Camille Norment

I øyeblikket

Av: Elizabeth Schei

Publisert:

Utgave: 5/2013

Del: 

– Du deltar på The Museum of Modern Arts utstilling «Soundings: A Contemporary Score». Hva viser du her?

– Installasjonen Triplight består av en 1955 Shure-mikrofon hvor jeg har fjernet lydkomponentene og erstattet dem med lys. Som et kulturelt objekt kan denne mikrofonen sies å symbolisere «gullalderen» i vestlig populærmusikk, med ikoner som Billie Holiday og Elvis. Lyset er skarpt, tidvis blendende, og kaster en skarp skygge i rommet som kan minne om ribbein eller brystkassen til en sanger, andre kan få assosiasjoner til et bur eller en ansiktsmaske – her er det et stort tolkningsrom. Lyset blinker i intervaller og liksom kjemper for sin tilværelse.

– Prosjektet springer ut fra et teoretisk rammeverk som jeg kaller «kulturell psykoakustikk» – en undersøkelse av lyd og musikk og den sosiokulturelle sammenhengen de inngår i. I dette verket er jeg delvis inspirert av borgerrettighetskampen, særlig i USA, og stemmene fra et splittet samfunn som strømmet inn i nettopp Shure-mikrofonen. Men i enda større grad er jeg opptatt av hvordan disse spenningene også manifesterer seg i dag, som for eksempel i konfliktene i Europa knyttet til endringene i migrasjons- og innvandringsmønstrene. Skyggen kan leses som kropper som ikke har en definert plass i samfunnet, og deres kamp for sosial tilstedeværelse og artikulasjon. Det oppstår et motsetningsforhold mellom blendende sosiokulturell hegemoni og de som sliter i periferiens skygger.

– Du hadde også en performance på MoMA der du blant annet brukte instrumentet glassharmonika, et liggende kjegleformet instrument som spilles med fingrene. Hva var bakgrunnen for denne forestillingen?

– Dette var en improvisasjon sammen med Stephen Vitiello, hvor vi tok utgangspunkt i glass som tema, som jeg er veldig interessert i for tiden. Glass har mange formale kvaliteter, men jeg er like opptatt av de metaforiske betydningene til materialet, for eksempel «glasstaket» og de mange usynlige barrierene i samfunnet. Jeg synes særlig at immigrasjonskonfliktene i Europa er oppsiktsvekkende med tanke på Europas historie. Som Voltaire sa: «Historien gjentar seg ikke, bare menneskene». Som kunstnere er det viktig å forsøke å gjøre det usynlige synlig og være med på å stille vanskelige spørsmål. I denne performancen kommer dette hovedsakelig til uttrykk i symbolsk forstand, men for meg er spenningen mellom «skjønnhet» og «støy» et konseptuelt bilde på kognitiv dissonans i samfunnet.

– Dette er MoMAs aller første store utstilling med lydkunst. Hva synes du om den?

– Jeg synes den får fram en veldig spennende miks av stemmer. Barbara London, kuratoren, har vist stor innsikt når hun har satt sammen en så eklektisk gruppe med kunstnere. Feltet har lenge vært dominert av én type forståelse av lydkunst, med en ekstrem fetisjering av det formale. Nå når så å si alle vet hvem John Cage er og denne typen kunst allerede er inkorporert som en del av populærkulturen, er det på tide å komme seg videre. Denne utstillingen reflekterer rundt hva lydkunst kan være i en mye bredere forstand, ikke bare sett i forhold til de formale aspektene ved lyd og lydmiljøer, men også med hensyn til de ulike kulturelle miljøene disse lydene er utledet fra.

– Denne høsten lanserer du også en ny skive?

– Ja, albumet Toll. Jeg spiller på glassharmonika sammen med Håvard Skaset på el-gitar og Vegar Vårdal på hardingfele. Foruten at de tre instrumentene passer veldig bra sammen lydmessig, vitner de om hvordan folks holdninger til musikk endres over tid. For eksempel ble glassharmonikaen først forgudet over hele Vesten da den kom i 1765, men etter hvert ble den anklaget for å være skadelig og ble forbudt og forsvant i over to hundre år. Det oppstår en interessant spenning mellom harmoni og støy og musikkens effekt på kroppen i disse tre instrumentene. CD-en skal lanseres på Henie Onstad Kunstsenter og på Ultimafestivalen i Oslo i september. Vi skal også holde en del utgivelseskonserter i statene, inkludert på The Kitchen. I tillegg skal jeg ha min første separatutstilling i New York i november.

Elizabeth Schei