Scotland Group og Halifax Bank of Scotland – på konkursens rand. Redningspakken som måtte til for å berge dem, fikk statsgjelden til å ese. Dette ledet i neste runde myndighetene til å gjennomføre saftige kutt i offentlig sektor som ble enda saftigere da koalisjonsregjeringen med Det konservative parti og Liberal-demokratene kom til makten i 2010.

 

Daværende statsminister Tony Blair hjelper Margareth Thatcher ned fra talerstolen på Queen Victoria Memorial i juni 2007. © Reuters/Kieran Doherty/NTB scanpix. 

 

I motsetning til det mange tror, er det ikke alminnelig å betjene statsgjeld gjennom skatteseddelen. I stedet øker man gjelden ved å utstede flere statsobli- gasjoner. For å kunne opprettholde denne voksende gjelden, er staten avhengig av å bli ansett som kreditt- verdig. Da finanskrisen brøt ut, ble oppmerksomheten rettet mot kredittvurderingen av landene i eurosonen, og på grunn av dette skjerpede fokuset ble Hellas ute av stand til å betjene nedbetalingen av gjelden sin i 2009–10. Våren 2013 fulgte Storbritannia etter ni av sine europeiske naboer og havnet på listen over land som hadde mistet sin AAA-status. Dermed ble landet stemplet som noe av en kredittrisiko. Dette er et sentralt punkt i denne sammenhengen. Det at statsgjeld betjenes ved at man pådrar seg mer gjeld viser at det egentlige målet med sparepolitikken som skyller over Europa, tar sikte på å berolige kredittvurderingsfirmaene og potensielle investorer om at landet gjør alt det kan for å sikre kapitalistisk vekst. Uansett hvor mye statsministrene signaliserer at det smerter dem, er reduksjonen av offentlige tjenester i sparepolitikkens navn den mest effektive måten å vise at man er pålitelig lånetager på, slik at de i neste rekke kan nå målet om fortsatt økonomisk vekst. Med andre ord: Innføringen av markedsøkonomi betyr at de politiske myndighetene med viten og vilje entret et system der de er tvunget til å straffe sine egne borgere når systemet krever det.

 

Kuttpolitikkens konsekvenser

I oktober 2010 vedtok koalisjonsregjeringen kutt på nesten 30 prosent i bevilgningene til den viktigste formidleren av offentlig kulturstøtte, Arts Council England. Kulturlivet ble med dette utpekt som en sektor som samfunnet kunne klare seg med i redusert form. Kuttene innebar en reduksjon av kulturrådets inntekter fra £449 millioner til £349 millioner for perioden 2012-2014 (som i stigende grad ble supplert av midler fra Nasjonallotteriet, noe som tidligere var umulig). I mars 2011 gjennomførte kulturrådet halvparten av kuttene på £100 millioner ved å redusere antall statsstøttede kunstinstitusjoner, fra 849 med fast støtte til en «nasjonal portefølje» på 695 institusjoner. Blant disse portefølje-institusjonene fikk mange kraftig reduserte bevilgninger, mens en liten gruppe fikk en mindre økning og en håndfull nye institusjoner fikk en treårig finansieringsordning, med det som mål å sikre en bredere geografisk spredning.2

I denne brutale omrokeringen mistet til sammen 206 institusjoner all støtten fra kulturrådet og sto overfor nedleggelse.3 Om man ordner disse organisasjonene etter kunstart, blir det umiddelbart klart at det nye regimet har gått spesielt hardt utover billedkunsten. Denne selektive utsultingstaktikken hadde også en ideologisk slagside med sin «arrogante utradering av uregjerlige og antagonistiske tendenser».4 Det tydeligste eksempelet her er Platform – som siden 1983 har produsert kunstneriske reaksjoner på de mest presserende politiske og miljømessige spørsmålene under mottoet «arts, activism, education, research»5 og Mute Publishing, som i en årrekke har avdekket kunnskapsøkonomiens ideologiske fundament under mottoet «We gladly feast on those who wish to subdue us».6 Resultatet er at flere institusjoner som leverer viktig kritikk av det rådende klimaet, risikerer å gå dukken.

For å vurdere hvilke kunstinstitusjoner som fortjener statsstøtte, bruker det engelske kulturrådet i hovedsak to målestokker: besøkstall og eksterne inntekter. Det har blitt fremmet gode argumenter for at begge disse målestokkene passer langt bedre for store institusjoner, som har det nødvendige apparatet til å tiltrekke seg store publikumsgrupper og sponsorer.7 Det var dette som førte til at Afterall, Chisenhale Gallery, Electra, Gasworks, LUX, Matt’s Gallery, Mute Publishing, The Showroom og Studio Voltaire dannet interesseorganisasjonen Common Practice, London, som er forbundet med femti lignende institusjoner rundt om i Storbritannia. Som en motvekt til de dominerende evalueringsformene argumenterer Common Practice-nettverket for mer nyanserte og kvalitative målestokker sentrert rundt sosial og individuell verdi.8

 

Den kullturelle verdiens ideologi

Kulturenes verdi er et hett tema blant britiske kulturpolitikere, noe som fikk Arts and Humanities Research Council (forskningsrådet for kunstfag og humaniora, som er ansvarlig for den største delen av støtten til feltet) til å sette i gang Cultural Value Project. Målet med prosjektet er å artikulere kulturvirksomhetens individuelle og sosiale verdi. Som jeg har pekt på ovenfor har vi de siste tiårene sett hvordan ulike politiske krefter har gått sammen om å styrke det frie markedet. Inntil nylig kunne man imidlertid se noen mindre retoriske forskjeller i omtalen av kulturens verdi. Standpunktet til den moderate delen av venstresiden har fått et talende eksempel i Matthew Taylor, tidligere rådgiver for Tony Blair og nåværende leder for Royal Society of Arts. Mens man tidligere har skilt mellom kunstens egenverdi og kunstens instrumentelle verdi,9 følger Taylor forskerne ved Centre for Cultural Policy Studies (University of Warwick) og folkene i Cultural Value Project og avfeier denne forskjellen som en «uriktig og ufruktbar dikotomi».10 Taylor tegner i stedet opp et nytt spektrum som spenner over kunstnerisk instrumentalisme og instrumentalisme i offentlighetens tjeneste. Ut fra dette oppfordrer han kunstnere til å kaste enhver forestilling om egenverdi på båten, mens kunstinstitusjonene skal tenke på seg selv som sosiale senter og dokumentere nytten sin ved å vise til økt publikumsdeltagelse (forstått i motsetning til passive betraktere).11

I den andre enden av det retoriske spektrumet har man en tekstsamling utgitt av den høyreliberale tenketanken Policy Exchange, redigert av Munira Mirza (kulturrådgiver for Londons borgermester, den konservative Boris Johnson).12 Her sukket man oppgitt over ideen om at kulturen kan ha en (målbar) sosial verdi og argumenterte for kunstnerisk frihet og behovet for å oppdra publikum. Slik ble konfliktlinjene trukket opp – sentrum-venstre oppfordret kunstnere til å instrumentalisere seg selv i det kapitalistiske samfunnets navn, mens sentrum-høyre slo på trommen for en individualisert kunstopplevelse med egenverdi, snarere enn samfunnsmessig verdi.

I april 2013 holdt Storbritannias minister for Kultur, media og sport, Maria Miller (de konservatives representant fra Basingstoke), en tale rettet til «kunst- og kulturledere» ved British Museum.13 Ikke overraskende var talen full av uklare uttalelser som ledet en til å tro at den skattefinansierte statsstøtten til kulturlivet på en eller annen måte henger sammen med statsgjelden. I sitt forsøk på å argumentere for fortsatt statsstøtte til kulturlivet trykket Miller både kunstens instrumentelle og iboende verdi til sitt bryst. Som nytt belegg for påstanden om at ulike politiske ideologier kappes om å støtte opp under markedet, siterte hun Matthew Taylors beskrivelse av kunstinstitusjoner som forretningsvirksomhet med en kreativ vri. Samtidig ga hun kulturen en nøkkelrolle i prosessen med å få tilbake den økonomiske veksten og presenterte et bilde der «de offentlige midlene som deles ut av det britiske kulturrådet, skulle tjene som såkornfond eller risikokapital: Det kan gi andre den nødvendige betryggelsen til at de investerer i kulturinstitusjonenes kreativitet og innovasjon.» Denne typen investeringer, så hun for seg, skulle komme fra næringslivet og filantropiske stiftelser. Dette signaliserer at Thatcher-politikken har kommet tilbake, med sine argumenter om at en reduksjon av statsstøtten skulle kompenseres for av privat sektor.14 Dette styrker den selvoppfyllende profetien om at det er de kunstinstitusjonene som får støtte, som er best skikket til å skaffe seg inntekter fra andre kilder.

I sitt forsvar for kunstens sentrale betydning for økonomisk vekst gikk Miller i fotsporet til sine forgjengere i New Labour, som ville lenke kulturlivet til turisme. Hun trakk spesielt frem Liverpool, som i sin rolle som europeisk kulturhovedstad skulle ha generert £750 millioner fra regionen. Det vanlige anslaget er at de statlige investeringene fikk en uttelling i en størrelsesorden på 8:1 og at den offentlige støtten genererte inntekter på £800 millioner. Men når man går disse påstandene nærmere etter i sømmene, viser det seg at store deler av de 800 millionene blir tilskrevet den mystiske målestokken «global mediedekningverdi» (global media cover value), snarere enn investeringer i den lokale økonomien.15 På grunnlag av denne misforståelsen oppfordret Miller publikummet av kunstadministratorer til å posisjonere seg innenfor «besøksøkonomien». Samtidig trakk hun også frem de kreative næringene – som hadde vært New Labours kulturpolitiske kjæledegge – som en uvurderlig kulturell eksportartikkel. I sin første tale som statsminister hadde David Cameron tidligere understreket at støtten til de kunnskapsbaserte næringene spilte en nøkkelrolle i prosessen med å få økonomien på fote igjen.16 I denne kategorien hører også de kreative næringene hjemme, definert som «de næringene som springer ut av individers kreativitet, ferdigheter og talent, og som kan bidra til verdiskapning og nye arbeidsplasser gjennom å skape og utnytte økonomiske goder».17 Miller bifalt tanken på kultur som smøremiddel for Storbritannias eksportnæringer. Her trakk hun frem filmatiske publikumssuksesser som Matilda og Skyfall og bemerket at det engelske kulturrådet var representert i Creative Industries Council.

I lys av dette er det ikke noen stor overraskelse at billedkunsten har kommet så dårlig ut av den siste runden med budsjettkutt. Ikke-kommersiell kunst har i det store blitt utelatt fra definisjonen av de kreative næringene. Likevel har det vært påfallende stille fra kunstnerne når man har diskutert formålet og verdien til arbeidet deres. Et unntak er en kommentar til Maria Millers tale fra Gavin Wade, direktøren for det kunstnerdrevne Eastside Project i Birmingham, der han insisterte på nødvendigheten av å måle kunsten ut fra kulturelle verdier i stedet for økonomiske.18 Dette forsøket på å føre diskusjonen tilbake til kunstens egenverdi tar imidlertid ikke hensyn til situasjonen jeg har beskrevet ovenfor – i en markedsøkonomi blir kultur kun verdsatt i den grad den bidrar til enten økonomisk vekst eller å stabilisere et konfliktfylt samfunn. For perioden 2015-18 har det engelske kulturrådet oppgitt at institusjonene i den nasjonale portfolioen vil bli kuttet med 5 prosent, og dermed kastes de igjen ut i usikkerhet.19

 

Figuren viser 206 britiske institusjonene som mistet statsstøtten i 2011 fordelt etter kunstart. Kilde: The Guardian. Illustrasjon: Tine Semb.

 

De selvstyrte regionene

Bildet jeg har tegnet opp ovenfor, gjelder politikken som blir utformet i den britiske regjeringens hovedkvarter i Westminster. De siste årene har imidlertid Nord-Irland, Skottland og Wales fått en viss autonomi i lokale saker, spesielt i kulturfeltet. Etter å ha kjempet i flere tiår for å løsrive seg fra en union som har vært ansvarlig for de grove urettferdighetene i Nord-Irland, gikk politikerne fra Sinn Féin inn i en koalisjonsregjering basert på den såkalte langfredag-avtalen. Den tidligere IRA-kommandøren Martin McGuiness ble utnevnt til visestatsminister i 2007. I stedet for å motsette seg Londons kulturpolitiske doktriner, har McGuinness spilt en nøkkelrolle i prosessen med å sikre nominasjonen av hans egen hjemby Derry til den første britiske «City of Culture» i 2013. Statusen som offisiell britisk kulturby springer ut av nyliberale byutviklingsstrategier, der kulturen instrumentaliseres som trekkplaster for turister, og er forbundet med tvilsomme påstander om økonomisk avkastning.20

Det mest interessante aspektet ved Derreys vei mot å bli offisiell kulturby er at det opprinnelige forslaget hadde som forutsetning at byens kunstnere og kunstinstitusjoner skulle få utarbeide den lokale kulturpolitikken fra 2014 til 2020 gjennom en midlertidig komité kalt Cultural Partnership Forum. I prinsippet innebar dette en betydelig vending bort fra bystyrets ovenfra-og-nedad-politikk til fordel for at de som hadde ansvaret for produksjonen og formidlingen av kunst skulle kunne avgjøre sin egen skjebne. Mange håpet at dette skulle føre til at de ulike gruppene i lokalsamfunnet engasjerte seg i den lokale kulturproduksjonen på tvers av historiske skillelinjer. Men etter som månedene har kommet og gått, har Cultural Partnership Forum blitt stadig mer nervøse for å få skylden for at City of Culture ikke klarer å levere de ambisiøst anslåtte tallene for turisme, nye arbeidsplasser og inntekter. Forumet har derfor overført mye av makten sin til byrådet, som prompte inviterte næringslivet til å utarbeide nye kulturstrategier.21 Interesserte firmaer ble oppfordret til å signalisere om de ville søke og rette eventuelle spørsmål til byrådet innen 5. juli 2013, men denne invitasjonen ble ikke postet på forumets nettsider før fire dager etter søknadsfristen.22

Imens står Skottland på terskelen til en folkeavstemning om selvstendighet, skjønt debatten om dette spørsmålet bærer preg av en utpreget politisk tafatthet. Uansett resultat vil Skottland ha få muligheter til å demme opp for den nyliberale politikken på kulturfeltet. I 2004 kunngjorde Labour- regjeringen en høringsrunde som lovet «en ny kulturell visjon for landet og en radikalt annerledes måte å organisere og støtte kulturvirksomhet på».23

 

– Selv om kunstinstitusjonene har gitt hverandre mange offentlige sympatierklæringer, er det svært få som har hevet stemmen for å protestere når en (eller 206) i deres egne rekker har blitt kuttet ned.

 

Konklusjonen av denne høringen – som systematisk unnlot å ta hensyn til billedkunstnernes synspunkter – var at «kunstnere er enmannsbedrifter. De trenger den samme kunnskapen om å starte opp en bedrift og den samme støtten som er tilgjengelig for andre små bedrifter i den kreative sektoren. [...] Den grunnleggende utfordringen er å selge mer kunst.» 24 Dette satte fart i en idé som ble fremmet året før Kulturkommisjonen startet arbeidet sitt: Creative Scotland ble opprettet – en sammenslåing av det skotske kulturrådet og det skotske filminstituttet, som ble en realitet 1. juli 2010.25
Helt siden sin spede og problemfylte begynnelse har Creative Scotland – med Sir Sandy Crombie, Royal Bank of Scotland Group, som styreleder – fremmet en investeringsmodell på kunstens område som er fullstendig i tråd med Maria Millers økonomiske kulturforståelse. Samtidig har den gradvise – og snikvist innførte – overgangen fra statsstøtte til lotteripenger som har funnet sted i England, fått en entusiastisk reprise i nord. Våren 2012 kunngjorde Creative Scotland at institusjonene i stedet for de såkalte fleksible støtteordninger (med opptil tre års varighet) måtte nøye seg med en langt mer usikker prosjektstøtte. Nå ble Skottlands kulturarbeidere – som hadde vært stille de åtte årene det tok å konsolidere de kulturpolitiske endringene – ansporet til handling. Det ble skrevet et åpent brev til lederen for Creative Scotland, som førte til at han måtte gå. Det gjenstår imidlertid å se hvordan den angrende institusjonen klarer å bedre kårene til institusjonene og kunstnerne den har ansvaret for å støtte.

 

Hvor nå for kultursektoren?

Som jeg har vist i denne teksten har kulturen blitt lenket fast til prosjektet med å sikre fremtiden til et diskreditert sosioøkonomisk system. Likevel har det vært få forsøk på å yte motstand i kulturfeltet. Det har vært en omfattende, pragmatisk aksept for nødvendigheten av innsparingstiltak og få analyser av de underliggende årsakene. Selv om kunstinstitusjonene har gitt hverandre mange offentlige sympatierklæringer, er det svært få som har hevet stemmen for å protestere når en (eller 206) i deres egne rekker har blitt kuttet ned. Like påtagelig har fraværet av allianser med kuttrammede enkeltpersoner og institusjoner utenfor kulturfeltet vært. Slik sett blir den historiske skillelinjen mellom kunst og samfunn opprettholdt av dem som jobber i kulturfeltet, samtidig som feltet presses til å instrumentalisere seg for å tjene et urettferdig samfunn.

Storbritannia har gått i bresjen for debatten om kreative næringer, og mens enkelte holder fast ved å utforske kulturens individuelle og sosiale verdier, kjemper andre for at ikke egenverdien forsvinner fra agendaen. Selv om begge posisjonene kan ha noe for seg, spesielt når det gjelder kunstens emansipatoriske potensial, finnes det noen klare grenser for hvor langt disse sporene vil føre oss så lenge vi befinner oss innenfor dagens system.26 Det er et ansvar som påligger kunstinstitusjonene – så vel som kunstnerne de representerer – å utforske og forskyve disse grensene.

 

Rebecca Gordon-Nesbitt

 

Noter

1 En overbevisende forklaring av statsgjeld kan finnes i The Wine and Cheese Society of Greater London, «Sovereign debt and the crisis in the Eurozone», Kittens, nr. 3, april 2012. http://gegenkapital- und-nation.org/sites/default/files/sovereigndebt. pdf

2 «Arts council funding: get the full decisions list», The Guardian, 30. mars 2011. http://www.theguardian.com/news/datablog/2011/ mar/30/arts-council-funding-decisions-list

3 «Arts council cuts listed: get the data», The Guardian, 30. mars 2011. http://www.theguardian. com/news/datablog/2011/mar/30/arts-council-cutslist- funding

4 Pauline van Mourik Broekman, «Springerin discussion on art, critique and value», 27. juni 2012. http://www.metamute.org/community/your-posts/ springerin-discussion-art-critique-and-value-mutetext- republished-eurozine

5 http://platformlondon.org/

6 http://www.metamute.org/

7 Jf. for eksempel Sarah Thelwall, Size Matters: Notes towards a Better Understanding of the Value, Operation and Potential of Small Visual Arts Organisations (London: Common Practice, 2011). http://www. commonpractice.org.uk/Common-Practice-London- Size-Matters.pdf

8 Rebecca Gordon-Nesbitt, Value, Measure, Sustainability: Ideas Towards the Future of the Small-Scale Visual Arts Sector, desember 2012. http://luxdev. org/commonpractice/Common-Practice_Value_ Measure_Sustainability.pdf

9 Eksempler på dette kan finnes i arbeidene til François Matarasso.

10 Eleonora Belfiore & Oliver Bennett, «Rethinking the Social Impacts of the Arts», International Journal of Cultural Policy, årgang 13, nr. 2, 2007, s. 148.

11 John Knell & Matthew Taylor, Arts Funding, Austerity and the Big Society: Remaking the case for the arts (London: RSA, 2011).

12 Munira Mirza, Culture Vultures: Is UK Arts Policy Damaging the Arts? (London: Policy Exchange, 2006).

13 Maria Miller, «Testing times: Fighting culture’s corner in an age of austerity», 24. april 2013. https:// www.gov.uk/government/speeches/testing-timesfighting- cultures-corner-in-an-age-of-austerity

14 En drøfting av dette finnes i Rebecca Gordon-Nesbitt, «Third Wave Privatisation of Cultural Provision in the UK», Kunst Makt Politikk, http://www.trondheimkunsthall.com/news/ ThirdWavePrivatisationofCulturalProvisionintheUK

15 Jf. Rebecca Gordon-Nesbitt, «Introduction», Conflict, Community, Culture, 2013. http://www. shiftyparadigms.org/images/Misguided_Loyalties/ Conflict_Community_Culture_A4.pdf

16 David Cameron, «Transforming the British economy: Coalition strategy for economic growth», 28. mai 2010. http://www.number10.gov.uk/news/ transforming-the-british-economy-coalitionstrategy- for-economic-growth/

17 Department for Culture, Media and Sport (DCMS), Creative Industries Economic Estimates, 9. desember 2010.

18 Gavin Wade, «Economics in Meaningless», 24 April 2013, at: http://eastsideprojects.org/files/pdf/ economics-is-meaningless.pdf

19 Arts Council England, «We announce our 2015 to 2018 investment plans», 24. juli 2013. http://www.artscouncil.org.uk/news/arts-councilnews/ we-announce-our-2015-2018-investment-plans/

20 Jf. Rebecca Gordon-Nesbitt, «Misguided Loyalties», Conflict, Community, Culture, op cit.

21 http://cpfnews.info/wp-content/ uploads/2013/07/Cultural-Strategy-tenderdocument. docx

22 http://cpfnews.info/

23 Frank McAveety, Cultural Policy Statement (Edinburgh: Scottish Executive, 2004), s. 1.

24 Our Next Major Enterprise: Final Report of the Cultural Commission, s. 101. http://www. culturalcommission.org.uk/cultural/files/Final%20 Final%20Report%20June%2005.pdf.

25 En gjennomgang av prosessen som førte til opprettelsen av Creative Scotland, kan finnes i Rebecca Gordon-Nesbitt, «The Cultural Commission from a Visual Arts Perspective». http://www. shiftyparadigms.org/cultural_commission.html

26 Kritiske bemerkninger om hvordan man måler sosial verdi, kan finnes i Eleanora Belfiore, «On Bullshit in Cultural Policy Practice and Research: notes from the British case», International Journal of Cultural Policy, årgang 15, nr. 3, august 2009. Utdrag på: http://www.variant.org.uk/pdfs/issue37_38/ V37incultpol.pdf