• Lisa Jonasson. Foto: Anders Solberg.

Om å gjøre kvinne

Av: Margete Abelsen

Publisert:

Del: 

«Lips Painted Red»

Trondheim Kunstmuseum (22.6.-15.9.)

Trondheim Kunstmuseums siste storsatsing under- streker kjønn som sosial praksis og inkluderer både kvinnelige, mannlige og transkjønnede kunstnere. Det er et prisverdig forsøk på å unngå biologisk funderte utvelgelseskriterier. Men det kuratoriske rammeverket favner så vidt at man tar seg i å undre hva utstillingen egentlig forsøker å formidle.

Utstillingen består av 25 kunstneres arbeider fordelt på museets to bygg pluss en separatutstilling med den peruanske konseptkunstneren Teresa Burga. Kjønn behandles i tråd med den amerikanske filosofen Judith Butler, som en sosial gjøren heller enn en fastlåst væren. Det gjennomgående budskapet synes å være at dersom kroppen betraktes som et sosialt produkt, og ikke rent biologisk, så kan kropp og identitet redefineres, utfordres og transformeres.

Et av de tidligste eksemplene på dette er den franske surrealistiske fotografen Claude Cahuns teatrale selvportretter fra 1920-tallet. Cahun befant seg i en trefoldig marginalisert posisjon som kvinne, jødisk og lesbisk. Hun utfordret mellomkrigstidens ideologiske tankesett gjennom subversive motfortellinger om kjønn og identitet der hun iscenesatte seg selv som androgyn, dandy eller transseksuell. Cahuns små fotografier i sort-hvitt er i en klasse for seg, og mange har latt seg inspirere av henne. Christer Strömholms vakre portretter fra transemiljøet i 60-tallets Paris viser for eksempel en klar for- bindelse med sine surrealistiske undertoner.

Et av Claude Cahuns selvportrett (1928). Trykket med tillatelse fra Jersey Heritage Collection.

Kulturelle forestillinger om skjønnhet behandles av flere av kunstnerne, ofte gjennom fotografi, video og collage. Kroatiske Sanja Ivekovic’ fotomontasjer og videoer fra 70-tallet er rettmessig gitt et eget rom. I hennes ikoniske video «Make Up – Make Down» (1978) forvandles den daglige handlingen med å legge på sminke til et fetisjistisk ritual. Gjennom enkle grep viser Ivekovic hvordan reklame og massemedia er en sterk premissleverandør for et feminint skjønnhetsideal. Langs et lignende tematisk spor viser Heli Rekulas glossy fotoserie «Desiré» en infantilisert og objektifisert kvinne, Nkule Mabaso og Shigeyuki Kihara avslører et kolonialistisk blikk på skjønnhet, Rune Eraker dokumenterer to unge jenters modelldrøm, og Anna Nordquist-Andersson viser magasinet LIFEs identitetsproduksjon.

Ofte kritiseres gruppeutstillinger med utelukkende kvinnelige kunstnere for å la biologisk kjønn overstyre hensyn til historie, uttrykk og kvalitet (f.eks. Museet for Samtidskunsts «Stir Heart» og «Goddesses» i 2010 og Sørlandets Kunstmuseums nymontering i år). Til tross for at «Lips Painted Red» makter å bryte ut av en slik form for biologisk determinisme i sitt valg av kunstnere og tema, er utstillingen så vidtspennende at den nærmest ikke sier noe som helst – annet enn at det i år er stemmerettsjubileum og at sosialt kjønn står på agendaen. Museet ville tjent på en klarere kuratorisk formulering, men har isteden valgt å innta en trygg posisjon som reserverer seg mot enhver form for motstand. En stor del av verdens kunstnere over de siste 90 årene relaterer seg også løselig til kjønn og identitet, og derfor virker det nesten litt tilfeldig hvem som her er inkludert, og hvem som ikke er det.

Margrete Abelsen