• Mars der beschaving («Mars for sivilisasjonen», 2011), Groene Strand, Oerol i Nederland. © Gerrit Bart Volgers.

Brev fra Nederland

Venstresidens hobby og den hardtarbeidende nederlender

Av: Jack Segbars

Publisert:

Utgave: 5/2013

Del: 

Det nederlandske kulturfeltet er i ferd med å omkalfatres i en prosess som avspeiler de politiske endringene og urolighetene landet har gjennomlevd det siste tiåret. Pim Fortuyns inntreden i rikspolitikken i 2001, som endte med at han ble myrdet året etter, markerte starten på en populistisk flodbølge som vellet opp både fra høyre- og venstresiden.

De omfattende kuttene i statstilskuddene til kultursektoren som ble lansert i 2011, forårsaker nå store hull i den omhyggelig utformede infrastrukturen som ble bygd opp gjennom de siste tiårene. Flere av kuttene blir implementert i skrivende stund, så det vil ikke være mulig å få et helhetlig bilde av virkningene før senere i år. Konsekvensene man har sett så langt, er imidlertid dramatiske nok. Mange institusjoner har måttet legge ned virksomheten, deriblant museer, prosjekt- og visningsrom, kommunale kunstinstitusjoner, teatre og ensembler, orkestre, kunst- og litteraturmagasiner, kunstneriske etterutdanningstilbud og festivaler. Dessuten har stipendene og poduksjonsstøtten til kunstnere blitt kraftig redusert. Mondriaanfund (Nederlands fremste stipendforvalter) må jobbe med et langt mindre budsjett, samtidig som det kreves at de får gjort mer for pengene.

Et annet trekk ved utviklingen er at mye av støtten som tidligere var statens ansvar, overføres til kommunalt nivå. Ringvirkningene av de omfattende innstrammingene gjør nå at mange regionale institusjoner må stenge dørene fordi lokalpolitikerne enten ikke vil eller kan hjelpe dem. Det anslås at flere titalls tusen mennesker vil miste jobbene sine i kultursektoren.

 

Produksjonskutt

Kunngjøringen av kuttplanene ble møtt med høylytte protester. Reaksjonene handlet imidlertid ikke først og fremst om størrelsen på kuttene, men hvordan de ble fordelt.

Hovedtendensen er at kuttene retter seg mot kulturfeltets eksperimentelle og halvkommersielle produksjonsledd. Kuttene på 200 millioner euro (av et samlet budsjett på cirka 900 millioner) har stort sett ikke berørt den nasjonale kulturarven og de største museene. Billedkunst og teater er hardest rammet, med kutt på opp til 40 prosent. Kuttene kan oppsummeres som et angrep på den levende kunstproduksjonen.

Samtidig gjennomføres også lignende innstramminger av bevilgningene til den nederlandske allmennkringkastingen, Publieke Omroep, som vil få store konsekvenser for programtilbudet. Offentlige helsetjenester, energi, vann og arbeidslivet blir også deregulert og privatisert. Støtteordninger for handikappede og arbeidsløse barberes.

 

Illustrasjon: Yuri Veerman, Platform Beeldende Kunst.

 

Innstrammingspolitikken blir fortsatt presentert som nødvendige tiltak i etterdønningene av finanskrisen. Men i realiteten har kuttene i kunststøtten vært ideologisk motivert. Som tiltak for å motvirke den økonomiske krisen kan man hevde at kulturkuttene ikke har noen vesentlig effekt. Kuttene ledet snarere oppmerksomheten bort fra de egentlige problemene. Ordningen med rentefradrag på huslån (hypotheekrenteaftrek) ble ikke rørt til tross for at alle visste det hadde en ødeleggende effekt på boligmarkedet. Boligboblen denne ordningene forårsaket, har nå sprukket; prisene på eiendomsmarkedet faller kraftigere enn noe annet sted i Europa og har gjort mange husholdninger til gjeldsslaver fordi lånet deres overstiger boligverdien. Skattefradragene var det siste man strammet inn på. Mange mener at dette skjedde altfor sent og at politikernes sendrektighet har medført en forlengelse av landets økonomiske problemer. Man kan undre seg over hvordan høyresiden kunne lykkes med sin kritikk av kultursystemet som subsidieavhengig mens de vernet om en ordning som må kunne kalles en subsidieordning for de rike.

Alle innstrammingstiltakene illustrerer den samme generelle tendensen mot mer marked og mindre stateller for å være presis: mindre velferdsstat. For kulturens del handler det om en strukturendring i forbindelsen til staten. Generelt dreier det seg faktisk om et kupp som innsatte nyliberalisme og markedstenkning som eneste organisasjonsprinsipp for samfunnet. På et kulturelt nivå betyr dette også at felleskapets rom blir mindre.

 

Høyredreining

Forutsetningen for denne kulturpolitiske helomvendingen var et politisk ekteskap mellom nyliberalisme, konservatisme og populisme. Koalisjonsregjeringen som ble dannet etter valget i 2010, besto av kristendemokratene CDA og liberalistene VVD. Da det viste seg å være umulig for de to partiene å få fler- tall i Nasjonalforsamlingens andre kammer (Tweede kamer), valgte de en ekstraordinær løsning: De inngikk en allianse med Geert Wilders populistiske PVV, der disse skulle støtte programmet deres uten å være med i regjeringen. Slik fikk vi den første Rutte-regjeringen, Rutte1. PVVs støtte var betinget av løf- ter om å redusere innvandringen, omfattende integreringstiltak, mer politi, skjerpede straffer og kutt i kultur og rikskringkastingen. Ikke bare var denne regjeringen avhengig av et parti som ble anklaget for høyreekstremistiske synspunkter, den ga også den nederlandske konsensus-tradisjonen – den såkalte Polder-modellen – på båten. Statsminister Rutte var klar på at han hverken ville forhandle med mer moderate partier eller venstresiden for å komme frem til en mer stabil koalisjon. Utålmodigheten etter å få til en radikal politisk vending i landet illustreres av det usikre grunnlaget alliansen Rutte 1 baserte seg på: Til sammen hadde de tre partiene en majoritet med kun ett sete i parlamentet. Det skulle vise seg at eksperimentet var kortlivet. Et år senere torpederte Geert Wilders avtalen, av frykt for at velgerne skulle vende seg bort fra ham på grunn av regjeringens innstrammingspolitikk.

Med Rutte 1 ved roret ble den offentlige diskusjonen om kunst markant tilspisset. Geert Wilders gikk til angrep med sin giftige retorikk og karakteriserte kunst og offentlig kringkasting som «venstre- sidens hobby» (for øvrig var det nettopp i kunsten og kringkastingen han hadde sine argeste kritikere). VVDs kulturminister, Halbe Zijlstra, fulgte opp ved å kalle kunstnere og kunstinstitusjoner «subsidieslukere» (subsidieslurpers). Kunst og kunstnere ble fremstilt som statsstøttede snyltere, som sløste bort skattepengene til den «hardt arbeidene nederlender». Ifølge regjeringen skulle den statlige kulturstøtten konsentreres om nasjonalarven, med det som mål å bygge opp under et ideologisert bilde av Nederlands historie som liberalistisk handelsnasjon, en grunnmodell for det nye demokratisk-kapitalistiske samfunnet.

 

Statsminister Mark Rutte møter Geert Wilders til debatt i parlamentet om finanskrisen i Hellas og Europas grep i 2011. © Serge Ligtenberg.

 

Nederland har åpenbart foretatt en tydelig dreining mot høyre. Utviklingen i partiet VVD har også gjennomgått en transformasjon. Selv om det er et parti med en solid liberal forankring, basert på individets frihet og ansvar, har det tidligere vært for statsstøtte til kulturlivet. De siste årene har VVD gått over til en politikk basert på nyliberalistisk markedsideologi – en konsumentsentrert kosmologi. VVDs koalisjon med kristendemokratene i CDA og deres allianse med PVV gjorde at populistiske, konservative, xenofobe, anti-elitistiske tendenser, som var til stede i ulik grad hos alle de tre partiene (Wilders var tidligere medlem i VVD), ble kanalisert inn i regjeringen. Det var denne giftige blandingen, basert på en minst mulig majoritet, som gjorde den politiske kuvendingen mulig.

I 2012 ble Rutte 1 byttet ut med en ny koalisjonsregjering – Rutte 2 – denne gang med VVD og arbeiderpartiet (PvdA). Men til tross for at arbeiderpartiet gikk imot kulturkuttene før valget, følges den samme linjen med kutt og den samme tendensen mot deregulering.

 

Protester

Det nederlandske Kulturrådet (De Raad voor Cultuur), som er regjeringens fremste rådgivende organ, gikk hardt ut mot kuttene da de ble lansert. Medlemmene av rådet nektet å underskrive politikernes planer og endte opp med å si fra seg plassene sine. Daværende kulturminister Halbe Zijlstra aksepterte fratredelsene uten å blunke og erstattet rådsmedlemmene prompte med en flokk mer ettergivende personer.

Også representanter for den kommersielle mainstream-kulturen protesterte. Selv Joop van den Ende, landets fremste talsmann for kulturell entreprenørvirksomhet, tok til motmæle mot kuttene og argumenterte for at de ville være kontraproduktive: Også mainstream-kulturen er best tjent med et system der staten sponser utdannelse og produksjonssteder, mente han. Disse argumentene fikk støtte innen et bredt politisk spektrum og ble også fremført av flere prominente kulturfolk og spesialister innen kulturpolitikk, men regjeringen vendte det døve øret til. Intensjonen var klar: Det man var ute etter, var en redefinering av forholdet mellom stat og marked. Kunsten ble en nyttig skyteskive for å illustrere den politiske vendingen. Protestene mot kulturkuttene kulminerte i to større protestaksjoner i juni 2011: Boijmans Bezet (organisert av kunstnere, kulturfolk og politikere ved museet Boijmans van Beuningen) og De Mars der Beschaving (Sivilisasjonsmarsjen). Etter dette ser protestene ut til å ha sluknet.

 

En gryende selvinnsikt?

Samlet sett har kunstverdenens reaksjoner vært kraftløse og ute av stand til å kontre angrepet fra politisk hold. Man kom med riktige analyser av situasjonen og identifiserte de underliggende motivene, men evnet ikke å kanalisere innsikten over i politisk effektiv argumentasjon. Etter flere tiår med velvillig statlig mesenvirksomhet var båndene til politikken basert på en ensidig avhengighet. Nå da kunstverdenens tradisjonelle støttespillere brøt med den stilltiende overenskomsten, ble kunstens mangel på en avklart sosial posisjon åpenbar. Det ble klart at kunstverdenens ideer om sin egen funksjon og betydning ikke fant noe som helst gehør i politikken. De påfølgende diskusjonene om politikk og kunstnerisk autonomi viste at kunstverdenen var splittet. Ulike oppfatninger om de implisitte eller eksplisitte forbindelsene mellom kunstnerisk praksis, politikk og marked kom til overflaten, noe som har svekket mulighetene til å mobilisere en sterk, samlet reaksjon. Dessuten har det blitt en økt bevissthet om kunstens koblinger til nyliberalismens fleksibeliserte produksjonsregime. At kunstnere kan sees som paradeeksempler på «fleksiarbeideren» (med hensyn til blant annet lønn, arbeidstid og produksjonsmåter) innebærer en problematisk identifisering med gjenstanden for kritikken, og det oppstår selvmotsigelser som bidrar ytterligere til kunstfeltets politiske lammelse.

Likevel er ikke kunstens problematiske delaktighet i kulturpolitiske kursendringer noe nytt. På 80-tallet, da markedsideologien først fikk gjennomslag i forvaltningen av kultursektoren (så vel som i alle andre sektorer), introduserte det nederlandske arbeiderpartiet en ny målestokk for kunstens sosiale verdi sentrert rundt tanken om kulturelt entreprenørskap: Kunstnere skulle profesjonaliseres, tjene til livets opphold gjennom salg og finne private sponsorer for virksomheten sin. Den nye interessen for kulturelt entreprenørskap ble kombinert med tradisjonelle instrumentelle formål, som at kunsten skulle bidra til kulturell og sosial integrering. Slik blandet man gammel sosialistisk idealisme med ny markedsrealisme. Den resulterende kulturpolitikken kunne kalles en slags tredje vei-sosialisme. Innen billedkunsten ble disse målene internalisert og fikk stor innflytelse på utviklingen innen spesielt deltagelsesbasert kunst og «community art». Dermed banet man vei for en gradvis inkorporering av kulturpolitiske programmer både i og gjennom kunstnerisk praksis. Enkelte mener at det nettopp er denne delaktigheten i implementeringen av kulturpolitiske mål som kunsten har blitt straffet for etter 2010, og at kunsten selv så å si forsynte politikken med den kniven som utfører kuttene. Konklusjonen blir da at kunsten må skaffe seg større avstand til politikken gjennom å finne tilbake til en estetisk autonom posisjon. Disse synspunktene møter imidlertid kritikk fra flere som ser det som en problematisk restaurering av klassiske forestillinger om autonomi.

 

– Det man var ute etter, var en redefinering av forholdet mellom stat og marked. Kunsten ble en nyttig skyteskive for å illustrere den politiske vendingen.

 

I stedet innebærer kunstens problematiske delaktighet et behov for en skjerpet politisering langs institusjonskrikkens linjer.
Slik settes to alternative reaksjonsformer opp mot hverandre: mer autonomi eller mer engasjement. En fruktbar diskusjon mellom disse alternativene forvanskes av at de opererer med ulike ideer om autonomi og heteronomi. Krangelen som har oppstått, risikerer å forårsake en varig splittelse av feltet.

 

Finnes det en utvei?

Det er åpenbart at vi trenger en ny måte å tenke på. Den gamle alliansen er borte. Hverken arbeiderpartiet eller høyresiden er interessert i kunstens potensial som uavhengig sosial aktør eller som plattform for en selvrefleksiv undersøkende praksis. Vissheten om at ingen av de gamle politiske støttespillerne er til å stole på lenger, nødvendiggjør en grundig revurdering av kunstens koblinger til samfunnet.

Det er av avgjørende betydning at kunstverdenen nå klarer å stå imot de liberale politikernes visjon om kunst som et pedagogisk redskap for å «frigjøre» bestemte deler av befolkningen og skjenke dem et moderne, «demokratisk» liv – og her hersker det ingen tvil om at man sikter seg inn mot muslimer (og andre grupper) som skal reformateres i henhold til vestlige, liberale standarder. Ideen om at den nederlandske nasjonale identiteten skal bygges opp rundt kulturarven står sentralt her. Samtidig må også de sosialdemokratiske politikernes instrumentaliseringspolitikk motarbeides, for den vil aldri kunne gi kunsten et støtt fundament for uavhengig utvikling.

Slaget står nå om ideen om det offentlige rom som allmenning på den ene siden, og en nyliberal, privatisert orden der kulturens eksistens er spredd på individuelle konsumenter på den andre. Det ville være naivt å tro at man kan vende tilbake til situasjonen fra tiden før valget i 2010. Men om kunsten fortsatt har ambisjoner om å spille en rolle i samfunnet, må den ta disse endrede forholdene inn over seg og begynne å finne opp nye måter å operere på i henhold til et egendefinert program. Nedbyggingen av det offentlige rom gjennom kutt og privatisering fratar kunsten en fast grunn å virke på og gjennom. Om man arbeider ut fra en forståelse av det offentlige rom som både en basis og et medium for kunstnerisk praksis, innebærer det i seg selv en kritikk av nyliberalismen, samtidig som det impliserer et alternativt ideal. Inntil videre er det å utvikle et slikt ideal performativt kanskje den eneste farbare veien for kunsten.

 

Jack Segbars