Rhizomer i nord

Av: Gustav Svihus Borgersen

Publisert:

Utgave: 5/2013

Del: 

Denne antologien har utgangspunkt i det nordiske forskningsnettverket Nordisk Netværk for Avantgardestudier og er det første bindet i en serie på fire. Serien tar sikte på å følge, kartlegge og problematisere «avantgarde i Norden» i det forrige århundre. Grunnmotivet i første bind, som dekker perioden 1900-25, er tanken om «avantgarde» som et motsetningsfullt og komplekst, men likevel sammenhengende system av sosiale forgreininger og stilistiske knutepunkt med røtter over store deler av det politiske Europa. Dette kulturhistoriske motivet understrekes ved at boken gjennomgående inviterer til interessante krysslesninger.

Nyanseringer

Et karakteristisk trekk ved dette bindet er ønsket om å nyansere metaforen om avantgarde som en sterk og radikal strømning fra de europeiske kunstmetropolene, som blir svakere og svakere jo nærmere den kommer de nordiske landene, for så til slutt å ende opp som en utvannet kunstnerisk stil uten noen påtagelig gjennomslagskraft. Her står de kulturelle og samfunnsmessige skiftningenes effekt i høysetet. Nettverket – for ikke å si flettverket, for å forsterke beskrivelsen av et pulserende og uoversiktlig villnis – av nordiske kunstnere og deres hvileløse bevegelser innenfor trekanten Paris/Berlin/København vies stor plass innledningsvis. Utover i antologien diskuteres både konsekvensene av de nordiske landenes nøytrale status under den første verdenskrig og den moderne bildekulturen, som i stadig større grad preges av masseproduksjon og populærkulturelle ikoner. Slik tegnes det et bilde av samfunnsmessige endringer med stor påvirkningskraft på eksperimenterende unge kunstnerne. Stilhistorisk leser man gjennomgående om lokale tilpasninger og justeringer, som for eksempel den islandske maleren Jóhannes Kjarval, som forsøker å kombinere det nasjonale med det internasjonale ved inngangen til 1920-årene. Et annet interessant eksempel er artikkelen om et ambivalent forhold i den danske ekspresjonismen under krigen da København en kort periode fungerte som europeisk kunstmetropol, som et «Paris of the North».

Nettverk i eksil

De nordiske kunstnerklikkenes bedrifter i og rundt Berlin og Paris er viet rikelig med plass i første halvdel, både som opptakt til og bakteppe for den videre lesningen. Her nærmer man seg først formuleringen om «avantgarde som nettverk» – en formulering som nettopp rommer det transnasjonale, flerspråklige og politisk motsetningsfylte som uløselig kjennetegner avantgardebegrepet.

Som antologi kan boken selvfølgelig leses som et knippe enkeltstudier. Til tross for en ryddig, tematiserende oppstykking i fem deler – med redaksjonens kyndige og en smule reserverte introduksjoner i forkant av hver del – er hvert tekstbidrag å regne som en sluttet syklus. Her er det nok de mer konkrete case-studiene som er mest anvendelige for denne typen punktnedslag. Et tydelig eksempel på dette er den veldreide artikkelen om poeten, og senere Nobelprisvinneren, Pär Lagerkvists programskrift Ordkonst och bildkonst (1913); en tekst som på den ene siden virker paradoksal som avantgardistisk manifest ved at det peker mot eddadiktning og antikke tradisjoner, men som på den andre siden påviser noen interessante forbindelser mellom kunsten og samfunnet. Andre tekster som utmerket lar seg lese isolert, som et avsluttet statement, er den sjangeroverskridende utleggingen om den svenske danseren og koreografen Jean Börlins karriere i Paris, samt de mange artiklene om betydelige kunstjournaler som svenske Flamman (1917–21), danske Klingen (1917–20) og de finske Ultra (1922) og Quosego (1928-29).

Fruktbare overlapninger

Men det er som en repeterende og samtidig nyansert, mangefasettert helhet at denne antologien for fullt viser sin mangfoldige bruksverdi. Som fagbok må den kunne regnes som en gullgruve av påstander og historier. Hendelser, kunstnernavn, grupperinger, sitater og enkeltverk (kjente som glemte), trekkes frem og forsvinner i én tekst, for så å dukke opp senere, sett fra en ny vinkel eller satt i en annen kontekst.

Frank Claustrat holder blant annet den såkalte nordiske ekspresjonismen (her omtalt som «colourism») i Paris opp mot den franske fauvismen og Matisses norske studenter (deriblant Henrik Sørensen og Jean Heiberg). Denne teksten lar seg utmerket kombinere med Øyvind Storm Bjerkes kritiske tilbakeblikk på den radikale kunstnergruppen De 14 (hvor nettopp Sørensen og den nylig hjemvendte Heiberg var prominente skikkelser) og deres opposisjonelle utstilling i Kristiania i 1914.

Et anerkjennende brev fra Wassily Kandinsky til den svenske maleren Gösta Adrian-Nilsson (kjent under kunstnernavnet GAN) brukes først i
Jan Torsten Ahlstrands informasjonstette historie om det svenske radikale kunstnermiljøet i Berlin, men dukker også senere opp i Margareta Tillbergs kontekstualiserende tekst om mottakelsen av Kandinskys utstillinger i Sverige (henholdsvis i 1914 og 1916), sett fra den russiske malerens ståsted.

Mer eller mindre klart?

I kjølvannet av denne utgivelsen har det blitt etter- lyst et mer iherdig forsøk på å avdekke avantgardebevegelsenes bakenforliggende beveggrunner, forstått som «en samlende drivkraft», samt en avklaring av avantgardebegrepets mildt sagt flyktige brukskontekster. Men her ligger nettopp denne antologiens styrke når den vurderes som en helhet. Gjennomgående blir begrepet tøyd og utprøvd, bevist og motbevist i ulike (som like) kontekster. Begrepets flyktighet danner et skiftende grunndrag under tekstens overflate. Peter Bürgers nå klassiske utgivelse Theorie der Avantgarde (1974), om den historiske avantgardens kritiske gehalt, blir titt og ofte trukket frem, både som hendig referanse og som teoretisk utfordring. Men dette vil ikke si at man unnlater å komme med påstander. Redaktør Hubert van der Berg hevder at mange av de foregående tiårs historikere feilaktig har fremstilt flere såkalte avantgardebevegelser som langt mer radikale enn de i virkeligheten var. Storm Bjerke hevder på sin side at Edvard Munch godt mulig beholdt sin posisjon som Norges mest radikale maler til langt ut i 1920-årene.

I denne diskursive konteksten er det nok de mer introduserende og stramt oppramsende tekstene – deriblant nevnte Jan Torsten Ahlstrands – som faller litt gjennom som enkeltbidrag. For det er ikke den kanskje forventete historiserende og strømlinjeformete korrekthet som her er det sentrale. Fellesnevneren er derimot interessen for å tilnærme seg de politisk radikale (så vel som de i ettertid politiserte), internasjonalt orienterte og eksperimenterende (og noen ganger hjerteskjærende fallerte) bevegelsene i Norden, forstått som et rhizomatisk felt. For nevnte van der Bergs lån av rhizom-begrepet, som Gilles Deleuze og Felix Guattari i sin tid lånte fra botanikken, er emblematisk for denne studien av nordiske kunstnere, verk og grupperinger: Fremstillingen ligner et sømløst rotsystem som lar seg belyse fra flere hold, men som aldri lar seg nøste opp av én enkelt vinkling. «Avantgarde i de nordiske landene» blir slik en ujevnt stikkende formulering – en motsetningsfylt koherens – som byr på en tiltagende mengde motstand jo hardere man forsøker å innsirkle og definere den. Det eneste som er klart innsirklet, er årstallsinndelingens utgangspunkt.

Et aspekt ved denne utgivelsen som umiddelbart kan fortone seg som en mangel, er fraværet av illustrasjoner og konkrete verkanalyser. Men boken bør ikke leses som en kunsthistorisk objektjakt der representative verker og glemte kunstnernavn skal trekkes frem i søken etter definisjoner. I motsetning til den langt mer objektfikserte, nasjo- nalt begrensende og kvalitativt varierende antologien Norsk Avantgarde (2011) er dette en overveldende, tilsiktet paradoksal og åpent inviterende visuell kulturhistorie.

Gustav Svihus Borgersen