• The Body of Nefertiti, Little Warsaw (András Gálik og Bálint Havas). Foto: Lenke Szilágyi. © Little Warsaw.

Brev fra Ungarn

Bort fra Europa

Av: József Mélyi

Publisert:

Utgave: 5/2013

Del: 

I april 2003 ble det avholdt folkeavstemning i Ungarn, der et overveldende flertall sa ja til medlemskap i EU. Mange mente at dette skulle ha skjedd for lenge siden: Under regimeskiftet i tiden rundt 1990, kunne man ofte høre, både i private samtaler og i offentlige diskusjoner, at vår naturlige plass var i det europeiske fellesskapet. I politisk forstand tilhørte Ungarn Europa, forstått som et internasjonalt fellesskap uten skiller mellom ulike himmelretninger.

I tiden rundt folkeavstemningen arbeidet to unge ungarske kunstnere med å komplettere en av de mest kjente kunstverkene i europeisk eie: Nefertiti-bysten. András Gálik og Bálint Havas, som utgjorde kunstnergruppen Little Warsaw, lagde en kropp til bysten for å presentere den som en skulptur i den ungarske paviljongen på Veneziabiennalen. I mai 2003, bare noen uker etter folkeavstemningen, var kunstnerne i Berlins Ägyptisches Museum for å plassere hodet på kroppsprotesen, akkurat lenge nok til at man fikk tatt et bilde. Hendelsen skapte en god del blest og fikk politikere i det egyptiske parlamentet til å snakke om «en konspirasjon mot den egyptiske sivilisasjon». Krangelen mellom Tyskland og Egypt om hvem som var den rettmessige eieren av portrettbysten, skygget delvis for betydningen av Little Warsaws gest. Det dreide seg om noe mer enn to østeuropeiske kunst- nere som ville samle trådene fra den europeiske sivilisasjon: De var to fremmede som lånte Det Aller Viktigste Kunstverket og endret det etter eget forgodtbefinnende. De «hacket» en eldgammel institusjon – det vestlige museet.

På samme tid så det ut til at den viktigste museumssaken fra de foregående årene skulle få en løsning. Det var riktig nok ikke den best tenkelige, men heller ikke den verste: Koalisjonensregjeringen med sosialistene og liberalistene, som hadde kommet til makten året før, gikk bort fra sine konservative forgjengeres beslutning om å etablere et nytt museum for ungarsk kunst. Nå ble det bestemt at man i stedet skulle flytte Ludwig-museet, en av Ungarns viktigste kunstinstitusjoner, som ble etablert før regimeskiftet med kunst og penger fra den tyske Ludwig-stiftelsen. Dermed avsluttet man en debatt som hadde opptatt hele det ungarske kunstlivet. I stedet for å fortsette diskusjonen om hva slags kunstmuseum landet virkelig trengte, valgte man en lettvint løsning som ikke så ut til å volde noen som helst smerte. Slik hadde det seg at Ludwig-museet flyttet fra Buda-slottet til det nybygde Kunstpalasset sammen med byens største konserthus, bare noen få måneder etter at Ungarn gikk inn i den Europeiske Union.

 

I dag

Ti år har gått siden da. I 2013 vekker tanken om en tettere tilknytning til Europa hverken jubel eller forventninger. For massene som i sin tid sikret ja-siden et klart flertall, fremstår EU som et prosjekt uten interesse eller relevans. I offentlig media, som i dag i all hovedsak er fullstendig kontrollert av den konservative Fidesz-regjeringen, er EUs krisehjelp det eneste temaet som blir diskutert. Ifølge enkelte kilder er 97 prosent av all statlig aktivitet finansiert med midler fra EU. Den ungarske statsministeren, Viktor Orbán, har til og med sammenlignet Brussel med Moskva under Sovjet-tiden. Da EU opphevet sine straffetiltak for Ungarns håndtering av «eksessiv statsgjeld», publiserte Orbán et brev stilet til borgerne av Ungarn, der han takket dem for å ha hjulpet ham frem til «seier».

Ved årets Venezia-biennale var Ungarn representert i sin nasjonalpaviljong med Zsolt Asztalos’ prosjekt «Fired but Unexploded». Arbeidene, som består av en video med stillbilder av udetonerte eksplosiver, handler ikke først og fremst om et spesifikt ungarsk problem, men setter fokus på en generell spenning som finnes nær sagt overalt i verden – det handler ikke bare om et konkret problem, men også om en metafysisk tilstand. Det er likevel betegnende at mange knyttet denne spenningen direkte til Ungarns forhold til Europa.

 

    Zsolt Asztalos, fra «Fired but Unexploded» (2011), videostill. © Zsolt Asztalos.

 

I 2013 ser det også ut til å kunne komme endringer i den ungarske museumssituasjonen. Blant annet har nok et forslag om en omlokalisering av Ludwig-museet dukket opp. Museet har gjennom de siste fem årene hatt stor suksess og sikret seg en posisjon i det internasjonale kunstsystemet – noe som imidler- tid ikke hindret departementet i å avsette direktøren, Barnabás Bencsik. Nå var planen at museet skulle bli en del av et gigantisk museumskvartal. Ideen bak dette kvartalet stammer fra direktøren for det ungarske Museum for kunst, som både sto bak konseptet og skal ha ansvaret for gjennomføringen. Etter planen skal kvarteret ferdigstilles innen 2018 og vil finansieres nesten utelukkende med EU-midler. Dette innebærer at museene for arkitektur, fotograf og det Ungarske nasjonalgalleriet skal innlemmes i den samme bygningen, til tross for protestene fra de berørte partene. Gigantprosjektet springer ut av hensyn til politiske og økonomiske interesser i turismenæringen og eiendom, og ignorerer det profesjonelle kunstlivet fullstendig. Spørsmålet om hva slags museum landet trenger i dag og i tiden fremover, blir overhodet ikke berørt.

Det store spørsmålet i dag hand- ler imidlertid ikke om fremtiden, men om fortiden. Hva er det egentlig som har skjedd i løpet av de siste ti årene? Hvordan kunne landets forhold til Europa endre seg så radikalt, og hvor- dan har det seg at kunstinstitusjonene fortsatt er politikkens gisler? Det siste tiåret kan deles inn i to distinkte peri- oder, som hver er preget av to ulike politiske regimer: Før og etter 2010, da Fidesz-regimet kom til makten. Sett fra kunstinstitusjonens perspektiv har det imidler- tid hele tiden vært slik at alt har vært avhengig av statens velvilje: Alle store prosjekter er i myndig- hetens hender, og det er knapt mulig å gjennomføre et internasjonalt prosjekt uten å ha dem i ryggen. Denne situasjonen tilspisset seg ved slutten av det forrige tiåret, da den økonomiske krisen førte til at den offentlige støtten ble kanalisert over i sporten.

Den støtten som fortsatt går til kulturformål, har et klart nasjonalt fokus, og fraværet av godt utarbei- dete kulturpolitiske programmer er totalt. Følgelig har det ikke blitt produsert noen større europeiske kunstprosjekter i Ungarn. I de store prosjektene som blir satt i gang, først og fremst i forbindelse med byutvikling, reduseres kunst og kultur til et påklis- tret ornament.

 

Åpning mot øst

Parallelt med dette har det skjedd en viktig utvikling, som i det store og hele har foregått i perioden fra innlemmelsen i EU i 2004 og til regjeringsskiftet i 2010. En kort tid så det ut til at alt det Ungarn hadde mislyktes med i tiden etter regimeskiftet, var i ferd med å rettes opp sakte, men sikkert. Den viktigste blant disse, var forsømmelsen av kontakten med Sentral- og Øst-Europa – spesielt når det gjaldt arbeidet med å avdekke landenes felles fortid. Smått om senn tok man opp forbindelsen med Slovakia, Tsjekkia, Romania og Polen, og man gikk inn i en dialog med kunstnere i det tidligere Jugoslavia. Her spilte institusjonene Mücsarnok/ Kunsthalle Budapest, Ludwig-museet, sentraleuropeiske Tranzit (grunnlagt av Erste Bank) og den nyopprettede ACAX (en internasjonalt kunstformidlingsinstitusjon à la Office for Contemporary Art Norway, red. anm.), viktige roller. Åpningen mot Sentral- og Øst-Europa handlet også om å vekke til live det blomstrende kulturlivet i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. EUs støttesystem, som forutsatte internasjonalt samarbeid, stimulerte kunstnere og institusjoner i det tidligere K.u.K.-territoriet til å gå sammen om prosjekter, som nær sagt alltid viste seg å være interessante.

 

– Spørsmålene i den ungarske debatten ligner ved første øyekast på dem man finner i andre europeiske land, men når man ser nærmere på dem, får man en følelse av at de stammer fra et underlig, fremmed land.  

 

Etter 2010 lever fortsatt ambisjonene om internasjonale samarbeid videre på institusjonelt nivå. Men det finnes nesten ikke midler på grunn av myndighetenes prioriteringer. Departementet som har ansvaret for landets kultursektor (Departementet for «menneskelige ressurser», som ved siden av kultur også håndterer utdanning, helse, sport og sosiale spørsmål) sluttet seg imidlertid uventet til den østvendte politikken og arrangerte en konservativ ungarsk utstilling som satte det nasjonale i forgrunnen – i Kina. De siste tre årene har den økende maktkonsentrasjonen, sentraliseringen av de politiske beslutningene og myndighetens hang til kun å oppnevne de «sikre» folkene ført til at det har spredd seg en generell usikkerhet, og folk trekker seg fra den offentlige debatten.

Utstillingen «What Is Hungarian?» på Mücsarnok/ Kunsthalle Budapest var en dans etter politikernes piper. Generelt har utstillingsprosjektene krympet kraftig, og antallet internasjonale deltagere har fått en markant nedgang. Sakte, men sikkert har både de intellektuelle debattene og kunsten tatt opp igjen problemstillingene fra 80-tallet, fra tiden før regimeskiftet. Er det mulig å samarbeide med myndighetene? Hva slags frihet kan man skaffe seg som individ? Samtidig forsvinner Ungarn gradvis ut av Europas bevissthet og forbigås i det stille. Spørsmålene i den ungarske debatten ligner ved første øyekast på dem man finner i andre europeiske land – nasjonal identitet, byggingen av nye museer, forholdet til fortiden – men når man ser nærmere på disse spørsmålene, får man en følelse av at de stammer fra et underlig, fremmed land.

 

Fra «Mi A Magyar» / «What is Hungarian? Contemporary Answers» ved Mücsarnok (2012). Her: Csizsér Zsuzsi, Self Portrait. Foto: Mudra László [origo]. Kilde: origo.hu. 

 

I 2003, fem dager etter at Little Warsaw hadde plassert Nefertitis hode på bronsekroppen, publiserte Jacques Derrida og Jürgen Habermas en dialog om utviklingen av «kjerneeuropa» (Kerneuropa). Dette begrepet, som ble introdusert i Karl Lamers og Wolfgang Schäubles tekst fra 1994, fungerte som motor i en seriøs intellektuell diskusjon om Europas tradisjon og fremtid. I dag har denne offentlige debatten – som den gang kretset rundt unionens øst-europeiske ekspansjon – dukket opp igjen i kjølvannet av den økonomiske krisen. Man snakker om et Europa som beveger seg i flere ulike hastigheter, der noen få kjerneland går fremover, mens andre sakker akterut. Det kommende tiåret vil sannsynligvis avgjøre hvilken vei Europa vil ta. Den kursen Ungarn styrer etter nå, leder mot et splittet Europa.

 

József Mélyi