• Bjørn-Kowalski Hansen, Coffiest (2013). Foto: Vegard Kleven.

Hvem, hva, hvorfor

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 5/2013

Del: 

MOMENTUM 7

«Dare 2 Love Yourself /

Six Impossible Things Before Breakfast»

Momentum Kunsthall (22.06.–29.09.)

 

En viss mystifisering av kuratoriske motiver preger resepsjonen av årets Momentum, biennalen i Moss som arrangeres for syvende gang. Som de fleste antageligvis har fått med seg, har de to kuratorene Erlend Hammer og Power Ekroth valgt å dele utstillingen i to. Hensikten med todelingen forblir imidlertid uklar.

For publikum er avlesningen av hvilken kuratorstemme som til enhver tid har regien i Momentum kunsthall (hvor utstillingen er lokalisert, med kun to unntak) tilrettelagt gjennom fargekoder – «Dare 2 Love Yourself» er markert med oransje, «Six Impossible Things Before Breakfast» med rosa. Hammers utstilling er kun ledsaget av den mest nødtørftige informasjon om kunstner og tittel, mens Ekroth har supplert sine verk med utflytende tekster i en heller pompøs språkdrakt. I sammenligning virker Hammers taushet demonstrativ.

Friksjoner og forbipasseringer

Selve biennaleformatets sammensatte form har altså blitt doblet, med forskjellige fortegn. Men til tross for den potensielt fruktbare polemikken mellom de to utstillingenes behandling av kunstverk og publikum, oppstår det ikke mye av ulikhetene. Det hadde nesten vært ønskelig at utstillingene mer eksplisitt kunne møtes til dyst, som boksere i ringen. Nå møtes de ingen steder, men det ulmer i antydede friksjoner. Der Hammer øyensynlig har valgt kunstnere ut fra formalestetiske hensyn, har Ekroth hengt opp et heller spraglete politisk bakteppe for sine narrativt og dokumentarisk orienterte verk. Ekroth ønsker å signalisere at kunsten kan bidra til samfunnsmessig forandring – en bevegende kraft. Viljen til mening er sterk, men det er ikke mye styrke bak slagene. Katalogteksten hennes må sies å være i overkant floskelpreget og er heller ikke helt stø på hånden i omgangen med de marxistiske begrepene basis og overbygning, som strippes fikst og greit fra sin opprinnelige ideologi. I realiteten synes veldig mange av arbeidene å være motivert av en biografisk og subjektiv impuls. Ekroths insistering på politisk relevans blir ikke gjort anskuelig.

Hammer, på sin side, unngår et tematisk begrepslig apparat, uten at dette valget egentlig oppleves som særlig radikalt. Vage overordnede tematikker er comme il faut i biennaleverdenen, ofte med det resultat at relevansen for lesningen av verkene nærmer seg null. Man ser simpelthen forbi temaet. Derfor er ikke spranget til Hammers «taushet» så drastisk, men dekningen av årets Momentum viser likevel at dette såkalte forsvinningsnummeret fører til en kanskje paradoksal oppmerksomhet rundt kuratoren, på bekostning av arbeidene og deres mulige virkerom. Her er det en påfallende skjevhet mellom innpakning og innhold, noe som kan sies å understreke kuratorrollen som et vedvarende konfliktfelt. Hammers utstuderte utstillingsdesigngrep fremstår som et stilistisk rendyrket statement, som sender de i og for seg mange gode arbeidene ut i et nokså vektløst og striglet rom, med en tidvis anstrengt design. Presentasjonen av arbeidene beskrives av Hammer som museal, og enkelte kritikere har karakterisert den som konservativ. Men ingen av disse karakteristikkene gir egentlig noen særlig mening. Hammers utstillingsdesign synes heller å nikke ironisk og subtilt til kommersiell, slick design og en tidsriktig formcocktail i kjølvannet av modernismen.

Maleri og skulptur

«Dare 2 Love Yourself» er inndelt i en malerisal og en skulptursal. 16 mm-filmen Bikes and Bolex (2012) av Mai Hofstad Gunnes og videoarbeidet Den drømmende flammen av Per Christian Brown (2013) markerer seg derfor som selvstendige, interessante og suggestive bidrag montert i tilstøtende mindre rom.

I malerisalen er den hvite kubens ensartede ramme utfordret av en rektangulær konstruksjon plassert midt i rommet. Den har to vegger og danner en struktur i skjæringspunktet mellom maleri, skulptur og arkitektur. De lilla og oransje flatene i kuben danner en ramme rundt nye malerier av Bjarne Melgaard. Her er det snakk om abstrakte malerier i små formater. Fargene har forrang framfor kompositoriske hensyn. De utitulerte maleriene byr på dekorative fargespill og en uvøren påføring av maling, men fremstår likevel som tamme og dresserte innenfor paviljongens stramme stilregime. Videre er en serie utitulerte malerier av Lars Monrad Vaage, fra 2013, også sentrert rundt en røff taktilitet med klare spor etter prosessen. I forskjellige tåkete grønn- og hudfarger er disse seks arbeidene dempede og minner om en rekke velkjente maleriske strategier. De synes å dyrke flaten som en relativ og begrenset begivenhet.

 

Fra «Dare 2 Love Yourself» kuratert av Hammer. Fra venstre: Lars Monrad Vaage, Paolo Chiasera og Bjarne Melgaard. Foto: Vegard Kleven.

 

Hammer har også valgt å sette eldre produksjoner sammen med spesialproduserte arbeider. Her finner vi blant annet et fint utvalg fra en av den norske modernismens pionerer, Charlotte Wankel (1888-1969), der det tidligste arbeidet er datert 1925. Wankels abstraherte figurasjon har en finurlig optimistisk spirit, en enhetlig energi og formal presisjon som de øvrige nye maleriene sliter med å nå opp til.

I skulptursalen i etasjen over dominerer en mer plastisk bruk av rommet. Mest iøynefallende er Knut Henrik Henriksens Villa Savoye redrawn with an Opel Astra 2006 (2012), en høy, rustikk og elegant trestruktur av planker som, grønnmalt på den ene siden, skjærer bueformet gjennom rommet. Tittelens referanser til Le Corbusier, dimensjonen og plasseringen peker både mot skulptur og arkitektur. I så måte gjentas skulptursalens kuratoriske grep: Melgaard-paviljongen pareres med Henriksen. Inndelingen etter sjangerkategorier fremstår som en bevisst anakronisme som Hammer her kommenterer gjennom de to hybridene. Henriksens bueform favner mange av objektene i rommet, som gjennomgående er velplasserte.

Ane Graffs turnering av tekstiler montert på stativer i metall og tre har en psykologisk sårbar undertone. Den tynne silken er stadig forfinet, men preget og slitt i brunlige nyanser. Tekstilens sammenkobling med en type genuin materialitet, slik den brukes innen billedkunsten, er for øvrig dratt langt og kan fort virke repetitiv. Ane Mette Hols installasjon i et rom dekket med kritt er resultatet av en fokusert og arbeidsintensiv prosess. Det hvite krittet på de hvite veggene skaper et eget mildt, tåkete lys og tematiserer på sett og vis de konvensjonelle betingelsene for synlighet i kunstsammenheng. Fine partikler på gulvet danner et støvteppe som brytes opp av fotavtrykk.

Kunstens verdi

«Six Impossible Things Before Breakfast» tar sikte på å fremheve samtidskunstens «verdi utover det økonomiske, eller som en enkel sosial markør», som Power Ekroth formulerer det. Jeg tror nok de fleste vil være enige i at kunsten har potensial i begge retninger. I sin generelle uformelighet riskikerer denne tematikken å tåkelegge mer enn den klarer å belyse. Det første verket i utstillingen, er Goran Hassanpours Tower of Babel (2011) – et tårn bestående av over 70 lysbokser med et kitchy, men frapperende landskap med gilde rammer, av den typen man finner hos camp-entusiaster og på orientalske restauranter. Referansene til den urgamle sivilisasjonen, bibelsk mytologi og dagens standardiserte estetikk er akkompagnert av en kakofoni av gresshopper på høygir, og denne lydlige innpakkingen forstyrrer samtlige verk i etasjen.

 

   Ane Graff, Slurred (2013). Til høyre: Goran Hassanpour, Tower of Babel (2011). Foto: Vegard Kleven.

 

Som helhet er video og film sterkt til stede i denne utstillingen, og et høydepunkt er Clemens von Wedemeyers tokanals videoinstallasjon The Inner Campus (2008). Her intervjues studenter om sitt sosiale liv og politiske oppfatninger knyttet til å bo på campus ved University of Santa Barbara i California. Universitetet som avsondret og trygg boble er en kilde til både vittige og interessante sosiale betraktninger på avstand. Selvposisjoneringer og projeksjoner er mer akutt dramatisert i en større installasjon av Stine Marie Jacobsen, Direct Approach (2012/2013), som med utgangspunkt i folks gjenfortellinger av dramatiske scener fra filmer, særlig skrekkgenren, har laget gjeninnspillinger med publikummeren i rollen som overgriper eller offer. Filmpostere med de anonyme «skuespillernes» navn på castinglisten og en spesialbygget inngang til filmsalen hvor disse filmsnuttene vises, hinter til en gjennomarbeidet dramaturgi. Mimingen av det sedvanlige profesjonelle filmatiske apparatet møter et blekt og lite overbevisende skuespill, og demonstrerer kanskje først og fremst hvordan fantasier ofte er best spilt ut for det indre øyet.

Det kollektivt sosiale som møtested for merkevaren, om det nå er filmen som fenomen eller andre forbruksvarer, blir tydeligst formulert i Bjørn-Kowalski Hansens butikk/café-installasjon titulert Coffiest. Her selges kaffekopper og T-skjorter, samt andre Momentum-brandede salgsvarer (det er også Hansen som har laget den fine logoen til denne utgaven av Momentum, med elefanten hentet fra den nedlagte cellulosefabrikken Peterson). Her blandes i kjent stil oppkjøp av merkenavn, design, kunst og kaffeslabberas, selv om denne manøvren synes noe overinvestert og uttømt i dag. Verket drar kunsten prompte inn i økonomiens kretsløp, til tross for Ekroths erklærte intensjoner. Den beske traktekaffen leverer heller ikke varene som sosial avledningsmanøver.

Ekroth og Hammers Momentum blir som helhet hengende i et slags ingenmannsland mellom påståelig intensjon og unndragelsens uklarhet. Muligheten for dialog mellom posisjonene er i det store og hele ubrukt.

 

Line Ulekleiv