Brev fra Europa

Av: Billedkunst Praktikant

Publisert:

Utgave: 5/2013

Del: 

Dette nummeret av Billedkunst inneholder brev fra fem europeiske land: Storbritannia, Nederland, Spania, Hellas og Ungarn.
Europa befinner seg i en omfattende, flerdimensjonal krise. Innstrammingspolitikken har gjort store innhugg i statsbudsjettene, og kultursektoren har fått kraftige kutt. Etter finanskrisen har det nederlandske kulturbudsjettet blitt slanket med mer enn 20 prosent (tilsvarende omtrent 1,6 milliarder kroner), mens det engelske kulturrådet fikk sine bevilgninger redusert med nær 30 prosent (rundt 1 milliard kr.). Kuttene tvinger flere institusjoner til å stenge dørene og gjør en allerede sårbar eksistens som kulturprodusent ytterligere prekær. Det er først og fremst de mindre institusjonene innen den eksperimentelle delen av kulturfeltet som rammes.

De fem brevene gir et dystert bilde av situasjonen. Skuffelse, bekymring og raseri skinner gjennom linjene. Protestene mot kulturkuttene har dødd ut i Nederland, og i Storbritannia. I Spania og Hellas, der de såkalte «indignerte» har mobilisert store folkemengder, er det få utsikter til at protestene oppnår reelle politiske resultater. «Intet hender,» skriver Darío Corbeira fra Spania, «og om noe hender, er det som om intet har hendt.» I Ungarn fører den nasjonalkonservative Fidezs-regjeringen landet mot isolasjon og engstelse. «Spørsmålene i den ungarske debatten ligner ved første øyekast på dem man finner i andre europeiske land», skriver József Mélyi i sitt brev, «men når man ser nærmere på dem, får man en følelse av at de stammer fra et underlig, fremmed land.»
Her i Norge kan det føles som om vi befinner oss på et annet kontinent – eller på en annen klode. Men om vi foreløpig har gått fri fra den økonomiske nedgangen og innstrammingspolitikken, viser utviklingen i Europa også at krisen handler om noe langt mer enn budsjettkutt. Mye av det som har slått ut i full brann der ute, finnes i ulmende tilstand her hjemme. Det handler om noe mer enn mulige boligbobler og sviktende eksportinntekter fra europahandelen. Det man ser i Nederland, er også tenkelig i Norge: En kombinasjon av privatiseringsiver og fremmedfiendtlighet som inngår et opportunistisk fornuftsekteskap med kunstfiendtligheten.

For Europas ulike kulturfelt er krisen også utgangspunkt for en intensivert selvransakelse. Hva er forbindelsene mellom kunst og det politiske apparatet tuftet på? Hva slags ideologi ligger i målene man bruker for å vurdere kunstens verdi? I hvilken grad har kunsten internalisert politiske programmer? Det er gamle spørsmål, og det finnes ingen klare svar. Å tenke seg muligheten av at også vi går hardere tider i møte, innebærer ikke at man skal sette seg med hodet mellom knærne. Spørsmålet er: Hva sier krisen i Europa om vår virkelighet?

Halvor Haugen