Ann Cathrin November Høibo

Ett verk

Av: Elizabeth Schei

Publisert:

Del: 

Joan Miró, Tapestry of the Foundation (1979), billedvev i ull, 750 x 500 cm, Fundació Joan Miró, Barcelona. © Successió Miró / BONO 2013.

 

Ann Cathrin November Høibo, aktuell på Kristiansand Kunsthall og DREI i Köln, velger verk:

 

– Hvorfor velger du Tapestry of the Foundation av Joan Miró?

 

– Dette er et av de teppene som har gjort størst inntrykk på meg. Jeg så det først som attenåring da jeg flyttet til Barcelona etter videregående. Det skilte seg så radikalt ut fra mye annen kunst jeg hadde sett, og jeg kunne umiddelbart relatere meg til det. Jeg husker at jeg satt og så på det i timevis. Det er kanskje å overdrive litt, men jeg ble helt oppslukt. Etter hvert gikk hele verket i glemmeboken før jeg dro til Barcelona igjen i fjor og besøkte de samme museene. Det er merkelig at jeg hadde glemt et verk som gjorde så tydelig inntrykk på meg, særlig siden det har vært så viktig for mitt eget arbeid.

 

– Hva var det som var så fengslende med dette teppet?

 

– Størrelsen og energien i teppet er slående. Det er så grovt! Ofte er vev mer delikat, men dette teppet er massivt, med tjukke, feite tråder – jeg skjønte faktisk ikke helt hvordan han hadde klart få fatt i så tjukk tråd. Han bryter såkalte regler, og det liker jeg. Jeg er glad i kunstverk som rommer en frihet. Selv om selve utførelsen sikkert er veldig kontrollert, så er det ikke den følelsen jeg får av det.

 

– Hvordan var det å se det igjen?

 

– Det var mindre enn jeg husket, og selvfølgelig gjorde det ikke like stort inntrykk som den første gangen. Og siden da har jeg sett mange tepper, men grunnen til at jeg trekker fram nettopp dette verket, er den betydningen jeg tror det har hatt for mitt kunstnerskap. Det inspirerte meg veldig og åpnet noe i underbevisstheten min. Jeg var veldig opptatt av tekstil, og dette teppet ble en inngang til veven og satte i gang en interesse for håndverket.

 

    «Materialbruken hans er veldig spesiell

   og gir verket en slags klumpete eleganse.»

 

– Miró laget ikke mange billedtepper og selv var jeg ikke klar over at han vevet i det hele tatt før du valgte dette verket. Jeg synes det finnes lite informasjon om denne delen av produksjonen hans også. Har du noe mer kjennskap til ham som billedvever?

 

– Nei, jeg har også prøvd å finne ut mer om dette teppet. Tittelen avslører jo heller ikke så mye annet enn årstall og at det er et stedsspesifikt arbeid. Men egentlig synes jeg ikke det er så viktig – for meg handler fascinasjonen mye om teknikk. Det skaper dessuten en viss mystikk. Jeg liker også kunst som snakker til meg på en måte som ikke nødvendigvis kan forklares – eller skal forklares. Det er ikke alltid at forkunnskaper om et verk er så viktig, jeg leser for eksempel aldri bakpå coveret til en film før jeg ser den, jeg liker at kunst kan oppleves intuitivt.

 

– Flere fremhever nettopp dette tvetydige eller «ikke uttalte» ved dine verk også.

 

– Folk har sagt til meg at de skjønner arbeidene mine uten at de kan peke på akkurat hva det er de forstår. For meg betyr ikke et verk én bestemt ting, det har alltid flere lag med mening. Sånn er det for meg med dette teppet også: Jeg skjønner det, uten å måtte forklare det.

 

– Miró var kjent for sin humoristiske sans. Er det noe som appellerer til deg her?

 

– Ja, men for meg har bra kunst begge deler, jeg synes ikke det er interessant med verk som bare skal være funny. Dette teppet er humoristisk og seriøst på samme tid – godt balansert.

 

– Er det andre arbeider av Miró du også har et spesielt forhold til?

 

– Jeg er egentlig ikke så veldig interessert i Mirós kunstnerskap ellers. Selv om dette teppet ligner på mange av de andre verkene han har laget, både motiv- messig og med de sterke fargene mot naturfarger, så synes jeg det skiller seg klart ut. Materialbruken hans er veldig spesiell og gir verket en slags klumpete eleganse.

 

Elizabeth Schei